Ill. Tone Lileng

Back2School er ikke løsningen på skolevegring

Debatt: – Vi må legge til rette for en skole som fremstår som en tilpasset og inkluderende oppvekstarena for alle.

Marie-Lisbet Amundsen Professor i spesialpedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge

Publisert tirsdag 12. mars 2024 - 11:56 Sist oppdatert tirsdag 12. mars 2024 - 11:57

I flere år har skolevegring vært en utfordring for den norske skolen, og etter at dette var hovedoppslag på NRKs Nyhetsmorgen mandag 26. februar, frykter jeg at politikerne kan tro at programmet Back2School er løsningen.

Når det som svar på hva skolevegring innebærer, vises til begrepet «problematisk skolefravær», er det grunn til å mistenke at hensikten er å skape forvirring. Dette er et inntrykk som forsterkes når det samtidig vises til at vi har lite forskning på dette området.

Skolevegring er ikke, som det blir sagt, det samme som «problematisk skolefravær». At barnet skulker skolen fordi det er mer motivert for å gjøre noe annet, eller er borte grunnet langvarig sykdom, handler om noe helt annet enn at barn engster seg for å være på skolen grunnet for eksempel faglige vansker, sosialt utenforskap eller mobbeproblematikk.

Når det gjelder skolevegring, dreier dette seg om at barnet vil gå på skolen, men det engster seg i så stor grad for å være der at det ikke klarer det. Det er viktig å presisere at barnets foreldre også ønsker at barnet deres skal være på skolen.

Å ha fokus på hva som er galt med barna eller de foresatte er lite hensiktsmessig når vi vet at skolerelaterte faktorer kan relateres til skolevegring. Halvparten av de som strever med skolevegring, har ingen gode relasjoner til noen voksne på skolen, fire av ti har ingen venner på skolen, og seks av ti strever med det faglige arbeidet.

Samtidig er over halvparten utsatt for mobbing, og når mobbing avdekkes, opplever over halvparten at det ikke settes inn tiltak for å stoppe det som skjer.

Programmet Back2School er basert på kognitiv atferdsterapi, og har som målsetting å tilby «terapi» en time i uken over åtte uker. Først etter dette er det lagt opp til tre møter med skolen. Spørsmålene som skal besvares, kan uten tvil virke truende inn på barnets integritet og selvfølelse, og på denne måten true barnas psykiske helse.

For politikerne kan programmet sikkert framstå som en enkel løsning på et alvorlig samfunnsproblem. Men når skoler ikke har råd til å tilby elevene det spesialpedagogiske tilbudet de har rett på i henhold til gjeldende lovverk, og vi samtidig ser at mobbestatstikken øker, bør det være innlysende at et program som dette ikke er løsningen.

For å løse disse utfordringene må det stilles spørsmål ved hvordan skolen som organisasjon kan endres, og ikke barna eller deres foresatte. Gode relasjoner til en lærer og at det tilrettelegges for gode faglige mestringsopplevelser, er faktorer som har betydning for om barna føler seg velkomne tilbake til skolen.

Både Barnekonvensjonens § 28 og opplæringslovens § 9A brytes daglig i den norske skolen, når barn og unge som har behov for spesialundervisning får ikke det tilpassete undervisningstilbudet de har rett på i henhold til gjeldende lovverk. Vi vet med andre ord godt hvor skoen trykker, samtidig som det er godt kjent for de fleste at det hjelper lite om en setter plaster på et betent sår.

Arv og genetikk kan vi ikke gjøre noe med. Men vi kan legge til rette for en skole som lever opp til egen målsetting om å framstå som en tilpasset og inkluderende oppvekstarena for alle. Dette forutsetter imidlertid at politikerne ikke velger å bruke ressurser på enkle løsninger som Back2School.

Spesialpedagogiske ressursteam i skolen vil kunne bidra til å sikre at alle barn får et møte med gode sosiale- og faglige mestringsopplevelser, noe som vil gjøre skolehverdagen lettere både for lærere og elever. Dette vil være et skritt på vei for at barn vi ønsker skal lære å fly, ikke bare opplever at vingene klippes av.