Lærermangelen vil øke selv om firerkravet fjernes

Debatt: Lærermangelmysteriet er nærmere sin løsning.

Publisert

I en artikkel fra Statistisk sentralbyrå publisert 1.9. og referert på Utdanningsnytt 5.9., oppgis tall som viser hvor mye av undervisningen i grunnskolen som gis av lærere uten lærerutdanning. SSB skriver: «De nær 18.200 lærerne i grunnskolen uten fullført lærerutdanning utgjorde 11.602 avtalte årsverk i 4. kvartal 2020. Dette er 17,5 prosent av totalt antall lærerårsverk i grunnskolen.»

At SSB kommer med tall som ikke bare oppgir antall lærere, men også årsverk, er en vesentlig forbedring fra tidligere, fordi det det er flest lærere i deltidsstilling som ikke har lærerutdanning: «Det er stor forskjell i andelen uten lærerutdanning blant de som arbeider heltid og de som har lavere stillingsprosenter.

Mens lærere uten lærerutdanning utgjør 14,4 prosent blant lærere som jobbet heltid er andelene uten lærerutdanning hele 64 prosent for lærere i 20–39 prosents stilling og 78,9 prosent for lærere med stillingsprosent under 20. Dette indikerer at skolene ofte drar veksel på personer uten lærerutdanning når man har behov for timevikarer og lignende mer avgrensede ressurser.»

Sprikende tall

Verken SSB-artikkelen eller oppslaget på Utdanningsnytt refererer imidlertid til tall fra Grunnskolestatistikken, som for skoleåret 2020/21 viser at bare 3,6 prosent av årsverkene (ca 2000) blir utført av personale som ikke oppfyller kompetansekravene. Men Utdanningsnytt har en link til et oppslag som går inn på dette. Der heter det: «SSB regner blant annet kun lærere med godkjent lærerutdanning som kvalifisert, mens i GSI-statistikken blir ansatte regnet som kvalifisert hvis de oppfyller opplæringslovens kompetansekrav. SSB teller i tillegg med korttidsvikarer i sin statistikk, mens GSI kun teller lange vikariater.»

Den siste setningen er grei å forstå. Men den gjenspeiler fare for en form for overdrivelse hva angår bruk av lærere uten utdanning. Hvis en utdannet lærer i en kort periode helt eller delvis erstattes av en uten utdanning, vil denne andelen bli registrert som dekket av en lærer uten utdanning. For å unngå dette, måtte vi i alle kommuner ha en reserve av utdannede lærere som kunne steppe inn. Men slik er det ikke – skolene må ved slike permisjoner trekke «veksel på personer uten lærerutdanning», som SSB formulerer det. For tiden er mange lærere i (pålagt) videreutdanning, med delvis permisjon, i kortere eller lengre tid. Da kan innslaget av lærere uten godkjent utdanning bli kunstig stort.

Jeg må medgi at jeg ikke forstår forskjellen mellom ‘godkjent lærerutdanning’ og ‘oppfyller opplæringslovens kompetansekrav’, jfr sitatet ovenfor. Men tall fra SSB fra 2019, da man opererte med en andel årsverk uten godkjent utdanning på 15,3 %, viste at det innen denne andelen var en liten gruppe som hadde spesialpedagogisk utdanning (0,8 % av det totale antall), og en større andel (8,4 %) hadde det som kalles ‘annen pedagogisk utdanning’, blant annet ‘påbegynt lærerutdanning’. Innen de gjenstående ca. 6 % som ikke hadde noen pedagogisk utdanning, hadde 3,4 % universitets/høyskoleutdanning; det er uklart hvor mye. Kun 2,8 % av årsverkene ble utført av lærere som bare hadde videregående skole.

Statistisk sentralbyrå foretar sine beregninger på autopilot, ut fra de opplysninger man har om hver enkelt lærers utdanning. Grunnskolestatistikken samles inn av blant annet skoleledere, som nok kan finne det unaturlig å plassere lærere med mye universitetsutdanning i samme gruppe som de som bare har videregående skole, og som kan ha et mer fleksibelt syn på hva slags pedagogisk utdanning som kan være til nytte i skolen.

