Høyres «frihet til å velge selv» kan føre til et skolesystem som flertallet ikke vil ha, hvis vi får velge selv, skriver leder av Manifest, Magnus Marsdal. Foto: Jørgen Jelstad
Høyres «frihet til å velge selv» kan føre til et skolesystem som flertallet ikke vil ha, hvis vi får velge selv, skriver leder av Manifest, Magnus Marsdal. Foto: Jørgen Jelstad

Høyres ideologiske overtak

Siden årtusenskiftet har skole og utdanning vært det temaet velgerne legger mest vekt på ved stortingsvalg.⁠ Mens Høyre har satt premissene og vunnet velgernes tillit, har de rødgrønne slitt med å komme på skuddhold av partiets skoleretorikk.

Publisert   Sist oppdatert

Epoken ble innledet da skolestatsråd Kristin Clemet i 2001 lanserte en problembeskrivelse som overrumplet venstresida. På grunnlag av noen middels gode testresultater fra OECD ble norske forestillinger om en i hovedsak vellykket fellesskole brått erstattet med et bilde av en middelmådig «koseskole», hvor selvtilfredse offentlig ansatte med velmenende pedagogiske teorier fikk styre som de ville, uten at samfunnet fikk tallfestet kunnskap om resultatene.

Clemet ville teste elevene. Hun ville kvantifisere og kartlegge og få skolen til å terpe på «grunnleggende ferdigheter», som regning, lesing og engelsk. Disse skulle fra 2004 måles hvert år på hver eneste grunnskole med statlige, standardiserte prestasjonstester. De ble kalt nasjonale prøver. Her har vi allerede etablert fortellingen Høyre har gjentatt i 18 år med stor suksess.

1. I mangel av markedskonkurranse kunne offentlig ansatte lærere i årevis gjøre en for dårlig jobb, uten at noen fikk vite om det.

2. Noen måtte stå opp for elevenes læring, se lærerne i kortene og styre skolen mot forbedring. «Noen» var de modige politikerne i Høyre.

3. Venstresidas partier, derimot, er alltid på lag med offentlig sektor og fagforeningene. De frykter testing og motsetter seg offentliggjøring av resultater som viser at Høyres politikk virker.

På den ene siden står mektige særinteresser med støtte fra venstresida. På den andre står eleven og hans foresatte, med støtte fra Høyre. Dette er Høyres variant av populismens fortelling om «Mannen i gata mot Systemet».

Fyrtårnet i Oslo

Fyrtårnet for Høyres skoleretoriske offensiv skulle være Osloskolen. For mye av skolepolitikken er mer lokal enn nasjonal. Gjennom 18 år med byrådsmakt kunne Høyre i hovedstaden iverksette sine markedsinspirerte ideer én etter én:

• Privat («fritt») skolevalg gir familiene makt som «kunder», når stykkprisfinansiering samtidig gir skolene økonomisk insentiv til å skaffe seg mange søkere. Høyre beviser samtidig at partiet står på samme side som folk flest, ved å vise tillit til at familiene er i stand til å «å velge selv».

• Offentliggjøring av testresultater gir familiene «forbrukerinformasjon» om de ulike tilbudene i skolemarkedet.

• Individuell avlønning av rektorer og direktører gir dem insentiv til å levere tallene som «eierne» (altså politikerne) har bestilt, når de samtidig har lederkontrakter med nøye spesifiserte resultatmål.

«Oslo-skolen drives som et konsern der elevenes resultater tilsvarer bunnlinjen», oppsummerte Dagens Næringsliv entusiastisk i 2007. Foran lokalvalget i 2011 framhevet partileder Erna Solberg partiets eksperiment i Oslo som «forbilde for den nye, store skolesatsingen i samtlige Høyre-kommuner.»

Partiets nettsider betror velgerne at «Osloskolen er Høyre-skolen. Det er Høyre stolt over».4

Kunnskapens edle ridder

Hvordan møtte rødgrønne partier fortellingen om at Høyre-skolen, med sin private valgfrihet og testbaserte ansvarliggjøring, er best, best, best?

Én vanlig variant lød «Oslo er egentlig ikke best», eller «Oslo ser best ut bare fordi de jukser med fritak på testene» Høyre liker kritikk som gir velgerne anledning til å høre «skole», «Høyre», «best».

