Møter mellom ulike kulturer er ikke alltid konfliktfrie, gjerne når kulturelle uttrykksformer blir brukt i en kontekst hvor noen ikke føler seg hjemme. Ill.: Tone Lileng | tonelileng@gmail.com
Møter mellom ulike kulturer er ikke alltid konfliktfrie, gjerne når kulturelle uttrykksformer blir brukt i en kontekst hvor noen ikke føler seg hjemme. Ill.: Tone Lileng | [email protected]

En flerkulturell skole, hva vil det si?

Barnehagen og skolen er kanskje nasjonens viktigste arenaer for kulturmøter.

Publisert Sist oppdatert

Dette er kronikken i Utdanning nr. 13/2016.

Hele utgaven leser du elektronisk her.

Fram til 1975 hadde Norge arbeidsinnvandring, men da innførte Stortinget innvandringsstopp. Etter 1975 har Norge hovedsakelig hatt innvandring av flyktninger og asylsøkere, familiegjenforening og arbeidsinnvandring fra EØS-området. Dette har vært med på å endre Norge til et flerkulturelt samfunn, hvor også skolen er blitt flerkulturell.

Statistisk sentralbyrå viser at det fra 1990-årene og framover til 2013 har vært en stor økning i innvandring til Norge. Også utvandring, og kilder fra Statistisk sentralbyrå viser at total innvandring i Norge i 2013 var 41.898 innvandrere fra totalt 211 ulike land og selvstyrte regioner (informasjon fra universitetslektor ved Universitetet i Agder, Torild Marie Olsens forelesning «Globalisering og nasjonalisme»).

Store norske leksikon definerer et flerkulturelt samfunn slik: «Flerkulturelt samfunn er et samfunn som består av to eller flere grupper som betrakter seg selv, og anerkjennes av andre, som kulturelt forskjellige fra hverandre».

Enkelt kan en si at det rett og slett er ulike kulturer som lever side om side med hverandre i samfunnet. Og fra det kan en trekke konklusjonen at det ikke finnes samfunn som ikke er flerkulturelle. Et samfunn har en ungdomskultur, idrettskultur, religionskultur, språkkultur, for å nevne noen.

På den måten kan en si at kultur er ideer, holdninger og handlinger som er felles for en gruppe, og som de enkelte medlemmene av gruppen kan identifisere seg med.

"Tylor fikk fram at ulikhetene mellom folkeslag ikke var medfødte, men ferdigheter, kunnskaper og erfaringer som menneskene hadde tilegnet seg ut fra å leve i ulike samfunn og miljø."

Den engelske antropologen Edward Tylor kom i 1871 med følgende definisjon av kultur: «Kultur eller sivilisasjon er den komplekse helhet som består av kunnskaper, trosformer, kunst, moral, jus og skikker, foruten alle de øvrige ferdigheter og vaner et menneske har tilegnet seg som medlem av et samfunn» (Eriksen og Sajjad 2006, s. 35).

Dette er en definisjon som fremdeles er nyttig og kan brukes. Tylor fikk fram at ulikhetene mellom folkeslag ikke var medfødte, men ferdigheter, kunnskaper og erfaringer som menneskene hadde tilegnet seg ut fra å leve i ulike samfunn og miljø. Videre skriver Eriksen og Sajjad på side 35: «På et generelt plan kan en si at alt som er lært er kulturelt, mens alt som er medfødt er naturlig».

"... for mange blir de etniske ulikhetene ugjenkjennelige og uforståelige."

Dersom kultur er det motsatte av natur, kan en si at alle mennesker er kulturelle. Kultur er noe menneskene har felles. Det er vanlig å tenke på kultur som noe mennesker har, som er blitt en del av hver enkelt. I storsamfunnet Norge er det store kulturelle ulikheter. Innvandrerkultur og fremmedkultur er ord som blir brukt.

Men ser man på innvandrere i Norge, kommer de fra fem kontinenter. Og hvor en skal sette grense for når en kultur er fremmed eller ikke, er helt umulig (Eriksen og Sajjad 2006, s. 41).

Flerkulturelle trekk i det norske samfunnet er ofte flere innvandrergrupper som er annerledes enn «norsk kultur», i alle fall det som mange oppfatter som «norsk kultur». Og for mange blir de etniske ulikhetene ugjenkjennelige og uforståelige, noe som igjen skaper skeptisisme. Slik forklares det på NorskDigital læringsarenas side i samfunn.

Innvandrergrupper i Norge har i stor grad beholdt sine kulturelle kjennetegn. De fleste har sine spesielle ritualer, feiring av merkedager og religion. Samtidig har mange blitt en del av det norske samfunnet, med deltakelse i kulturelle feiringer som eksempel 17. mai.

