Barnas beste, altså at alle barn har rett til å være trygge, må være høyest prioritert på alle norske skoler, skriver lærer og trebarnsfar Kjartan Espeland. Illustrasjonsfoto: Paal Svendsen
Barnas beste, altså at alle barn har rett til å være trygge, må være høyest prioritert på alle norske skoler, skriver lærer og trebarnsfar Kjartan Espeland. Illustrasjonsfoto: Paal Svendsen

Vi har en lang vei å gå, for å sikre barna våre et trygt skolemiljø

Jeg vil utfordre kunnskapsministeren til å gjøre noe med den manglende rettssikkerheten som barn og unge står overfor i skolen i 2019.

Publisert

Vi har valgt å overlate barna våre til det offentlige; skoler, barnehager, idrettslag og kulturskoler. Det er mange voksne som blir gitt tillit til å ivareta barna våre. Vi er enige om at dette at det er bra og riktig, for barna trenger opplæring til å bli selvstendige, kritiske individer som «mestrer livet» og er aktive medborgere. Noen ganger fungerer det ikke som det skal, utfra barnas rett til å ha det trygt, under offentlig omsorg.

Jeg skrev et åpent brev til stortingsrepresentanter og regjeringen om mobbing, 25. juni. Der skrev jeg blant annet at barn ikke kan vente i månedsvis på å få hjelp, etter at de har opplevd mobbing. Slik jeg ser det, trenger disse 50-60.000 barna kompetente voksne som kan hjelpe dem og skolene med å få slutt på mobbingen, i tillegg til en uavhengig klage- og veiledningsinstans, som de har hatt i Sverige i mange år. Dette brevet ble publisert her på utdanningsnytt.no.

Etter at jeg publiserte brevet mitt, har jeg fått mange tilbakemeldinger: To av dem er fra foreldre til barn som ikke overlevde mobbingen. Barna er borte. Ugjenkallelig og uopprettelig.

Selvmord er en konsekvens av mobbing. For de etterlatte er ikke mobbing et folkehelseproblem; for dem er det mye verre! Mange barn og unge ønsker ikke å leve, etter at de har blitt utsatt for mobbing, og noen overlever altså ikke livstruende fysiske og psykiske skader som de blir påført, blant annet på skolen.

En av disse foreldrene forteller at h*n fikk avslag på sin klage til fylkesmannen, etter at barnet gikk bort, til tross for at skolen var varslet flere ganger om mobbingen. Den etterlatte foresatte var altså rettsløs, etter at barnet gikk bort.

En annen mamma fortalte meg sin historie om en flere års lang kamp mot en kommune som motarbeider mor og barn, og mot en fylkesmann som ikke hjelper barnet. Det gjør et sterkt inntrykk, og jeg reagerer sterkt på påstander i evalueringen av kapittel 9a om at fylkesmannen er blitt «foreldres advokat» i mobbesaker, for denne mammaen kan bevise at det ikke stemmer, og jeg har fått lov til å lese dokumenter som beviser at barnet har blitt sviktet.

Ett av dokumentene viser at barnet forteller at moren er den eneste grunnen til at h*n lever. Det er sjokkerende å se hva kommunen og fylkesmannen har utsatt denne familien for, i mange år!

Vi skylder barna som ikke overlevde mobbingen, at det blir bedre! Foreldrene er opptatte av at det som skjedde med deres barn, aldri må skje med andre. Mellom 50.000 og 60.000 barn blir hvert år utsatte for omsorgssvikt, av det offentlige. Barn har i dag for eksempel ikke fri rettshjelp i mobbesaker, og det eksisterer ikke en oppreisningsordning for barn som utsettes for slike overgrep i offentlig omsorg.

Jeg tror at det begynner med enkle ord. Lytte, høre etter, se (etter) og anerkjenne. Det begynner alltid der, og problemet er det ikke alltid skjer. Barnas beste, altså at alle barn har rett til å være trygge, må være høyest prioritert på alle norske skoler. Vi må høre etter, og vi må se. Vi som jobber med barn og unge trenger hjelp til det, for det er vanskelig. Vi lærere får ikke hjelp fra fylkesmannen, vi får pålegg og vurderinger, etter noen uker eller måneder, og da er det ofte for seint.

Jeg har foreløpig mottatt ett hyggelig svar på mitt brev, fra Mona Fagerås i SV, men ellers har det vært stille fra politikerene.

Hvis en pasient blir utsatt for feilbehandling på et sykehus, finnes det en erstatningsordning. Barn som blir syke etter å ha blitt mobbet, har ingen tilsvarende ordning. Vi trenger en ny og uavhengig klage- og veiledningsinstans, som svenske barn og unge har. Barn og unge trenger også fri rettshjelp, en oppreisningsordning og varslervern. La oss begynne med å få det på plass. En holdningsendring, til barnas beste, må komme fra ansvarlige voksne.

Jeg vil utfordre kunnskapsministeren til å gjøre noe med den manglende rettssikkerheten som barn og unge står overfor i skolen i 2019. Barna våre har ingen tid å miste, og det er ditt ansvar, kunnskapsminister!