Her starter elevene hver skoledag med frilek

– Skal vi ta et røntgenbilde for å se om han trenger enda mer bandasje? 

Lærer Merethe Lien løfter opp den skadede apekatten. Han er blitt plastret sammen i dyreklinikken, en krok i klasserommet til førsteklassingene på Mosby oppvekstsenter i Kristiansand.

 – Kanskje du kan lytte på hjertet? sier hun til en annen elev, og gir ham et stetoskop.

Skoledagen har nettopp begynt. På Mosby oppvekstsenter i Kristiansand betyr det lek. Hver dag starter elevene fra første til femte trinn dagen med frilek. Skolen kaller det en «skolehverdag på barnas premisser». Men de ansatte deltar også. De leker sammen med barna, veileder og følger opp grupper og enkeltelever. 

Klasserommet til de 23 førsteklassingene er fylt med muligheter. Duplo, Barbie, togskinner, bøker, tegnesaker, lekehytte, kjøkken og mye mer. Brått er dyreklinikken forvandlet til butikk med kasse og lekepenger. En av jentene får øye på en gutt som har lagt seg i en kasse og leker baby. 

–Hysj, sier hun til de andre i butikken. 

– Dere må være stille, babyen skal sove. 

Lærer Marianne Aagensen (bildet), som er utdannet barnehagelærer, følger med. Hun og Merethe Lien går fra gruppe til gruppe, fra barn til barn. Alle skal bli sett og hørt. Så klapper Aagensen i hendene. 

– De som vil ut, må først bli med og rydde, sier hun.

– Helt fri lek gjør at det blir mye ting overalt. De blir gode til å rydde etter hvert. 

For 26 år siden gikk startskuddet for en mye omtalt reform i norsk skole, Reform 97. Fra august 1997 begynte barna på skolen det året de fylte seks år. Planen var å innføre et slags førskoleår. Læreplanen fra den gangen lovet mye lek og en blanding av det beste fra småskolens og barnehagens tradisjoner. 

Evalueringen av Reform 97, som kom i fjor, viste at det ble aldri helt sånn. Leken ble det mindre av. I stedet tok lesing, skriving og matematikk stadig større plass. 

Rektor ved Mosby oppvekstsenter, Karen Stenslund, har sett det skje. 

– Jeg begynte som lærer på første trinn for 24 år siden og hadde første klasse sammenhengende i ti år. Sammen med en lærer med bakgrunn fra skole opplevde jeg at vi greide å innfri intensjonen i Reform 97, med lek og læring. Ungene trivdes, fikk en god start, og vi fikk med oss alle, forteller hun. 

Stenslund er selv utdannet barnehagelærer og kom, som så mange andre barnehagelærere, inn i skolen med nettopp Reform 97. 

– Vi barnehagelærere hadde en helt annen kultur og tankegang enn de tradisjonelt hadde i skolen. Med Reform 97 måtte vi tenke gjennom hva barnehagelærere kunne tilføre skolen. De fleste ble dessverre fort omdannet til lærere og tok i bruk skolens metoder, sier hun. 

Allerede i 2004 ble Kunnskapsløftet og et sett nye læreplaner innført i stedet for læreplanverket for reformen, L97. Det presset leken ut av skolen, mener Stenslund. 

– Jeg ropte ut i verden at L97 fungerte i praksis, men fikk ingen respons. For å komme i posisjon til å få noen til å lytte, tok jeg mastergrad i ledelse. Så søkte jeg jobben som rektor på Mosby skole, forteller hun. 

Mosby oppvekstsenter ble opprettet i 2013, der også en barnehage ble med. Der fortsatte Stenslund sin kamp for leken. 

Kjempet i motvind

– Vi hadde gode lærere på Mosby. Samtidig så jeg at vi produserte elever som ikke opplevde mestring og som etter kort tid lengtet tilbake til barnehagen. Vi kan ikke fortsette slik, tenkte jeg. Vi kan ikke være bekjent av å produsere skoletapere. Jeg visste at det var en annen løsning, men til å begynne med ville ingen høre på meg, medgir hun.

På ledermøter ble hun møtt med det hun beskriver som en kald skulder. 

– Men til slutt klarte jeg å selge inn et prosjekt og fikk tillatelse til å ta inn en barnehagelærer i 1. klasse. Jeg visste at resultatene ville vise seg etter hvert, forteller Stenslund. 

Hun mener vi må se til barnehagen for å få til en god overgang. Da er det naturlig å starte med lek. 

– Barna treffer vennene sine, blir sett av voksne og får prate og leke. Jeg har aldri skjønt at barn som mestrer og trives skal gjøre noe helt annet så snart de begynner på skolen. 

Stenslund fikk inn barnehagelærer Marianne Aagesen, som hun kjente godt fra oppvekstsenterets barnehage.

