Kritiske barnehagelærere kan få høre at de sutrer og «alltid» er negative til nye ting, forteller Solveig Østrem. Hun mener det er viktig å tørre å si nei til faglige endringer de ikke kan stå inne for. Foto: Arne Solli
Kritiske barnehagelærere kan få høre at de sutrer og «alltid» er negative til nye ting, forteller Solveig Østrem. Hun mener det er viktig å tørre å si nei til faglige endringer de ikke kan stå inne for. Foto: Arne Solli

«Barnehagelærerne må argumentere med faglig tyngde for sin profesjon»

Ved å gjøre dette kjemper de mot et testregime de ikke kan gå god for, mener Solveig Østrem.

Mange vil huske Solveig Østrem som førsteamanuensis ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV). Nå er hun å finne som professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer (HiL).

Denne artikkelen var først publisert i Første steg nr.1/2016

Hele utgaven leser du elektronisk her

 

Solveig Østrem (47)

  • Professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer.
  • Utdannet teolog fra Universitetet i Oslo, har doktorgrad i etikk.
  • Ansatt ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, først som faglærer ved førskolelærerutdanningen og som fagansvarlig for masterstudiet i barnehagepedagogikk og profesjonskunnskap 2010 til 2015.
  • Underviser på videreutdanning i barnehagepedagogikk, master i pedagogikk og på phd-programmet «Barn og unges deltakelse og kompetanseutvikling».
  • Utgitt en rekke bøker:
  • Alle teller mer. En evaluering av hvordan Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver blir innført, brukt og erfart (2009) med flere medforfattere. 
  • Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet (2012), med Mari Pettersvold.
  • Profesjon og kritikk (2015), redigert med Bernt Andreas Hennum og Mari Pettersvold.
  • Familie: Tre barn på 14, 18 og 20.
  • Aktuell: Nylig utgitt boka Barnehage som profesjonsutøver med Bernt Andreas Hennum.

– HiL har et pedagogikkmiljø som gjør høgskolen annerledes, sier Østrem. I den nye barnehagelærerutdanningen kan pedagogikken i praksis bli usynlig. Jeg tror det er viktig for barnehagen og skolen at det finnes miljøer der pedagogikk er et selvstendig fag. Der det er rom for å stille de overordnede spørsmålene. Derfor appellerer det til meg at HiL har et pedagogisk miljø som har en friere tilnærming til det som skjer i barnehagen og skolen, forteller Østrem.

 

Unngå å bli intern

Hun mener det er interessant å se pedagogikken i et samfunnsmessig perspektiv. Det er viktig å unngå å bli for intern i spørsmål om barnehagens utvikling.

– Fagmiljøer som fristiller seg fra stramme politisk motiverte styringer av hva barnehagen skal eller bør være, vil spille en betydelig rolle i dette utviklingsarbeidet, sier Østrem, som mener at Høgskolen på Lillehammer har stor takhøyde for ulike perspektiver.

 

Kritisk til tellekantsystemer

Østrem er kjent for å være kontroversiell. Det er fordi hun, trass i sitt nyervervede professorat, konsekvent framholder at hun er mer interessert i forskningens relevans enn i forskning for karrierens skyld.

– De senere årene kan det se ut som det er viktigere å bygge egen karriere i akademia enn å bidra med noe viktig i samfunnet. Det vil jeg ikke være med på. Hvis man vil snevre inn sitt eget fagfelt til det som er karriererelevant heller enn samfunnsrelevant, så er det etter min mening ikke interessant, sier hun.

Østrem mener det viktigste er at forskere formidler sine funn og sier sin mening i det offentlige rom, i tillegg til å bidra i de interne forskningsforaene. Hun er kritisk til det såkalte tellekantsystemet med måling av publiseringspoeng, der målet er å publisere gjennom de kanalene som gir mest kred.

