Heidi Grymyr
Heidi Grymyr

Korona-året har tappet Heidi (55) for motivasjon og krefter – nå tar hun permisjon fra barnehagejobben

Det neste året skal Heidi Grymyr (55) bruke for å se om hun kan finne ny motivasjon for jobben som pedleder. Hun mener myndighetenes korona-håndtering har vist hvor lite anerkjent yrkesgruppa er.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg synes det er direkte skammelig hvordan man har behandlet ansatte i skoler og barnehager gjennom pandemien. Pandemitiden har vist hvor lite anerkjent yrkesgruppa er. Våre bekymringer er blitt bagatellisert gang på gang, sier Heidi Grymyr.

Grymyr er ansatt som pedagogisk leder i en barnehage i Oslo. Men etter halvannet år med flere kortere og lengre sykemeldinger, og det hun kaller en enorm langvarig emosjonell belastning, blir hun ikke å se på jobb fremover.

– Jeg synes rett og slett man har dehumanisert ansatte i skoler og barnehager. Dråpen har vært uviljen til å prioritere oss i vaksinekøen. Min stille protest er å ta et års ulønnet permisjon, forteller hun.

Kjent tidlig på uro

Grymyr begynte å jobbe i barnehage i voksen alder. Samme år som hun fikk sin første jobb, i 2013, meldte hun seg opp til deltidsutdanning. De siste fire årene har hun jobbet som pedleder.

Da de første nyhetssakene om koronaviruset kom, kjente hun fort på en uro for hva dette kunne være. Da Norge stengte ned var hun direkte redd.

– Jeg husker jeg sto på kjøkkenet i barnehagen den dagen beskjeden kom. Jeg hadde vært redd dagene før, og kjent på at jeg bare ønsket at de skulle stenge barnehager og skoler. Så da nyheten om nedstengningen kom, kjente jeg en stor lettelse, men samtidig på et stort alvor. Nå starter krigen, tenkte jeg. For jeg skjønte at vi hadde en tøff tid foran oss, sier hun.

De første ukene var opplevde hun imidlertid at hun selv og andre ansatte i skoler og barnehager ble godt ivaretatt.

– Jeg er i risikogruppen for alvorlig sykdom, og derfor ble det tidlig bestemt at jeg var en av dem som skulle jobbe hjemmefra. Derfra spilte jeg inn videoer til samlingsstunder, dramatiserte eventyr, laget forskjellige pedagogiske aktiviteter og ringte hjem til foresatte og barna, forteller hun.

– Jeg følte meg ivaretatt, men samtidig fortsatt nyttig.

Da de skulle åpne barnehagen igjen startet derimot nedturen.

Pandemitiden har vist hvor lite anerkjent yrkesgruppa er.

– Ikke rom for kritiske spørsmål

– Selv om det ble tilrettelagt for meg, skjedde det ting ved gjenåpningen som stresset meg veldig, forteller Grymyr.

– Jeg følte på en avmaktsfølelse ved å konstatere at nasjonale retningslinjer i forhold til testing og karantene ikke ble fulgt opp som jeg forventet. I starten av pandemien var alt nytt for alle, og det førte til ulike tolkninger og praksiser, noe som var stressende for oss som sto i førstelinjen. Som pedledere er vi vant til å søke informasjon, oppdatere oss faglig og kunne stille spørsmål ved praksis, og den samme innstillingen hadde jeg til pandemisituasjonen. Men alt var nasjonalt styrt og det var delegert til kommune- og bydelsoverleger å implementere retningslinjene lokalt. Det var ikke rom for å stille kritiske spørsmål eller komme med innspill, og det ga en følelse av å miste kontroll over situasjonen.

Rett etter gjenåpningen brøt hun sammen første gang. Hun var engstelig og opplevde det hun beskriver som et stort emosjonelt stress. Da sykemeldte legen henne.

Endringene av smittevern-råd er en annen ting hun har bekymret seg over og reagerer på.