Møter mellom ulike kulturer er likevel ikke konfliktfrie, gjerne når kulturelle uttrykksformer blir brukt i en kontekst hvor noen ikke føler seg hjemme. Et eksempel på det er når den pakistansk-norske kvinnen går i bunad og hijab. Muslimske kvinner ønsket hijab til politiuniformen, noe som vakte stor motstand.

"Når en har forstått det som er fremmed og annerledes, kan en mene noe og eventuelt ta avstand."

Etnosentrisme og kulturrelativisme er begreper som brukes. Etnosentrisme betyr at man vurderer fremmede skikker og verdier ut fra egen kultur og verdier. Egne verdier plasseres i sentrum, og andres vurderes ut fra hvor mye som ligner på ens egne verdier. Det motsatte er kulturrelativisme hvor oppfatningen er at kulturer er relative og kun kan forstås ut fra seg selv.

Ingen av disse er ønskelige eller mulige. Her blir det viktig med krysskulturell kommunikasjon, som stiller krav til innsikt, kunnskaper og empati. Når en har forstått det som er fremmed og annerledes, kan en mene noe og eventuelt ta avstand. Også etnosentrikerne har et poeng, samtidig som den kulturrelativistiske holdningen også er viktig (Eriksen og Sajjad 2006, s. 47).

"Selv om mange land har fine ord i sine offentlige målsettinger, er tospråklighet og tokulturell kompetanse bare unntaksvis en kompetanse som er uttalt."

Vår moderne tid preges av internasjonalisering. En tilhører et lokalsamfunn, en nasjonalstat og et internasjonalt samfunn. Tanken om at majoritetsgrupper og minoritetsgrupper kan leve side om side og opprettholde sine kulturelle mønstre og særtrekk, kalles multikulturalisme (Engen og Kulbrandstad s. 249).

Selv om mange land har fine ord i sine offentlige målsettinger, er tospråklighet og tokulturell kompetanse bare unntaksvis en kompetanse som er uttalt. Assimilering, pluralisme og integrering er også begreper som blir brukt.

Store norske leksikon definerer pluralisme som: «mangfold, et samfunn med flere ulike kulturer, livssyn og levesett». Og den pluralistiske ideologien fra 1970-tallet var modellen om å innlemme minoriteter i samfunnet gjennom pluralistisk integrering.

Selv om skolen i Norge har vært preget av tradisjon for en enhetsskole og nasjonsbygging, har pluralistisk ideologi hatt betydning. Samene har etter hvert fått språklige og kulturelle rettigheter, og overfor minoriteter har man til en viss grad valgt en pluralistisk integrering. Dette gjenspeiles i morsmålsundervisningen, som baseres på å styrke identitetsutvikling og kognitiv vekst.

Likevel legges det i skolen stor vekt på morsmål som redskap for å lære norsk som fag. Til en viss grad skinner assimileringstanken igjennom. Ofte forbindes assimilering innenfor samfunnsvitenskap som det en minoritet må gi avkall på av sin etniske identitet, og kulturelt og språklig bli lik storsamfunnet eller majoritetsbefolkningen.

"Integrering av nye minoriteter har blitt et politisk mål, hvor den stadig tilbakevendende debatten dreier seg om hva integrering innebærer og hvordan det skal foregå."

Integreringstanken vant fram på 1970-tallet, og sosial integrering var det overordnede. I dag forbindes ofte integrering med å innlemme innvandrere i storsamfunnet eller majoritetssamfunnet. Og det igjen knyttes til økt innvandring på 1970-tallet.

Integrering av nye minoriteter har blitt et politisk mål, hvor den stadig tilbakevendende debatten dreier seg om hva integrering innebærer og hvordan det skal foregå.

Dersom en kan si at kultur er kunnskaper og ferdigheter som er viktige for å kunne fungere i et samfunn, er barnehagen og skolen institusjoner som klart driver formidling og overføring av kultur. Barnehagen og skolen er viktige arenaer for kulturmøter. Kanskje viktigst i en nasjon.

Og verden over er barnehage og skole ett av statens viktigste virkemidler for å bidra til fellesskap og utvikle kulturell samhørighet i en nasjon. Her vil det være av betydning hva slags skolesystem og styresett et land har.

I norsk skole lærer elevene norsk rettskrivning, norsk litteraturhistorie, norgeshistorien, for å nevne noe. Det er på skolen at det norske er i fokus; en lærer å bli norsk, ikke svensk eller tysk (Eriksen og Sajjad 2006, s. 135).

Tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet (2001–2005) sa: «Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, og vi har fått en flerkulturell skole». Og på bakgrunn av dette har skolen fått et mangfold som klart byr på nye muligheter og utfordringer.

Hva vil det si at skolen er blitt en flerkulturell skole? Begrepet flerkulturell skole brukes ofte om skoler med en viss prosentdel elever med innvandrerbakgrunn (Spernes, 2012, s 54).

