FAGARTIKKEL:

Åshild Tårnesvik ved Etterstad videregående skole.
Åshild Tårnesvik ved Etterstad videregående skole.

Praksisbrev – tiltak mot skolefrafall

Skaper vi skoletapere som dropper ut av videregående opplæring, med vår måte å organisere dagens skole på? Er det ikke et paradoks at elever skal sitte igjen med lav mestringsfølelse, dårlig selvtillit og usikre framtidsutsikter etter ti til tretten års skolegang?

Publisert Sist oppdatert

Skaper vi skoletapere som dropper ut av videregående opplæring, med vår måte å organisere dagens skole på? Er det ikke et paradoks at elever skal sitte igjen med lav mestringsfølelse, dårlig selvtillit og usikre framtidsutsikter etter ti til tretten års skolegang?

I min masteroppgave, «Fra dropout til fagbrev», har jeg intervjuet nettopp disse elevene. Elever som av ulike årsaker sitter igjen med dårlige erfaringer fra tidligere skolegang, og som beskriver erfaringen og synet på seg selv på følgende måte: «Erfaringen med skole var egentlig veldig dårlig der jeg følte at jeg ikke fikk til noe som helst, og aldri fikk gode karakterer. Jeg stod på bar bakke der alt av planer gikk i vasken og karakterene var for dårlige. Jeg var veldig skolelei», og «Som sagt, jeg har aldri vært noe skoleflink, jeg har liksom aldri fått til noe».

Organiseringen

Hvordan kan ungdom sitte igjen med en følelse av å ikke få til noen ting etter flere år på skolen? Når de overordnede prinsippene i skolen tilsier at opplæringen må være tilgjengelig for alle, og at alle skal få gode muligheter for læring, mestring og utvikling. Er det sånn at de overordnede prinsippene bare gjelder de elevene som mestrer å sitte i et klasserom fem dager i uken, eller burde skolen organiseres på en måte slik at elevene slipper å sitte igjen med den negative følelsen, slik mine elever har vist er mulig?

Åshild Johanne Tårnesvik ved Etterstad videregående skole.
Åshild Johanne Tårnesvik ved Etterstad videregående skole.

I opplæringsloven (1998) kommer det tydelig frem av § 1–3 og § 3–1 at opplæringen skal tilpasses evner og forutsetninger hos hver enkelt elev, og fylkeskommunen skal tilby en annen opplæring dersom eleven har særlige vansker med å følge den opplæringen som er valgt. Det er konkludert med at videregående opplæring ikke ivaretar mangfoldet i elevgruppen, og at det er viktig å gi elevene ulike opplæringstilbud som er i stand til å inkludere og tilrettelegge for elever med ulike behov (NOU 2018:15, 2018).

På tross av opplæringslovens tydelige budskap, og konklusjoner fram både Liedutvalget og ulike forskere, sitter det elever rundt i det langstrakte land som ikke får utbytte av den ordinære klasseromsundervisningen, og som ofte blir en del av den dystre frafallsstatistikken. Mine elever kunne ha vært en del av den statistikken. Säljö (2016) sier at skolen, ved å undervise praktisk i et klasserom, er med på å skape lærevansker som ikke eksisterer på samme måte i andre sammenhenger. Elevene som har bidratt i dette masterprosjektet, er gode eksempler på akkurat dette. Elever som tidligere har hatt store vansker med å tilegne seg kunnskap i et klasserom, blomstrer når opplæringen skjer ute i en bedrift.

Sju klasser

Siden 2015 har jeg fulgt sju klasser og totalt 71 elever gjennom praksisbrevløpet på Etterstad videregående skole. Praksisbrev er et alternativt og praktisk rettet utdanningsløp der elevene arbeider og får praktisk opplæring i bedrift fire dager i uken istedenfor å få undervisning på skolen. Elevene kan etter to år i praksisbrev gå over som lærlinger, og som alle andre yrkesfagelever ta fagbrev etter endt læretid. Målgruppen er definert som: «Elever fra grunnskolen som kan ha svake karakterer, høyt fravær, men som ikke har lærevansker eller særskilte opplæringsbehov, og som man antar over tid vil kunne oppnå kompetansemålene ved en mer praktisk opplæring i bedrift» (Utdanningsdirektoratet, 2017).

