Sammenstimling av mennesker utenfor en ødelagt jødisk butikk i Magdeburg, dagen etter Krystallnatten. Foto: Bundesarchiv / de.wikipedia.org
Sammenstimling av mennesker utenfor en ødelagt jødisk butikk i Magdeburg, dagen etter Krystallnatten. Foto: Bundesarchiv / de.wikipedia.org

Krystallnatten – aldri mer?

Kjenner vi ikke vår historie, er vi dømt til å gjenta den.

Publisert   Sist oppdatert

Natten mellom 9. og 10. november 1938 gikk nazistenes stormtropper til angrep på jøder, jødiske eiendommer og synagoger. Mer enn 1400 synagoger ble brent over hele Tyskland og Østerrike. Tusenvis av jødiske eiendommer, boliger og forretninger ble ødelagt av hærverk, og knust glass lå strødd utover bakken. Derav kommer navnet Krystallnatten, også kjent som Novemberpogromen. Jøder ble tatt til fange og deportert. 30.000 jøder ble sendt til konsentrasjonsleir denne natten, mens ca. 400 ble myrdet eller døde som følge av selvmord. Det var blitt uutholdelig å leve som jøde i Europa. Grusomhetene denne natten utløste, og rystelsene vi føler ved å se oss tilbake, blir minnet under slagord om «Aldri mer!»

Hva innebærer egentlig budskapet «Aldri mer Krystallnatten»?

Men hva innebærer egentlig budskapet «Aldri mer Krystallnatten»? Hva krever det av oss? Her ligger en klar oppfordring om ikke å la muligheten om læring forsvinne. Vi må være åpne for å lære av hva som har skjedd, og heller ikke la muligheten for undervisning gå fra oss. Fagfornyelsen som nå ruller inn over det norske skolesystemet, stiller også krav til kompetanse der lærdommen fra Krystallnatten ikke kan forbigås i stillhet. Krystallnatten ses gjerne på som opptakten til forfølgelse og diskriminering av jøder under 2. verdenskrig, og dermed et forspill til Holocaust. Før hadde vi tilgang på tidsvitner som kunne fortelle oss sine egne sterke opplevelser. Det er vanskelig å fornekte tidsvitnenes fortellinger, og det er vanskelig å ikke la seg berøre av grusomhetene de vitner om. Men vitnene dør fra oss, de er ikke lenger blant oss for å fortelle. Kanskje er det viktigere nå enn noen gang tidligere at skolen er seg bevisst sin rolle og sitt mandat gitt i styringsdokumentene?

Vi trenger kunnskaper om det tyske samfunnet i tiden som ledet frem til Krystallnatten og videre til Holocaust. Vi kan lese i forslaget til læreplan i samfunnsfag at etter 10. trinn skal elevene kunne «gjere greie for årsaker til og konsekvenser av terrorhandlingar og folkemord, som holocaust, og reflektere over korleis ekstreme haldningar og ekstreme handlingar kan førebyggjast.» Det tyske samfunnet på 1930-tallet ble sett på som en kunnskapens og kulturens høyborg i Europa. Her fant man arnested for vitenskap og filosofi med påvirkningskraft langt inn i vår egen samtid, og et grunnlag for hva vi i dag anerkjenner som akademisk viten. Hadde man på den tiden gjennomført internasjonale prøver, ville Tyskland med stor sannsynlighet gjort det svært bra. Men selv uten disse testene var det til Tyskland man så for å finne et eksempel til etterfølgelse, i alle fall om man hadde akademiske aspirasjoner. Dette er interessant med tanke på at vi i dag driver skole etter Kunnskapsløftet. Vi er en kunnskapsskole, og det er mer kunnskap vi strekker oss etter.

Lærdom fra Krystallnatten viser at kunnskap i seg selv aldri kan være nok. Det handler også om holdninger.

Lærdom fra Krystallnatten viser at kunnskap i seg selv aldri kan være nok. Det handler også om holdninger. Krystallnatten er ikke en krigshendelse. Den 2. verdenskrig startet 1. september 1939, nesten et år etter Krystallnatten. Krystallnatten oppsto ikke i et vakuum, men som et resultat av en gradvis forskyvning av folks holdninger. Over flere år med latterliggjøring, harselering, karikaturer og hets skjedde en gradvis dehumanisering og demonisering av en hel folkegruppe. Til slutt godtok folk trakassering, drap og grusomheter mot jøder, kun fordi de tilhørte en spesiell gruppe.