Kunnskapsdepartementet sier: «En flerkulturell barnehage og skole kjennetegnes av et personale som ser på det kulturelle og språklige mangfoldet som normaltilstanden, og som anvender dette mangfoldet som ressurs.» (KD 2007:9).

I sin masteroppgave «På vei mot en lærende flerkulturell skole?» skriver Siv Grete Stamnes: «I St.meld. 30 Kultur for læring (2003–2004) fremheves den tydelige leder som en forutsetning for å utvikle skoler til lærende organisasjoner, og begrepet tydelig leder er da knyttet til rektorfunksjonen». Rektor må være en viktig pådriver for utvikling av skolen og fellesskapets normer og verdier.

For å utvikle en flerkulturell skole er det nødvendig blant alle ansatte å skape en forståelse av mangfoldet i et flerkulturelt perspektiv. Ikke bare de lærerne som er involvert i eksempelvis en innføringsklasse. Man må heller ikke overlate ansvaret til enkeltlærere. Det er også viktig at ledelsen ved skolen har faglig kunnskaper som er relevant i undervisningen av andrespråkelever.

Forfatterne Eriksen og Sajjad (2006) tar opp primær og sekundær sosialisering. Den primære sosialiseringen finner sted i hjemmet, i barnets hjem og nærmiljø. Her lærer barna språk, vaner, regler, religion, hva som er viktig og ikke viktig. Hjemmet vil være referanserammen gjennom hele oppveksten.

Skolen representerer den sekundære sosialiseringsinstitusjonen. Og her overføres andre kunnskaper og ferdigheter, og som bygger på det som har funnet sted i den primære sosialiseringen.

"Skolen representerer middelklasseverdier, og barn som kommer fra hjem uten eller liten utdannelse og skolegang, kan lett bli tapere."

Overgangen fra primær til sekundær sosialisering kan være stor, særlig for innvandrerbarn. I forskningen har en sett at klasseforskjell og kultur har stor betydning for skoleprestasjoner. Skolen representerer middelklasseverdier, og barn som kommer fra hjem uten eller liten utdannelse og skolegang, kan lett bli tapere. Når det gjelder innvandrerbarn, er dette for mange en realitet.

I tillegg tilhører de en kulturell minoritet. Dette gir skolen utfordringer. Mange av utfordringene har klar årsakssammenheng med forskjeller mellom norsk kultur og innvandrernes kultur, en kulturell avstand mellom kontekstene hjem og skole (Eriksen og Sajjad s. 142).

Språket er en viktig del av identiteten. Det er gjennom språket man viser opprinnelse, gruppetilhørighet og personlighet. Skolen med skolens ledelse må signalisere at minoritetselevers morsmål er viktig, ikke minst for den enkeltes utvikling som et selvstendig menneske. Da vil minoritetselever føle seg sett og verdsatt.

Det er vesentlig at det vektlegges tidlig i skoleforløpet, slik at klasse- og skolemiljøet preges av trivsel og trygghet. På den måten skaper man et inkluderende læringsmiljø som verdibaseres på respekt. Og som på sikt vil hindre skulk og frafall i skolen (Selj og Ryen s. 15).

Til slutt, psykologen Lev Vygotskij, som representerer et sosiokulturelt læringssyn, er opptatt av at den sosiale interaksjonen er nøkkelrollen i all språk- og kunnskapsutvikling. Videre sier han at kunnskap skapes sosialt, ikke enkeltvis, i en kollektiv og en individuell prosess. Språket bidrar til å forme måter å forstå verden på. Læring er et sosialt fenomen som skjer i en sosial situasjon.

Litteratur:

Engen, Thor Olav og Kulbrandstad, Lars Anders (2005): Tospråklighet, minoritetsspråk og minoritetsundervisning. Oslo: Gyldendal.

Eriksen, Hylland Thomas og Sajjad, Arntsen Torunn (2006): Kulturforskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge. Oslo: Gyldendal.

Olsen, Torhild Marie (2015): Globalisering og nasjonalisme Kristiansand: Universitetet i Agder.

Selj, Elisabeth og Ryen, Else (2008): Med språklige minoriteter i klassen. Oslo: Cappelen.

Spernes, Kari (2012): Den flerkulturelle skolen i bevegelse. Gyldendal.

https://www.ntnu.no/documents/1021451972/1267717031/siv-grete-stamnes-masteroppgave-2012.pdf http://no.wikipedia.org/wiki/Lev_Vygotskij h

ttps://www.utdanningsforbundet.no/upload/Fylkeslag/Sør-Trøndelag/Trøndsk/2011/Liland.pdf http://ndla.no/nb/node/81481

http://no.wikipedia.org/wiki/Assimilering https://snl.no/flerkulturelle_samfunn