– Disse kanalene er ikke nødvendigvis de mest relevante for utviklingen av barnehagen og av profesjonen. Det er for eksempel sjelden barnehagelærere leser artikler publisert i internasjonale tidsskrifter som i tellekantsystemet er rangert på det høyeste nivået. Ikke dermed sagt at slike artikler ikke er viktige, men de har klare begrensninger. Som barnehageforskere trenger vi kritiske lesere, også blant dem som kjenner barnehagens hverdagsliv fra innsiden. Hvis ikke risikerer vi at forskningen blir irrelevant, påpeker professoren.

 

Relevans fremfor nytte

Østrem snakker om relevans som noe annet enn nytte i snever forstand.

– Politikere er opptatt av forskning som de kan nyttiggjøre seg direkte i politikken. De ønsker for eksempel klare svar på effekten av tiltak. Dette er forskningen det er lettest å få penger til. Jeg mener samfunnsnytte handler om noe annet. Det handler om samfunnskritisk forskning, den som har den genuine sannhetssøkingen som mål. Det som er forskernes primærmandat. Denne forskningen er det for tiden mindre politisk vilje til å finansiere, sier hun.

Solveig Østrem vokste opp i Balestrand i Sogn med foreldre som var lærere.

– Jeg og mine søsken ble oppdratt til å ha tro på oss selv og til å ta ansvar. Hun er opprinnelig utdannet teolog, men har gjennom barnehageforskning og undervisning på barnehagelærerutdanning mer og mer orientert seg mot pedagogikken. De siste 17 årene har hun bodd og arbeidet i Vestfold.

 

Kartleggingsregimer

Østrem tar med seg oppgaver og samarbeidspartnere fra HBV til HiL. Prosjektet hun, sammen med Mari Pettersvold, arbeider med nå, er blitt til i forlengelsen av antologien Profesjon og kritikk og lesermagneten Mestrer, mestrer ikke fra 2012. De ser nå på fortellinger om motstand.

– Hva skjer når profesjonsutøverne, barnehagelærerne, begynner å yte motstand mot en detaljregulering som svekker, ja tilsidesetter, det profesjonelle skjønnet? Hva skjer når de sier stopp? spør Østrem.

Det er kartleggingsregimer og tvangsinnføring av pedagogiske programmer hun viser til.

Siden Østrem og Pettersvold kom med Mestrer, mestrer ikke, er det ifølge Østrem kommet enda mer kartlegging, som hun har store vansker med å se verdien av. Mestrer, mestrer ikke, som har oppnådd klassikerstatus i fagmiljøet, er trykket i fire opplag.

– Boken var et innlegg i debatten om måling og styring av barnehagens innhold, men den er like aktuell nå. Da boken kom i 2012, sa noen at «nå tar dere hardt i!» Nå sier nesten ingen slike ting, sier Østrem.

 

Stilles diagnoser

– Det som også har skjedd siden 2012 er at vi har fått flere programmer. Nå er det som om diagnosen er stilt: «barn mester ikke», og så trengs det medisin i form av pedagogiske programmer, sier hun. Østrem påpeker at mange kommuner fester stor lit til standardiserte programmer. Noen av hennes informanter i boken Profesjon og kritikk påpeker at det dreier det seg om sterke kommersielle interesser. 

– Når et program selges inn som forskningsbasert eller evidensbasert, og forskningen det vises til framstilles som sikker kunnskap, åpner det for å overkjøre barnehagelærernes faglighet, mener Østrem.

 

Tillitsbrist

– Kommuneforvaltningenes tillit til pedagogiske programmer er samtidig et uttrykk for mistillit til barnehagelærerne, mener Østrem.

– Når barnehagelærerne blir pålagt å bruke programmer som de verken ser verdien av eller har bedt om, vil de jo få vansker med å ha tillit til forvaltningen også.  Forvaltningen nærer mistillit til barnehagelærerne, som i sin tur ser at forvaltningen lider under mangel på barnehagekompetanse, sier hun.

Evalueringsrapporten Alle teller mer fra 2009 fastslo at det er stor mangel på barnehagefaglig kompetanse i kommunene.

– Mange barnehagelærere er kritiske til kommuner som overprøver barnehagens metodefrihet. De opplever at kommuner pådytter barnehagene forskjellige pedagogiske programmer som lover sosial utjevning og mye mer.