Det handler dermed ikke bare om jøder. Det handler om et høykulturelt og i samtiden godt utviklet kunnskapssamfunn, som sto overfor et totalt sivilisatorisk sammenbrudd. Det er denne gradvise forskyvningen av holdninger som utgjør faren. Skal vi bekjempe rasisme, diskriminering og antisemittisme i dag, må vi reagere raskt når signalene viser seg. Vi kan ikke vente og se, tenke at det går over av seg selv. Det gjorde ikke det sist, tvert imot. Selv ikke avdekkingen av holocaust i all sin grusomhet klarte å utrydde utysket. Da vil det kanskje aldri forsvinne fra vårt samfunn.

Derfor må vi jobbe kontinuerlig og bevisst for at ikke rasisme, antisemittisme, hat og trakassering skal vokse igjen. Det skjer gradvis om vi sover på vakt. Da kan vi igjen oppleve å stå overfor en kollaps, og opplæringsloven sin formålsparagraf vil i beste fall stå igjen som meningsløse floskler, brokete kråketær som en siste rest av et demokrati for lengst på flukt. Tar vi lærdommen fra Krystallnatten på alvor, kan vi ikke overlate verdier og holdninger til formuleringer i dokumenter. De må jobbes for i praksis, kontinuerlig og uten stans. Kunnskap i seg selv er aldri nok.

«Overordnet del» av læreplanen adresserer den norske konteksten direkte. Her nevnes jøder, kvener/norskfinner, skogfinner, rom og romanifolket/tatere blant våre nasjonale minoriteter som har vært med på å forme vår felles kulturarv, og opplæringen skal gi kunnskap om disse folkegruppene. Dette kommer i tillegg til kunnskaper om samiske folk og urfolksperspektivet som skal gjennomsyre opplæringen. Da holder det ikke bare å se på hendelsene natt til 10. november.

Vi må også se på 26. oktober 1942 da jødiske menn over 15 år ble tatt til fange, 26. november 1942 da i alt 529 jøder ble fraktet ut av landet med skipet DS Donau, og deportasjonen av den siste rest med gjenværende jøder den 25. februar 1943. Den tyske okkupasjonsmakten sto for arrestasjoner av flere folkegrupper. Mens pågripelsen av lærere og studenter brøt med folkeviljen, og var noe gestapistene selv måtte stå for, var nazistene trygge på at deportasjonen og overgrepene mot jødene kunne trygt overlates til nordmennene selv. Hva forteller det om glidningen av verdier i det norske samfunnet? Og hva forteller det om oss om vi omtaler rasisme og antisemittisme som noe «der borte», ugjerninger begått av «noen andre»?

Vi kan aldri slutte å spørre: Hvor står vi i dag?

Vi må snakke om norsk jødeforfølgelse og mørke kapitler i egen historie. Vi må snakke om de grusomme handlingene og konsekvensene som kom med fornorskningsprosessene og en aggressiv norsk assimileringspolitikk. Vi må snakke om barn som ufrivillig fjernes fra sine familier, forbud mot språk og kulturelle uttrykk, tvangssteriliseringer, lobotomering, og andre overgrep det norske samfunnet gjorde seg ansvarlige for. Ugjerninger utført av samtidens kunnskapssamfunn, ført an av en skadelig forringing av holdninger og verdier. Og vi kan aldri slutte å spørre: Hvor står vi i dag?

Terrorhandlingen 22. juli er konkretisert som opplæringsmål i de nye læreplanene. Men her der det heller ikke nok å lære om hendelsesforløpet for selve terrorhandlingen. Vi må tørre å ta opp forskyvninger av holdninger og reagere mot disse når de kommer til uttrykk i ytringer, handlinger og kommentarfelt. Vi må reagere på latterliggjøringer, karikeringer, hat, nedverdigelse, dehumanisering og demonisering.

Kjenner vi ikke vår historie, er vi dømt til å gjenta den.

Vi må ta lærdom av historien,og reagere før sykdommen får utvikle seg og ugjerningen er et faktum. Terrorangrepet i Bærum 10. august i år viser at de ekstreme handlingene aldri er langt unna. Hadde det ikke vært for at medlemmene i vår muslimske menighet selv hadde reagert, kunne vi stått overfor et nytt blodbad. Hvordan kunne dette skje igjen? Avverging og forebygging blir en for stor oppgave for skolen alene. Det handler om hele samfunnet. Men skolens styringsdokumenter er tydelige på vårt ansvar. Det fyller vi ikke ved fokus på kunnskap alene, vi må også jobbe med våre holdninger. Kjenner vi ikke vår historie, er vi dømt til å gjenta den.