En annen variant lød: «Det er mye som ikke testes, som demokratiforståelse, hvor blir det av det hele mennesket?» Høyre tar dette som en invitasjon til å gjenta at «Høyre er opptatt av at alle elever skal lære å lese og regne». Insinuasjonen er at andre partier ikke er det.

En tredje variant er å lansere gratis skolemat og si at «det styrker læringen». Høyre vet at det stemmer. Men benytter også denne anledningen til å svare at «Høyre prioriterer kunnskap i skolen».

Det meste Høyre sier og gjør i skolepolitikken bidrar altså til å risse opp urscenen der Kunnskapens edle ridder – Høyre-politikeren – kommer elever, foresatte og næringslivet til unnsetning i striden mot utdaterte lærere og et middelmådig skolesystem som venstresida slår ring om bare fordi det er offentlig.

Det kan ligge en enkel kalkyle til grunn. Blant velgerne finnes det mange ganger flere foresatte enn lærere. Det jobber dessuten godt over dobbelt så mange i privat som i offentlig sektor. Å bli forkjemperen for læring og elevenes beste, mot angivelig endringsvegrende lærere, er en partipolitisk vinnerstrategi.

Hvordan ser de rødgrønnes skolestrategi ut i høstens valgkamp?

Det jeg har fanget opp så langt er, stort sett, varm skolemat, gratis aktivitetsskole i Oslo og anklager om at Høyre mangler «tillit til lærerne». Jeg tror ikke Høyre skjelver i knærne. Tvert imot, er det fare for at de rødgrønne partienes retorikk bare styrker Høyres skoleretoriske overtak.

Jeg skjønner hvorfor SV snakker varmt om tillit til lærerne. Men en skoleretorikk som skal utfordre Høyre kan ikke ta utgangspunkt i de ansatte, slik SV altfor ofte gjør. Retorikken må begynne med skolesystemets hovedperson: eleven.

Det er litt av en tillitserklæring fra oss foresatte når vi overlater det kjæreste vi har til nesten fremmede mennesker store deler av dagen. Den tilliten forutsetter at grunnloven for skolens virksomhet alltid er barnets beste på lang sikt, ikke voksnes vinning på kort sikt. Dette burde være selvsagt. Jeg tror det likevel kan peke mot Høyres akilleshæl.

Stykkpris. Konkurranse om søkere. Offentliggjøring av testresultater. Resultatkontrakter. Individuell lønn. Hva har metodene til felles? Høyres metode er å spore ledere og lærere til innsats ved å utløse prestisje og skam, belønning og straff, seier og nederlag. Høyre vil tvinge skolens ledere og ansatte til å konkurrere, både om tallfestet prestisje og økonomiske ressurser.

Denne nå gammeldagse politikken, med røtter i 1990-tallets Texas under guvernør George W. Bush, kalles testbasert ansvarliggjøring. Den fremmer effektivitet og kvalitet, kan du lære ved Handelshøyskolen BI.

Måltall og insentiver fungerer kanskje godt både i toppidrett og meglerhus. Men hva skjer i de tusen klasserom, når prestisjeorientert styring via tall overføres til vår viktigste kulturinstitusjon? Påvirkes de voksnes prioriteringer, i møtet med små barn, når skolen styres av politiske slagord om å være best, best, best?

Læring på lang sikt?

Fasaden til Høyre-skolen i Oslo ble pyntet med testresultater i nasjonale prøver, det vil si lesing, regning og engelsk på femte og åttende trinn. Hvis vi flytter blikket til avsluttende, skriftlig eksamen i norsk hovedmål, engelsk og matematikk får vi øye på noe interessant.

Hovedstaden faller fra en sterk 4. plass blant landets kommuner (Oslo har aldri vært på første plass), til 14. plass. Oslo ligger bak alle storbyene, dårligere enn Førde, Malvik, Sola og andre kommuner med lavere utdanningsnivå.

Hva er viktigst for min sønn og for samfunnet: At han kan det han skal ved endt skolegang, eller at han bidrar til pene tall, bestilt av Høyres byråd, ved en 90 minutters prestasjonstest på femte trinn? Åpenbart det første. Likevel skårer Høyre-skolen likevel klart bedre på prestasjonstestene underveis enn ved avsluttende eksamen.