Begge innsamlingsmåter vil dessuten være beheftet med trivielle feil, så ingen av dem vil være helt nøyaktig. Dette gjenspeiles når Grunnskolestatistikken for 2020 oppgir et total-tall for årsverk (55.500) som er over 10.000 lavere enn SSBs tall (66.300). Noe av denne differansen kan skyldes at Grunnskolestatistikken som nevnt ikke regner med korte vikariater, men differansen er så stor at den indikerer store svakheter ved registreringen.

Skroting av firerkravet

Av en NTB-melding publisert på Utdanningsnytt 1.9., som må være basert på en artikkel i nettavisen Khrono 1.9., fremgår det at et flertall av de politiske partiene vil fjerne kravet om 4 matematikk for å bli lærer. Men dette vil ikke på langt nær være tilstrekkelig for å få bukt lærermangelen.

Les også: Myter om Høyres mattefirer

Med et edruelig utgangspunkt vil mangelen bli 6-8000. Det er et tvilsomt om det, i den situasjonen vi straks vil være i, med økende lærermangel, er klokt å legge SSBs høye tall for lærermangel til grunn – det er som nevnt fare for over-registrering. Hva angår den kommende økningen tar jeg derfor utgangspunkt i Grunnskolestatistikkens mer edruelige tall – situasjonen er ille nok med dette utgangspunktet.

Vi har ifølge denne statistikken i skoleåret en mangel på ca. 2000 årsverk som kunne tas hånd om av ca. 2500 lærere. I tillegg er det mulig vi fortsatt mangler ca. 500 som man ikke fikk tak i da man innførte den såkalte lærernormen (se nedenfor). I år er de aller fleste lærerstudentene i sitt siste år opptatt med å skrive den nylig innførte masteroppgaven, slik at vi i vår ikke uteksaminerte de ca. 2000 lærerne fra grunnskolelærerutdanningene som vi pleier å utdanne (på grunn av forsinkelser vil de 2000 fordele seg over noen år, men vi mister uansett 2000).

På grunn av masterkravet vil antallet som ikke sluttfører øke, fra ca. 30 % til kanskje ca. 40 %; det utgjør et par hundre i året. Det er ventet at pandemien vil gi en overhyppighet av pensjoneringer; svært usikre tall fra Utdanningsforbundet i Rogaland indikerer en dobling, det ville på landsbasis gi en overhyppighet på et par tusen. Den såkalte avskiltingen, at lærere som har full lærerutdanning og som har undervist i mange år, likevel må ta tilleggsutdanning innen 2025 for å få fortsette, vil også resultere i overhyppighet i pensjoneringer – en del lærere som er nær pensjonsalderen, gidder ikke å sette seg på skolebenken, og slutter.

Summen av dette blir minst 6-8000, begrenset til ca. 6000 dersom det blir regjeringsskifte, ettersom de rødgrønne har sagt klart fra om at de vil skrote avskiltingen.

Mangelen skyldes kravet om 3,5

Hvordan har dette kunnet skje? Spissformulert fordi man ikke har lest nok i Det gamle testamentet, nærmere bestemt om Josef som Faraos drømmetyder og rådgiver – i gode tider skal man legge seg opp et forråd, til bruk i magre tider. Ingen partier har villet justere opptaksgrensen på 3,5 fra videregående for å bli lærer; den ble innført av Høyres statsråd Clemet i 2005. Jeg har årlig tatt til orde for å fylle studieplassene, ved å justere kravet litt ned – til ingen nytte. Verken SV-statsrådene i 2005-13 eller Høyre-statsrådene de siste åtte årene har vært til å rokke; det er mulig de rødgrønne fryktet at Høyre ville hyle om nivåsenkning. En justering til 3,4 ville over ca. 15 år gitt omtrent det antall lærere vi nå mangler; en justering til 3,3 ville antagelig gitt et lite overskudd, som hadde kommet godt med.

Høyres krav om 4 i matte har forverret situasjonen. Man gjentar jevnlig at etter at dette kravet ble innført, har en større andel gjennomført lærerutdanningen (se f.eks. Utdanningsnytt 12.8.). Dette er for så vidt korrekt. Men målet med lærerutdanning er ikke at en størst mulig andel skal gjennomføre; målet er å utdanne nok lærere.

Det fremgår som nevnt av en NTB-melding og av Khrono 1.9. at det nå er politisk flertall for å fjerne firerkravet, men flere aktører leker med tanken på liknende krav. Slike krav er ikke en farbar vei.

