En skole med muligheter for alle

«Er du dum?». «Mamma sa at dyslektikere er dumme». «Dette mattestykket er nok for vanskelig for deg».

Kun 5 av 188 skoler i Oslo er dysleksivennlige. Barn og unge med dysleksi opplever et enormt stigma, et enormt tabu og mange skammer seg for den de er. Er det et samfunn vi ønsker oss?

Vi kjenner nok alle noen som har dysleksi. Vi kjenner nok alle noen som skammet seg over det – og vi selv kjenner oss nok igjen i at vi på et tidspunkt har trodd at dyslektikere er «dumme». I et samfunn hvor vi heier på mangfoldet, og i en skole hvor vi ønsker å få frem det annerledes, hvordan kan vi være så kunnskapsløse og naive i møte med dysleksi?

Som forelder skammer du deg og. Hvordan kan mitt barn ha dysleksi? Det er jo bare «dumme» barn som har det. I enkelte minoritetsmiljøer vil man ikke sjekke opp barna sine engang, fordi man ikke anerkjenner lære og skrivevansker som en utfordring. De fysiske vanskene blir anerkjent, men det man ikke kan se, finnes ikke for mange. Taperne blir da barna, som sliter på skolen og ikke får den hjelpen de trenger og fortjener for å oppnå sitt fulle potensial.

I møte med denne virkeligheten blir det klart at vi som samfunn har mye arbeid foran oss. Disse nedsettende holdningene og mangelen på forståelse for dysleksi gjenspeiler et behov for en dypere endring i vårt syn på lærevansker. Det er på tide å avlive mytene, bryte ned tabuene og skape et inkluderende miljø som støtter alle barn, uavhengig av deres læringsutfordringer.

Bak hvert av de skadelige utsagnene ligger en uskyldig sjel som bærer byrden av et samfunn som ikke har gitt de rom til å blomstre. Det er på tide å endre narrativet, både innad i skolene og i samfunnet generelt. Forandringen starter med utdanning, og det er på dette området vi må sette inn de største innsatsene. Vi må begynne med å sikre at lærere er utstyrt med nødvendig kunnskap om dysleksi, ikke bare for å undervise, men også for å støtte og oppmuntre disse elevene. 

Skoler må bli bevisst sin rolle som brobyggere til suksess for alle, uansett bakgrunn. Inkludering må være mer enn bare et ord; det må være en forpliktelse til å se hvert barn som en enestående skapning med ubegrenset potensial.

De fem dysleksivennlige skolene i Oslo er et skritt i riktig retning, men vi trenger mer enn bare et knippe skoler. Vi trenger en rød tråd som implementerer den beste praksis for dysleksistøtte i alle skoler. Dette inkluderer å tilby tilpasset undervisning, tilgjengelige ressurser, og viktigst av alt, å skape et klima hvor elever med dysleksi føler seg støttet og akseptert. Foreldre må også være en del av denne forandringen. Å bekjempe stigmaet begynner hjemme, med å lære barna våre at forskjellene våre er det som gjør oss unike, og at dysleksi ikke definerer deres intelligens eller verdi. Det er nødvendig å fjerne skyldfølelsen som noen foreldre opplever når de finner ut at barna deres har dysleksi, og i stedet fokusere på støtte og oppmuntring.

I minoritetsmiljøer må vi også arbeide med å øke bevisstheten rundt dysleksi. Å anerkjenne lære- og skrivevansker som en reell utfordring er kritisk for å sikre at alle barn får den hjelpen de trenger. Dette krever et samarbeid mellom skolene, foreldre, og samfunnet som helhet. Vi må ikke glemme at tapere i denne situasjonen er barna selv. De fortjener ikke å bli fanget i et system som ikke ser deres potensial.

La oss arbeide sammen mot et samfunn hvor alle barn, uavhengig av læringsutfordringer, kan blomstre og realisere sitt fulle potensial.

I dag lykkes ikke skolen med å se de svakeste elevene. I dag gir ikke skolen muligheter for alle.

DEBATT Lærevansker

Hvis elever skal mestre noe som er vanskelig, må de trene på det

DEBATT Engelsk

Dysleksi og engelskfaget