Dette peker mot det grunnleggende problemet i Høyres metode for skoleutvikling som jeg vil rette oppmerksomheten mot her: Tiltak som ansporer lederne til å jage tallfestet prestisje på kort sikt, står alltid i fare for å overskygge hensynet til elevenes læring på lang sikt.

Alt tyder på at dette skjedde i Høyre-skolen i Oslo. Jo lenger tid det går fra de prestisjetunge prestasjonstestene, jo svakere blir glansen av Høyres «mirakel». Hva skjer når de unge er kommet gjennom videregående og Statistisk sentralbyrå måler de videregående skolenes bidrag til at elevene makter å fullføre og bestå? Oslo havner nederst av alle landets fylker.[1]

Hvem jobber for hvem?

Både i Oslo og Sandefjord kommune har Høyres prestisjeorienterte målstyring utartet til målestyring: Når målingen tar styringen, styres ressursene inn mot neste test og skolens vedtatte mål havner i bakgrunnen. I deler av Høyre-skolen i Oslo ble dette en ukultur hvor skoler satte niåringene sine til å terpe seg gjennom tidligere års nasjonale prøver igjen og igjen, i månedsvis, i stedet for å motta undervisning. Ofte mot protester fra pedagogene. Skoler fjernet fag fra timeplanen i månedsvis for å heller å drille barna i det som skal testes.

Det er en form for juks: I stedet for å bruke skolens ressurser til den fullverdige undervisningen elevene har krav på etter lov og læreplan, flytter ledelsen ressursene dit hvor måleinstrumentet står. Noe som er svært fristende for ledere som vet at karrieren kan være avhengig av å levere de resultatene som byrådet har bestilt. Det er nemlig ikke noe problem å vinne framgang på en snever prestasjonstest, hvis skolen er villig til å svikte sitt ansvar på andre områder.

Når makthaverne på toppen bygger skolen som partipolitisk merkevare, blir det lett til at skoleledernes blikk snevres inn mot «salgbare» statistikker og tall som beviser framgang. I 2015 avdekket VG og Klassekampen den pedagogisk uansvarlige ukulturen som bredte seg i kjølvannet av Høyre-byrådets beslutning om å innlemme de statlige kartleggingsprøvene i resultatmålstyringen av skolen. Dette er tester man ikke skal øve til, fordi formålet med dem er å fange opp de 20 prosent av elevene som sliter mest og trenger ekstra oppfølging.

Høyre-skolen var selvsagt for ambisiøs til å akseptere at 20 prosent av elevene skal slite. Så direktørene satte skolene til å streve etter å få færrest mulig under «kritisk» nivå. Noen hadde til og med en «nullvisjon». Dette holdt Høyres politikere på med i fullt alvor. Det førte selvsagt til at rektorer og lærere skrotet timeplanen og satte ungene til å øve på tester, mer og mindre likelydende med den faktiske prøven, i dagevis. Tusenvis av barn som skulle blitt kartlagt ble ikke funnet. De fikk ikke den ekstra oppfølgingen de har rett til. Hvorfor? Fordi voksnes prestisje på kort sikt – direktører og politikere som skal sole seg i glansen av pene tall – overskygget hensynet til elevenes læring på lang sikt. Bør vi foresatte ha tillit til en slik skole?

Liknende og urovekkende konsekvenser er grundig dokumentert i landene som har satset mest på testbasert ansvarliggjøring, USA og England. Kunnskapspartiet Høyre er nonchalant uinteressert i funnene til de ledende forskerne på feltet (som tidligere Bush-politiker og professor Diane Ravitch i USA, Cambridge-professor Robin Alexander og professor Stephen J. Ball ved University College London).

Alarm på Rikshospitalet

Det som for Høyre handler om pene tall på prestasjonstester, kan for andre handle om den psykiske helsa til ungene våre. Det gjorde inntrykk på meg, da bekymrede foreldre fortalte om en liten skolegutt i Oslo som «hvisker i øret til pappaen sin hver torsdag kveld at han dør i magen fordi han skal uketestes i morgen».

Det var i 2013. I fjor fortalte VG at barnepsykiatere «slår alarm» om at «barn helt nede i førskolealder blir syke av stress». På fem år opplevde Rikshospitalet en oppsiktsvekkende femdobling i antall barn som blir henvist, fra hele landet, med sterke smerter og alvorlige psykosomatiske lidelse, som utmattelse, lammelser og kramper.