– Først var beskjeden at barn ikke smitter, og smittevernreglene ga ikke reelt vern for oss som jobber tett med små barn. Da vårforkjølelsene kom var beskjeden at vi måtte se an hvilken farge snørra var. Men ingen av endringene er gjort for å ivareta de ansatte. Hovedmålet har vært at så mange som mulig skulle være i barnehagen, sier Grymyr.

– Jeg har følt meg direkte utrygg. Da holder det ikke med takk og applaus. Vi har rett på et trygt og forsvarlig arbeidsmiljø. Det har vi ikke hatt under pandemien. Vi er ikke superhelter. Vi er mennesker.

Les også: Italia gjør koronapass obligatorisk for lærere

Ventet at Delta ville bety endring

Hun forteller om stress, tårer, sårbarhet, utrygghet, utmattethet og søvnmangel, i tillegg til fysiske reaksjoner som studier viser ofte kommer etter langvarig emosjonelt stress. I løpet av pandemien har det blitt flere sykemeldingsperioder, i tillegg til fravær på grunn av koronatesting og ventekarantene.

Selv om hun var sykemeldt sluttet ikke stresset. Hun opplevde det belastende å følge på avstand hvordan ansatte i barnehager og skoler ga uttrykk for stadig økende stress og redsel på sosiale medier. Spesielt inntrykk gjorde det på henne, da ansatte nesten bønnfalt nasjonale myndigheter om nedstengning noen dager for å unngå smitte og karantene for ansatte, barn, elever og deres familier inn mot påskeferien.

Smittevernreglene ga ikke reelt vern for oss som jobber tett med små barn.

Da regjeringen la frem sin vaksineplan i midten av mai hvor det ble slått fast at ansatte i skoler og barnehager ikke ble prioritert for vaksine, ble hun direkte provosert.

– Den neste måneden kom det urovekkende nyheter og studier fra utlandet om Deltavarianten. Jeg tenkte hele tiden at nå må det skje en endring. Men ingenting skjedde, sier hun.

I midten av juni opprettet hun et opprop med krav om prioritert fullvaksinering av ansatte som jobber i skoler og barnehager. Og da de første uttalelsene fra kunnskapsministeren kom om at regjeringen ville prioritere denne gruppa for fullvaksinering før nytt barnehage- og skoleår, stod jubelen i taket hjemme hos Grymyr. Skuffelsen ble desto større da det viste seg at det var opp til den enkelte kommune, og at prioriteringen kun gjaldt første vaksinedose.

Etterlyser gjennomgang av håndteringen

– Selv er jeg blitt fullvaksinert, men det er mange tusen ansatte som går inn i et nytt barnehage- og skoleår med akkurat like mye usikkerhet og utrygghet som de sto i før sommeren. Det er direkte skammelig, sier Grymyr.

– Over femti land har prioritert lærere for vaksinering. Men ikke Norge. Det sier mye om hvilken status denne yrkesgruppen har.

Gjennom sommeren grublet hun mye på hvordan det neste året ville bli. Hun kjente på at hun var svært lite motivert for å gå tilbake til et nytt år med mye usikkerhet nå når Deltavarianten har blitt dominerende.

– Jeg har økonomisk mulighet til å ta et år permisjon uten lønn. Det har de færreste. Jeg synes synd på alle dem som må stå i dette enda lenger, spesielt hvis de ikke har blitt fullvaksinert, sier Heidi Grymyr.

Hun etterlyser en fullstendig gjennomgang av pandemihåndteringen i etterkant.

– Måten ansatte i skoler og barnehager er blitt behandlet på er først og fremst et regjeringsansvar. Dette kan vi ikke som samfunn være bekjent av.

Nå skal hun bruke det neste året på å bygge motivasjon for å komme tilbake i jobben. Istedenfor å utsettes for stressbelastning og uforutsigbarhet, ønsker hun å bruke permisjonstiden til meningsfylte aktiviteter som gir energi og glede.

– Det er kanskje ikke noe sjakktrekk å stå frem på denne måten, men jeg tror noen må si ifra om at nok er nok. Jeg var veldig stolt da jeg tok utdannelsen min. Vi lærte at vi skulle være barnas advokat. Men skal det ytes omsorg må også vi vises omsorg. Vi er mennesker, ikke maskiner.