– Disse programmene bygger ofte på en veldig snever idé om effekten av  barns læring. De representerer ikke nødvendigvis de mest interessante faglige spørsmålene ut fra et barnehage-lærerståsted. Effekt i forhold til hva? Hvilke verdier ligger til grunn for det pedagogiske arbeidet? Hva er det viktig at barnehagen tilfører små barns liv? Jeg mener det er viktig å stille de etiske spørsmålene, sier Østrem.

 

Kritikk er ikke sutring

Mange kritiske barnehagelærere opplever at kritikken deres blir omgått på kreative måter av den kommunale forvaltningen. Dette er noe Østrem og Pettersvold vil se nærmere på.

Ikke alle kommuner er negative til kritikk. Noen ønsker å høre hva barnehagelærerne har å si.

– I andre kommuner er forvaltningen lite innstilt på dialog, fastslår Østrem. Hun sier det er eksempler på at forvaltningen vender kritikken mot kritikerne. Den danske sosiologen Rasmus Willig bruker en trafikkmetafor når han snakker om kritikkens u-sving;

barnehagelærernes samfunnskritikk gjøres til noe personlig emosjonelt og vendes tilbake til barnehagelærerne selv – og blir selvkritikk. Kritikken blir definert som noe annet enn kritikk.

– Kritiske barnehagelærere kan få høre at de sutrer, at de «alltid» er negative til nye ting, at de «alltid» er imot nye ting, og at de «alltid» bekymrer seg og misliker nye ideer, forteller Østrem. Dette er en hersketeknikk som ofte brukes overfor kvinner.

 

Omgår kritikk

– Det er noe det snakkes lite om, men det gjelder ofte de kvinnedominerte velferdsprofesjonene, som også barnehagelærerne er en del av, påpeker Østrem. Hun sier det handler om kontrollen over disse yrkene, der utøverne, kvinnene, gjerne har hatt stor frihet til å bestemme over egen yrkeshverdag. Man kan kalle det hersketeknikker, men kanskje like gjerne strategier for å omgå kritikk, mener hun, og på den måten slippe å ta inn over seg profesjonsutøvernes faglige argumenter.

Østrem synes det er positivt at barnehageansatte setter ned foten.

– I noen barnehager legger de fram sine faglige argumenter for ting de ikke kan stå inne for faglig eller etisk. I andre barnehager lar de rett og slett være å gjøre det. Som i Grünerløkka bydel i Oslo, der barnehagene sa blankt nei til TRAS.

 

Ny trend

Vi står foran spennende politiske skifter, mener Østrem.

– Fram til nå har vi sett en merkelig enighet mellom høyre- og venstresiden når det gjelder å sette barns liv i system. Høyresiden har vært opptatt av resultater og økte markedsandeler nasjonalt og internasjonalt, av å skape vinnere. Venstresiden har vært opptatt av å unngå at noen blir tapere. Dermed blir det en naiv ambisjon å fange opp flest mulig, ved å finne fram til flest mulig vansker. På nyhetene hører vi nesten daglig om nye vansker og store mørketall, men vi kan lure på om ekspertene det vises til, finner vansker eller om de konstruerer dem, sier Østrem. Hun mener viljen til å kartlegge barn er båret fram av både høyre- og venstresiden.

Når motstanden mot kartlegging og testing i den høyrestyrte Oslo-skolen nå er blitt såpass massiv fra både foreldrene og fra faglig hold, og det samtidig har vært et politisk skifte, så ligger det en mulighet til noe nytt. Det ser ut til at noe er på gang i flere av de store byene, sier Østrem.

 

Positiv for fremtiden

Østrem mener lærerprofesjonen nå i økende grad diskuterer hva det vil si å være en profesjon.

– Profesjonen er under press, og da våkner bevisstheten om hvor viktig det er å stå frem som en profesjon for politikere, administratorer og foreldre, sier Østrem. Hun er en forsiktig optimist om barnehagens framtid her i landet.