På tross av at alle fylkeskommuner har en plikt til å tilby ordningen, var det per januar 2018 registrert kun 45 praksisbrevkandidater fordelt på fem fylker, og over halvparten av kandidatene var registrert på min egen arbeidsplass (NOU 2019: 25). Mine egne utregninger viser at elevene jeg har fulgt gjennom praksisbrevløpet, har hatt et snitt på litt over karakteren 2, nærmere bestemt 23,28 grunnskolepoeng ved oppstart, noe som statistisk sett gir dem en lav sjanse (22 %) til å fullføre videregående opplæring (NOU 2019: 25, 2019).

Min erfaring er at flere og flere elever fullfører praksisbrevløpet og skriver lærekontrakt i bedrift, og siden 2017 har 18 elever skrevet lærekontrakt etter avsluttet praksisbreveksamen. Det vil si at så å si alle elever som fullfører praksisbrevløpet, skriver lærekontrakt i bedrift.

Hva er så grunnen til at elever som tidligere har droppet ut av videregående opplæring opptil flere ganger, og som statistisk sett gis en lav sjanse til å fullføre videregående opplæring, lave grunnskolepoeng tatt i betraktning, fullfører når de gis muligheten til å gå et alternativt opplæringstilbud? Gjennom de to siste årene har jeg forsket på akkurat dette temaet. Jeg har intervjuet ti elever fra Oslo og Stavanger. Kriteriene for å bidra inn i dette var prosjektet var at elevene hadde fullført praksisbrevløpet, og skrevet lærekontrakt i bedrift. Alle informantene var gutter mellom 19 og 23 år.

Problemstillingen jeg undersøkte var: Hvordan er praksisbrevelevenes opplevelse av et alternativt opplæringstilbud? For å få svar på problemstillingen ønsket jeg å få svar på hvordan elevene opplevde læring på arbeidsplassen, og hva som har bidratt til motivasjon og mestringsfølelse. I tillegg var det interessant å se på hvordan elevene ser på sin egen utvikling og framtidsutsikter, og betingelsene for at elevene skal oppleve et vellykket praksisbrevløp.

Skolelei

Felles for alle ti informantene er at de var skolelei, og de fleste har tidligere hatt utfordringer med å ta til seg læring på skolen. Dårlig mestringsfølelse, manglende framtidsplaner og lav selvtillit, gjerne i kombinasjon med å føle seg annerledes enn andre elever, er funn som kommer tydelig frem i mine undersøkelser. Alle uttrykte at skolen var kjedelig, og at de ikke hadde ro til å sitte stille i et klasserom.

Elevene skjønte rett og slett ikke vitsen med å gå på skole. Enkelte har lese- og skrivevansker, og flere av elevene har tidligere gått i tilrettelagte klasser. Elevene har tidligere hatt høyt fravær og svake karakterer, og karakterene har gjerne stoppet dem fra å komme inn på de linjene de egentlig ønsket seg. Det å føle seg annerledes var noe som kom frem i flere av intervjuene.

En av elevene beskrev det på følgende måte: «Siden jeg har problemer med konsentrasjonen, så har jeg på en måte følt meg spesiell grunnet det at læreren måtte ta meg og andre elever som sliter med det samme, til side på eget rom. Det gjorde at jeg følte meg utenfor den felles opplæringen, siden jeg alltid måtte bli tatt til siden og få ekstra hjelp.

