- Før endringen av kapittel 9a ble vedtatt for to år siden, valgte man å ignorere ønsket om en uavhengig klageinstans. Jeg spør om Kunnskapsdepartementet og/eller UDIR har kunnskapen til å erkjenne dette og sikre riktig kompetanse fra ulike fagmiljøer til skoleeierne, spør Kjartan Espeland, lærer og trebarnsfar. Illustrasjonsfoto: Paal Svendsen
- Før endringen av kapittel 9a ble vedtatt for to år siden, valgte man å ignorere ønsket om en uavhengig klageinstans. Jeg spør om Kunnskapsdepartementet og/eller UDIR har kunnskapen til å erkjenne dette og sikre riktig kompetanse fra ulike fagmiljøer til skoleeierne, spør Kjartan Espeland, lærer og trebarnsfar. Illustrasjonsfoto: Paal Svendsen

Barn må slippe å vente i månedsvis på å trygges på skolen

Det barna våre trenger nå, er først og fremst en uavhengig klage- og veiledningsinstans, i tillegg til en holdningsendring.

Publisert

Jeg har jobbet som lærer i over 20 år, og jeg har kjennskap til mange mobbesaker, både som pappa og lærer. Jeg har stått i tøffe og krevende mobbesaker, knyttet til egne barn, og jeg har kjennskap til mange familier som har opplevd det samme. Ett fellestrekk er ordet avmakt. Det hjelper faktisk ikke å si ifra, for det blir ikke alltid bedre.

Jeg har selv erfart at mine egne barn har opplevd mobbing og krenkelser. Min erfaring er at barna er prisgitt lærere som ikke alltid vet hva de skal gjøre, og noen ganger andre i det kommunale hjelpeapparatet. Det er altfor ofte tilfeldigheter som avgjør om barna får riktig hjelp. Jeg kjenner til mange andre mobbesaker, der foreldre og barn forteller om lignende erfaringer. Min erfaring er at det er lite hensiktsmessig å prøve å løse mobbesaker, hvis kompetansen ikke allerede er der, på alle skoler i Norge. Det tror jeg er urealistisk, og derfor trenger skoler og skoleeiere veiledning og rask hjelp fra kompetente og tilgjengelige folk utenfra.

Mobbetallene er stabilt høye (jfr. de siste elevundersøkelsene), og ansvaret pulveriseres, ved at kommuneadministrasjoner, rektorer og fylkesmannsembeter som utøver ulik praksis, prøver å løse slike saker. Skoleeiere trenger ofte hjelp fra folk med veiledningskompetanse, og det får de ikke hos Fylkesmannen. Det barna våre trenger nå, er først og fremst en uavhengig klage- og veiledningsinstans, i tillegg til en holdningsendring. Det må vedtas nå, fordi mange tusen barn og unge trenger rett hjelp til rett tid!

I evalueringsrapporten av kapittel 9a heter det: «Flere elever blir hørt og får hjelp, men det er fortsatt ulik praktisering av regelverket og utfordringer i dokumentasjonsarbeidet på skolene.» og: «Det er stor variasjon i saksbehandlingstiden hos fylkesmennene, og saksbehandlingstiden kan være lang.» Dette ble ministeren og departementet gjort oppmerksomme på, allerede for snart tre år siden, av barn og foreldre som har kjent det på kroppen. Før lovendringen ble vedtatt for to år siden, valgte man å ignorere ønsket om en uavhengig klageinstans. Jeg spør om Kunnskapsdepartementet og/eller UDIR har kunnskapen til å erkjenne dette og sikre riktig kompetanse fra ulike fagmiljøer til skoleeierne.

Udir skriver at få klagesaker blir behandlet hos dem. Familier flest stopper hos fylkesmannen, for de får ikke hjelp derfra. Hvis et barn får medhold i en klage cirka tre måneder etter, stopper det ikke mobbingen. Arbeidet med mobbing oppleves som byråkratisk og tidkrevende, for familier som står i slike saker. Barn som opplever et utrygt skolemiljø, og ikke får hjelp på skolen, opplever avmakt i et system som ikke hjelper barnet i en situasjon som er både akutt og krevende.

Kunnskapsministeren påstår at flere elever blir hørt – skyldes det lovendring eller økt bevissthet og forskning? Det går ikke an å være tilfreds med departementet sin lovendring. Jeg lurer på om ministeren har tenkt over hvorfor mobbetallene kun har gått ned med noen desimaler i år, for første gang på lenge. Skyldes det naturlig variasjon, eller er det en reell endring? Jeg håper at det er det første.