– Sammen la vi en plan for hvordan vi skulle få til en god overgang og få førsteklassingene til å elske skolen, forteller hun. 

«Alle med»

Resultatet ble «Alle med», en visjon de har jobbet med de siste fire årene. I praksis betyr det læring gjennom lekende aktiviteter både ute og inne, tilpasset elevens alder og modning. 

– Vi tok med oss de beste erfaringene fra Reform 97 og læreplanene fra den gangen, og det beste vi fant av kunnskap om å ivareta barn. Samtidig skulle selvsagt skolebiten med. Vi legger ikke bort læring, men gir elevene oppgaver de kan mestre i lek og lystbetont samarbeid med andre, forteller Stenslund. 

Alle deltar i leken: Elevene og de ansatte. Ser de et barn som strever med språket, bruker de bevisst tid i leken på å jobbe med nettopp det. Ingen skal tas ut av klassen eller fellesskapet. 

– Vi ser hvem som ikke kommer inn i lek, hvem som griper til å slå og hvem som ikke greier å sitte rolig. Alt dette må vi være bevisste på og bruke tiden til, selv om det er travelt, sier Stenslund. 

Målet med modellen er at alle klassene skal starte dagen med aktiviteter. Om to år er sjette og syvende også en del av prosjektet. 

– Femte trinn leker fremdeles hver dag i første time, vanligvis ute. Læreren går rundt og snakker med hver enkelt elev og hører hvordan de har det. Når de kommer inn i klasserommet, har alle blitt sett, de har møtt vennene sine og er klare for undervisning, forteller Stenslund.

– Fire år med lek og aktivitet. Hvilke endringer ser du?

– Jeg opplever en helt annen elevgruppe og ser sjelden utestenging. Vi har fått barn som er glade i å lære. Vi gjør ikke først og fremst dette for at elevene skal score høyere på nasjonale prøver i femte eller åttende klasse, men for å få barn til å fullføre videregående skole og bli det de har lyst til. I et langsiktig perspektiv handler det også om god psykisk helse.

Sammensveiset elevgruppe

Marianne Aagesen er barnehagelæreren som har vært med og utformet modellen.

– Vi har lagt opp dagen mest mulig slik barn og foreldre kjenner den fra barnehagen. Vi møter dem i garderoben om morgenen. Er det en som ikke har spist frokost eller som kommer for sent, tar vi det opp med mamma eller pappa ved en senere anledning. Der og da er det viktig å få barnet i gang med frilek, forteller Aagesen. 

Hun mener måten de jobber på har ført til tryggere og mer sammensveisa elevgrupper. 

– Barna tør å stå foran de andre med stolthet og fortelle. De får sosial kompetanse og gode relasjoner. Så kan vi putte inn det faglige. Alle er forskjellige. Alle har noe å øve på, sier Aagesen.

– Kjent struktur og forutsigbarhet skaper også trygghet. Førsteklassingene har bare vært her i to uker, men er allerede klar over hva som skjer, legger Stenslund til.

– For mange lærere er dette en ny måte å jobbe på. Får du med deg hele kollegiet? 

– Vi er på samme lag, og jeg har ikke møtt motstand internt, men det er krevende å jobbe sånn. Lærerne må være årvåkne under den frie leken. Det er slitsomt å være hundre prosent til stede, men lærerne ser nytten av det. Etter fire år kan vi tydelig se at dette virker. 

Aagensen mener de har verdens beste jobb. 

– Vi ser at relasjonene skapes, hvordan barna utvikler seg og gleder seg til å komme på skolen. I fjor var det en som sa at hun skulle ønske det var skole på lørdag også, forteller hun.

Magisk møte

Nå er det tid for magisk møte, som er «mosbysk» for samling og time. Første del er i plenum. Marianne Aagesen slår på storskjermen, og tonene til tellesangen «Lær å telle til 100» er i gang. Barna synger med. Så tar Aagensen frem en stor kiste. Katarina og Daniel trekker en sko og en støvel opp av kisten. 

– Vi kan en sang om dem, roper Vilde.

«Ett to, ett to, en støvel og en sko», lyder det unisont, før barna deles på fire stasjoner. De skal male, klippe ut og lime, tegne og modellere ett-tall og totall. 

Det skal ikke så mye til å begeistre en seksåring. I kisten er det noe nytt hver dag. – Elevene skal gå på skole i minst ti år til. Målet at de skal elske skolen og få lyst til å gjennomføre, sier Marianne Aagesen.

Rektor Karen Stenslund kan fortelle om stor interesse for det de gjør ved Mosby oppvekstsenter.

– Mange tar kontakt. Vi tar imot besøk, og vi reiser rundt og formidler og forteller om vår måte å gjøre dette på. Så får de finne sin vei. Men det er ingen vits å komme hit uten ledelsen. Uten ledelsen skjer det ingen endring.