Det ble litt slik at bråkmakerne i klassen ikke skal forstyrre de normale elevene». Det er verdt å nevne at denne «bråkmakeren» nå er få måneder fra å gå opp til fagprøven, og at han snart har fullført fire års videregående opplæring uten noe annen hjelp enn å ha praktisk opplæring i bedrift.

Etter fullført praksisbrevløp og signert lærekontrakt er den negative følelsen snudd og endret for alle informantene. Når de fortalte om seg selv og sin egen framtid, var alle samstemte om at de nå har et konkret mål. Flere kunne informere om at de planlegger høyere utdanning, noen ser for seg å arbeide i den bedriften de nå er i, mens andre ønsker høyere stillinger. Flere trakk frem det å ha muligheter, og at framtiden ikke er bestemt.

En av elevene var klar på at «Nå ligger jo veien åpen for det jeg vil. Jeg kan ta flere fagbrev, jeg kan ta påbygg, og jeg kan få en høyere stilling.» Det at fagbrevet er en retning som har gitt dem fordeler de ikke visste om på forhånd, kom tydelig frem fra flere. Både når det kom til planer om påbygg, videre studier eller andre jobber. Alle som bidro inn i dette prosjektet, har endret synet på seg selv, både i skolesammenheng, og ikke minst personlig. De har konkrete planer og fremtidsmål, og de ser nytteverdien i det de har gjort.

Ansvar og mestring

Motivasjon, ansvar og mestring er faktorer som har spilt inn på elevenes læring. Flere av elevene beskrev ansvar og mestring som bidrag til økt motivasjon. En av gutta kunne informere om: «Jeg har null fravær fra jobb, og har et ansvar for å komme på jobb. Om ikke går det ut over de andre», mens en annen fortalte: «Ja, om du ikke møter på skolen, så går det jo bare ut over deg selv, men om du ikke møter på jobb, så går det ut over alle andre. Vi setter jo ikke inn ekstra personer på jobb for å forsikre oss om at det er nok folk på jobb om én ikke møter, så klart jeg møter på jobb.»

Disse sitatene oppsummerer godt noe alle elevene fortalte i intervjuene. Ingen hadde fravær fra arbeidsplassen, og alle nevnte i en eller annen form at de hadde et ansvar for å møte opp på jobb.

Dette prosjektet har vist at det er mulig å få elever som står i fare for å droppe ut av videregående opplæring, til å fullføre ved å tilby et alternativt opplæringsløp. Både styringsdokumenter og forskning viser til at elever må behandles ulikt, det må tenkes alternativt, og undervisningen må bli mer relevant og praktisk for elever på yrkesfag.

Felles for alle elevene som har bidratt i dette forskningsprosjektet, er at de har opplevd mening, mestring og motivasjon for utdanningen, og flere har dem har opplevd det for første gang i skolesammenheng. Som lærer og medmenneske er dette noe jeg har problemer med å forstå og akseptere. Det at elever har gått ti til tolv år på skolen uten å oppleve mestring, er skremmende, og det belyser viktigheten av å tenke alternativt i dagens skole. Det å føle seg sett og anerkjent for jobben de gjør, føle seg betydningsfull og viktig, og i tillegg få ansvar, er noe elevene skildrer med følgende sitater: «Jeg føler at jeg blir hørt her» og «Det gir en god følelse at det er en betydning at jeg går på jobb. At de trenger meg.»

Annen læringsarena

Ved å bruke arbeidsplassen som læringsarena viser det seg at elevene opplever hverdagen som meningsfull, motiverende og givende. Fra et mer teoretisk perspektiv kan jeg si at det å lære i et fellesskap med dyktige medarbeidere, få tid og anledning til å utvikle seg i sitt eget tempo og arbeide med praktiske og relevante arbeidsoppgaver har bidratt til at elevenes mestring og motivasjon for å fullføre skolen har økt. Elevens kunnskap har utviklet seg gjennom aktivitet, der aktiviteten har hatt en mening og bidratt til erfaringer som har skapt vekst hos elevene som lærende individer, men også som medborgere.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem et sitat fra en av elevene som beskriver det flere av elevene uttrykker i intervjuene, og som jeg synes forklarer essensen i min masteroppgave. Her bekrefter eleven både det Liedutvalget og forskere sier med tanke på manglende kunnskap på feltet: at praksisbrev er for lite synlig for elever som kunne dratt nytte av et alternativt løp. Så håper jeg at hans ord kan lyttes til og tas hensyn til slik at flere får nytte av dette tilbudet:

«Dette er et veldig bra tilbud. Jeg tror det kan hjelpe, og jeg tror det kan minske den statistikken over frafall på videregående skole. For de som dropper ut, typ sånne som meg, vet jo ikke at det finnes andre alternativer, sånne som dette. Så jeg tror at veldig mange hadde hatt godt av å gå et slikt løp.»

En drøm

Det å være kontaktlærer for en så fin gjeng med elever, ha gleden av å følge dem gjennom disse årene og se fremgangen de har hatt, har vært som en drøm. Det var i tillegg en stor glede å få besøke elever i Stavanger for å se hvordan de hadde hatt det på arbeidsplassen, og hvordan de opplevde dette løpet.

Det å få høre hva som motiverer elevene til å stå opp hver morgen for å gå på jobb, og hva de opplever som god læring, er viktig for meg som yrkesfaglærer, og ikke minst som medmenneske. Det å høre elevene fortelle om sine tidligere erfaringer har gjort meg både rørt og opprørt, og når jeg ser fremgangen og hører dem fortelle om sine framtidsplaner, gjør det meg ekstremt stolt og glad.

Det kan ikke være slik at videregående opplæring skal være bare for de elevene som passer inn i den tradisjonelle klasseromsundervisningen, det såkalte normale. Normalen må utvides til å inkludere de som trenger en annen type opplæring, og videregående skole må i mye større grad evne å gi elevene en inkluderende, meningsfull og relevant opplæring.

Frafall har gjennom flere tiår vært et stort problem, og frafallet er spesielt høyt på yrkesfag. Tall fra 2013–2020 viser at 67,5 % av yrkesfagelevene fullførte enten med studie- eller yrkeskompetanse (Statistisk sentralbyrå, 2020). Statistikken viser samtidig at sannsynligheten for å fullføre yrkesfaglig opplæring hvis man har under 25 grunnskolepoeng, er på lave 22 % (NOU 2018:1 5, 2018; NOU 2019: 25, 2019).

Elever med lave grunnskolepoeng trenger forsterket hjelp til å klare videregående opplæring. Generell del av læreplan formulerer det slik: «Større likhet i resultat skapes gjennom ulikhet i den innsats som rettes mot den enkelte elev» (Utdanningsdirektoratet, 2015), og i stortingsmeldingen «Kultur for læring» vises det til at «Hvis vi behandler alle likt, skaper vi større ulikheter» (St.meld. nr. 30 (2003–2004). Markussen (2016) skriver at det er mulig å gjøre uengasjerte elever engasjerte og å få svakt presterende elever til å prestere bedre, men at det forutsetter at ulike elever behandles ulikt. Det må arbeides for en bedre tilpasset opplæring, og en tilpasset opplæring kan også dreie seg om å gi elever ulike opplæringstilbud og andre opplæringsarenaer.

Og som en liten tilleggsopplysning.: De siste ukene har fem av mine tidligere elever bestått fagprøven, og alle fem har blitt tilbudt jobb. I tillegg har en av elevene startet på påbygg og tar sikte på høyere utdanning neste år. Så det kan kanskje være noe i det å tilby ungdommen en alternativ vei til fullført videregående utdanning, slik at den typiske «dropout-eleven» får vist sin kunnskap og kompetanse, istedenfor å bli gjemt bort i et klasserom uten å få ut sitt fulle potensial.

Referanser

Powered by Labrador CMS