Den vedtatte nullvisjonen fra to år tilbake, gir grunn til å spørre om kunnskapsministeren virkelig er fornøyd med tallene fra de siste årenes undersøkelser. Det er på tide å innføre en nulltoleranse mot voksnes bagatellisering av at barn ikke har det bra, i offentlig omsorg. Barnekonvensjonen må være prioritert høyest, i alle saker som handler om barn og unge.

Hva tenker man når fylker nå blir slått sammen? Det ble bestemt at fylkesmannen skulle være klageinstans, fordi de er tett på kommunene og barna. Nå vil avstandene øke. Bør ikke Høyres kunnskapsminister sentralisere, når det er nødvendig, og innføre en nasjonal klage- og veiledningsinstans? Argumentet om «nærhet» er i alle fall mindre nærliggende. For noen oppleves mobbeombudene som sterke og klare, og til barnets beste. Jeg mener at mobbeombudene bør videreføres og flyttes til en uavhengig klage- og veiledningsinstans, som de har gjort i Sverige.

Barneombudet skrev sin rapport «God hjelp til rett tid», og den problematiserer skoleeiers varierende kunnskap, kompetanse og holdning, når det gjelder skolemiljø. Derfor spør jeg hvordan ministeren sikrer dette, og hvordan man tenker at barn skal ivaretas på en forsvarlig måte, knyttet til barns rettigheter. Jeg har selv jobbet med skolemiljø, og min erfaring er at det var lettere å arbeide med skolemiljøsaker da skolene skrev enkeltvedtak, og de gangene man fikk adekvat veiledning. Mange skoler og kommuner kjøper nå tilfeldige antimobbeprogram, for å få veiledning. De er utarbeidet av tilfeldige aktører, og de tar seg som oftest godt betalt. Slik jeg ser det, er det en liten nedgang i mobbetallene, til tross for en lite målrettet politikk fra regjeringens side.

Mobbeombudet i Oslo har gjort en stor jobb med å forankre Barnekonvensjonen og verdiene fra ny overordnet del, og det foretas en grundig gjennomgang av hjelpeapparatet i kommunen. Her knyttes kapittel 9A sammen med fagfornyelsen, Barnekonvensjonen og nytt kunnskapsgrunnlag om faglig og sosial tilhørighet, til en felles plattform. Det står i sterk motsetning til at foreldre og elever venter i uvisshet om når de får svar på klager. Barn må slippe å vente i månedsvis på å trygges på skolen. De trenger tidsfrister, og de trenger trygge voksne! Se til Oslo, denne gangen.

Når regjeringen og stortingsflertallet velger å overse og overhøre barn, foreldre og lærere som faktisk kan si noe om hva som skal til, sier jeg klart ifra. Menneskerettighetene skal gjelde fra fødselen, og barna har fra rett til å bli møtt som fullverdige mennesker, med de samme rettighetene som voksne mennesker. Barnekonvensjonen har vært grunnlovsfestet i fem år, og lovfestet i 16 år. Barn er ikke «human becomings»; barn er «human beings»!

1) Få på plass en uavhengig klage- og veiledningsinstans, med et klart og tydelig mandat. Skolemiljø og mobbing er ikke bare et skoleproblem, men også et folkehelseproblem. Det er en av flere grunner til at fylkesmannen ikke bør være klageinstans i skolemiljøsaker.

2) Sørg for at alle elever på norske skoler får akutt hjelp i mobbesaker, av kompetente og trygge voksne. Vi trenger folk med spesialkompetanse på skolemiljø som rykker ut og gir øyeblikkelig hjelp til skole og barn i akuttsituasjoner. Vi som arbeider i skolen kan ikke nok om å løse krevende mobbesaker, og vi får ikke adekvat veiledning fra Fylkesmannen. Det fører til at mobbesaker blir ikke løst raskt nok.

3) Ta bort tenkning knyttet til ideologi i dette spørsmålet. Gi barna våre en bærekraftig barndom, der det viktigste er å ta vare på hverandre og stå opp mot urett.

4) Når skolemiljø dessverre skal styres politisk, ber jeg om at dere leser dere opp på nyere forskning om hjerneforskning/nevrobiologi og menneskelige behov for tilhørighet og sosial eksklusjonsangst, for det er blant annet her skoen trykker.

5) Dere må ERKJENNE og AKSEPTERE at det er jobbet altfor dårlig på dette området, i altfor mange år! Nå er det på tide med HANDLING, uavhengig av politisk tilhørighet! Dette har ikke noe med politikk å gjøre! Dette handler om verdier og medmenneskelighet. Nå håper jeg at alle barn og unge får endringer som er til deres beste!