Å snakke om psykisk helse er ikke terapi

Debatt: Hvordan skal vi som voksne lære våre barn og unge å mestre livet, hvis vi ikke selv tør å snakke om det?

Publisert

Det var med undring vi i Skoleprogrammet VIP leste hovedoppslaget i forrige nummer av Utdanning om Folkehelse og livsmestring (FoL) i skolen. Der ble Forandringsfabrikkens tiltak debattert. Vi kjenner Forandringsfabrikken som et viktig talerør for unge stemmer. Utover det har vi ingen kjennskap til «Timen livet», så dette er ikke en kommentar til deres tiltak. Derimot er det en kommentar til Utdannings vinkling av FoL i skolen.

For det første, det oppleves unyansert når ett enkelt tiltak blir utgangspunkt for en kritikk mot Folkehelse og livsmestring. Vi som daglig jobber med psykisk helse i skolen, opplever at oppslaget fremmer en stigmatiserende og gammeldags holdning til psykisk helse, som om dette handler om tunge temaer og påtvunget terapi.

For det andre, det er tydelig at begrepene psykisk helse og terapi burde vært definert. I artikkelen står det at lærerne «holder seg unna tunge tema som psykisk helse», da de selv sier dette er noe helsepersonell skal ta seg av. Som leser er det vanskelig å vite om dette er lærernes eller Utdannings formuleringer, særlig når uttrykket «tunge temaer» er endret til kun å hete «temaer» i nettutgaven av artikkelen. Læreplanen sier at Fol skal: «gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse (…)». Psykisk helse er altså en del av Folkehelse og livsmestring og dermed et tema lærere skal snakke om.

Psykisk helse er den følelsesmessige og kognitive delen av helsebegrepet. Det handler om hvordan vi har det, hvordan vi håndterer livets utfordringer og hvordan vi samhandler med andre. Vi er usikre på om Utdanning ville definert fysisk helse som et tungt tema helsepersonell måtte ta seg av hvis de intervjuet en Mat og helse-lærer, foreksempel. Når det er sagt er det også tydelig at temaene lærerne snakker om i «Timen Livet» som for eksempel følelser, hva som gjør en glad, mobbing og vennskap, i stor grad dreier seg om nettopp psykisk helse.

Forvirringen rundt begrepet «psykisk helse» samt lærerens og skolens mandat når det kommer til arbeid med psykisk helse, har blitt tematisert av flere, blant annet lærerutdanner Stine Ekornes i hennes bok (2018). Dette handler jo også om hva undervisningen i FoL skal innebære. Skal det være en del av faget og undervisningen som gjennomføres av hver enkelt faglærer, eller skal man koble det på programmer som har ekstra kompetanse på psykisk helse og gjennomføre egne tverrfaglige timer? Vi har tro på en kombinasjon.

Skoleprogrammet VIP (Veiledning og informasjon om psykisk helse i skolen) har i 20 år jobbet med å trygge lærere til å kunne snakke om psykisk helse i klassen. Vi, og mange med oss, mener læreren er helt avgjørende når det kommer til elevers psykiske helse. For oss synliggjør Utdannings artikkel behovet for refleksjon og kompetanseheving ved innføring av FoL i skolen. Dette var kanskje hensikten med saken, men da etterspør vi et mer nyansert utgangspunkt.

Skoleprogrammet VIP vil fra høsten tilby læreplanrettede kurs for faglærere i ungdomsskolen og videregående skole i Folkehelse og livsmestring. Slik vi ser det, har alle lærere kunnskap nok til å kunne snakke med unge mennesker om livet, i kraft av å være voksenperson, medmenneske og nettopp lærer. Som klasseleder, som kontaktlærer med ansvar for læringsmiljøet, og ikke minst som relasjonsbygger i møte med enkeltelever er fokus på psykisk helse sentralt. Trygging og veiledning på hva man skal snakke om og hvordan man gjør det, kan likevel være nyttig for mange lærere. VIP-programmet anbefaler dialogbasert undervisning med trygge rammer, hvor temaene snakkes om på et generelt nivå, og der det ikke legges opp til at elevene skal dele private historier eller følelser. Dette er ikke terapi.

Hvordan skal vi som voksne lære våre barn og unge å mestre livet, hvis vi ikke selv tør å snakke om det?

Livet går opp og ned for oss alle, og dette påvirker våre relasjoner og vår evne til å ta til oss læring. Hvordan skal vi som voksne lære våre barn og unge å mestre livet, hvis vi ikke selv tør å snakke om det?