For å få bukt med mangelen må man de nærmeste årene senke kravet for gjennomsnittskarakteren til ca. 3,2. Ingen av partiene har til nå villet innrømme dette; de rødgrønne vil eventuelt måtte gjøre det – med påregnelig hyling fra Høyre (og sikkert også Venstre og Frp). For at frafallet ikke skal øke, må man også gjøre masteroppgaven frivillig, i hvert fall på utdanningen for trinn 1-7.

Ingen politikere har i løpet av de drøye 15 år som jeg har skrevet om dette, villet besvare det helt grunnleggende spørsmålet, hvorfor det er bedre med et par tusen ufaglærte lærere, enn et tilvarende antall som er lærerutdannet, men har et snitt på 3,4 fra videregående (og 3 i matte).

Lærermangelen har alltid vært mest følbar i Nord-Norge og andre utkanter; den er allerede oppe i 40 % i småskolen i en kommune i Finnmark. Det er i småskolen lærermangelen vil bli verst – for høyere trinn utdannes det lærere både gjennom ordinær lærerutdanning, og gjennom fagstudier pluss praktisk-pedagogisk utdanning.

Lærernormen vil forverre situasjonen

KrFs såkalte lærernorm, om hvor mange elever det skal være pr lærer, vil forverre situasjonen i utkantene, og må oppheves. Dette er en norm som tilgodeser byer og det sentrale Østlandsområdet. KrF har ikke villet innse at før noen kan få kake, må alle ha fått brød. De har kanskje lest for mye i Det nye testamentet, om at «den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Når det er mangel i utkantene, er ikke det smarteste man kan gjøre å opprette 2-3000 stillinger i sentrale strøk – bortsett fra at det er flere velgere der enn i utkantene.

Midlene som frigjøres ved at lærernormen oppheves, kan brukes til en norm for utkantene, der lærere ved skoler som har f.eks. mer enn 15 % ufaglærte lærere, kan få f.eks. 10 % høyere lønn, stigende til f.eks. 50 % etter fem år. Da har man håp om å få bukt med lærermangelen.

Tvilsom fremskriving misbrukt at departementet

Nylig har Statistisk sentralbyrå publisert en såkalt fremskriving av lærersituasjonen, som viser at vi om få år vil få overskudd. Men her har man ikke tatt hensyn til viktige faktorer her og nå, blant annet den forventede overhyppighet i pensjoneringer – fremskrivinger er en form for prognoser som gjøres med skylapper.

Det verste var imidlertid at departementet i en pressemelding umiddelbart benyttet fremskrivingen som argument for å opprettholde de høye opptakskravene. Virkningen av fremskrivingen vil imidlertid bli at færre søker seg til lærerutdanning – unge mennesker vil ikke risikere å utdanne seg til arbeidsløshet. Da må opptakskravene settes ytterligere ned.

De lærere som utgjør differansen mellom SSBs tall og Grunnskolestatistikken, er allerede i skolen, men mange anses altså som ukvalifiserte fordi de mangler noen studiepoeng. Slike lærere vil imidlertid komme godt med i årene fremover. Pussig nok er det slik at lærermangelen, regnet med utgangspunkt i Grunnskolestatistikken, vil stige til 12-15 %, og slik nærme seg SSBs anslag for dagens mangel. Det vil ikke være mulig å fremskaffe nok søkere til å ta knekken på en lærermangel som med SSBs tall ville stige til over 20 %.

Ikke 40.000, men 10.000 lærere som ikke er i skolen

Utdanningsforbundet og KrF, som har vært de sterkeste pådrivere for lærernormen, har hevdet at lærermangelen primært finnes i skolen, ikke Norge, fordi det ifølge SSB finnes 40.000 lærere som ikke er skolen; en slags reserve. Igjen står vi imidlertid overfor et tall som nok er formelt korrekt, men noe villedende. Bare 10.000 av de 40.000 er grunnskolelærere. De fleste er yrkesfaglærere; noen har fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning, men har valgt å bruke sine fagstudier i andre yrker. Det gjelder også de 10.000 grunnskolelærerne – de har funnet seg til rette utenfor skolen, og er nok ikke lette å flytte på. Og noen bør ikke flyttes på – en andel er nok lærere som elever og foreldre er glad for at ikke skal undervise barn og unge..