Nei til læreren som disiplinsjef i klassen

Det er snart sommerferie, og skoleelever sendes på sommerferie. En av dem som gleder seg til ferie og avspasering, er læreren Lars (28). Han har dette skoleåret levert flere avviksmeldinger om vold, uro og krenkelser i klassen. Samtidig pekes det nå fra ulikt hold om at skolen må stramme inn, læreren må gjøres til en tydeligere sjef i klasserommet, elevens rett til medbestemmelse bør begrenses og barn må lettere kunne utvises for utagerende oppførsel.

Slike populistiske «plastretiltak» er det lett å nikke bekreftende til, men læreren Lars kjenner heller på en oppgitthet over hvor vanskelig det har blitt å se og bekrefte elevene sine som de hele menneskene de er. Der lærersjefen setter disiplin og resultater først, setter Lars, som den klasselederen hen er, menneskene først. For Lars handler det om å sette et «leder-vi» framfor et «sjefs-jeg».

Det levner liten tvil om at læreren som leder må gis bedre verktøy for å kunne sette tydelige grenser i klasserommet, men vi skal som samfunn vokte oss vel for å tro at læreren som «disiplinsjef» vil hjelpe elever som utagerer å mestre skolen bedre. For noen elever kan det tenkes at de sårt trenger et alternativt oppfølgingstilbud i en periode hvor de mottar sin opplæring for eksempel på en bondegård.

Ulike studier (Arnesen og Jentoft, 2022) peker på at bruk av pedagogiske tiltak av gård som læringsarena, kan styrke elevers motivasjon, øke læringsutbyttet og fremme danning og identitetsbygging. Kan det tenkes at vi som samfunn må tilrettelegge for en mye større satsning av alternative opplæringsarenaer, framfor å pøse på med enda mer av det som ikke virker?

Skole skal både danne og utdanne elever, og jeg tenker at flere kommuner må våge å ta diskusjonen om hvordan skoledagene organiseres med tanke på å utvikle et inkluderende skolemiljø hvor barn og unge blir verdsettes. Kan det tenkes at flere elever vil finne seg bedre til rette i en skole hvor man evner å skape en praksis hvor elevene gis medvirkning i den opplæringen de deltar i?

Medvirkning betyr ikke at elevene skal bestemme alt, men at deres stemmer skal høres og løftes fram som en del av en læringsprosess. Elevmedvirkning baseres på et syn på elever som aktive deltakere, og er noe som må trenes mye på i skolens sosiale felleskap. Når flere elever kjenner på utenforskap ved at deres stemme ikke betyr noe i skolehverdagen, kan det tyde på at skolen trenger å utvikle egen medvirkningspraksis framfor å stramme den inn.

Det skjer mye godt relasjonsarbeid i skolene i dag, og da må vi ikke som samfunn gå en omvei ved å hente fram igjen fortidens ideal om læreren som disiplinsjef ved å legge til rette for mer tvang, tilsyn og kontroll. I lys av flere OECD-rapporter som de siste årene har pekt på at norske lærere er på verdenstoppen i å skape gode lærer-elev relasjoner, har vi et godt utgangspunkt i å jobbe videre med idealet om læreren som en relasjonell leder. Det dreier seg om å gi læreren de redskapene hen trenger for slik lettere å kunne skape et trygt og godt læringsmiljø ut fra hvordan en skal møte dagens mangfold av elever på.

Et sted å begynne kan være å få på plass flere gode hjelpere inn i skolen i form av å legge til rette for økt bruk av helsefaglig personale. Dagens sammensatte elevgruppe stiller også store krav til lærernes lederrolle i form av hvordan tilrettelegge og lede gode læringssituasjoner, og er noe som fordrer en økt satsning på kompetanseutvikling.

Videre kan det være nødvendig å senke antall elever i hver skoleklasse, for slik å sikre at læreren lettere kan støtte, vise interesse, sette krav og se den enkelt. Elev og lærer kan i denne sammenheng sees på som likeverdige partnere som sammen evner å skape magisk læring.

Forsker: – Elevmedvirkning trenger ikke være så komplisert

DEBATT

Elevmedvirkning – en gavepakke