Hva skyldtes den urovekkende økningen? Kartleggingen av pasientene fant ett forhold som særlig pekte seg ut: prestasjonspresset i skolen.[2]

Fra før visste vi at antall elever som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning økte med hele 78 prosent gjennom de fire årene etter innføringen av Høyres reform Kunnskapsløftet. Skoleforsker Thomas Nordahl har pekt på at økt prestisje knyttet til testing kan være en viktig årsak. En elev som henger etter ble brått en belastning for resultatet til klassen, og læreren, som dermed fikk et insentiv til å få ungen ut til spesialundervisning.[3]

Når landets fremste barnepsykiatere advarer mot at «en stadig økende testkultur og et tiltakende prestasjonspress i skolen kan skade barns fysiske og psykiske helse, på kort og lang sikt,»[4] burde hele det politiske Norge – de som styrer skolen – lytte ydmykt og vise vilje til selvransakelse.

Hvordan har Høyre reagert når foresatte, pedagoger eller forskere har kommet med advarsler om at prestisjejagende resultatstyring kan føre til en mer kynisk skolekultur som ikke er til barnas beste?

Høyres politikere har svart det er «det rene vrøvl» at det kan føre til kynisk ressursvridning når Høyre-skolen setter de voksne til å jage tall og prestisje.[5] De har insinuert at varslerne må være lærere med politiske motiver. Lærere som ikke har stemt Høyre, med andre ord.

Er det ikke litt avslørende? Stilt overfor kritikk og bekymringsmeldinger, har Høyres politikere oppført mer seg som PR-direktører i aggressivt forsvar for varemerket til et storselskap enn som folkevalgte med et dypt og oppriktig engasjement for det enkelte barnets beste.

To utfordringer

Det er særlig to avgjørende punkter hvor de rødgrønne partiene sliter med å utfordre Høyres virkelighetsbeskrivelse.

1. Hvem står på elevens side, og hvem representerer mektige særinteresser?

2. Hvem står for frihet, og hvem står for tvang?

Svaret på det første spørsmålet er at de mektige særinteressene ikke er læreren i klasserommet, men direktører og politikere som ønsker å sole sin egen karriere i glansen av barnas testresultater.

Høyre-politikere er sikkert ikke mindre velmenende enn andre i skolepolitikken. Men de har valgt en ideologi som identifiserer framgang i skolen med tall som er egnet for politisk markedsføring. Årets ordførerkandidat for Oslo Høyre lyder nesten som en knivselger i gågata når hun skryter av Høyres fyrtårn i hovedstaden som «landets beste»,2 og «flaggskipet i norsk skole»3.

Det store problemet er at hensynet til barnas læring på lang sikt er truet når skolen styres med insentiver som fyrer opp de voksnes jag etter prestisje på kort sikt. Her kommer vi tilbake til «tillit til læreren». Hvis læreren i klasserommet ikke har frihet til å velge det hun mener er best for mitt barn, står det ingenting mellom ham og eksperimentene til karriereorienterte maktmennesker som aldri har møtt ungen.

Derfor er det så viktig for meg at beslutningene om hvilke metoder som skal brukes på min sjuåring skal fattes av en kompetent pedagog som kjenner ham. Og derfor må politikken bygge på tillit til læreren. Ikke av hensyn til lærerne, men av hensyn til ungene.

Kampen om friheten

Svaret på det andre spørsmålet er at de rødgrønne representerer mer «frihet til å velge selv» enn Høyre gjør. Av tre grunner.

For det første tvinges selvsagt en del elever med svake karakterer inn i skoler de ikke ville valgt hvis de hadde frihet til å velge selv. For dem representerer Høyres frihet tvang.

For det andre fører konkurransen mellom skoler om elever og omdømme, som følger automatisk av stykkpris og den kundeaktige friheten til å gjøre private skolevalg, til at rektorer må jakte på privilegerte elever og holde dårligere elever unna.

Mens det vedtatte målet er «integrering», fører Høyres markedsherming i grunnskolen til en segregering av barn som lærere i Oslo oppsummerer som «dypt problematisk», «moralsk forkastelig» og «avskyelig».[6] Etnisk norske barn og barn av innvandrere holdes atskilt i ulike klasser, noe som er lovstridig, i et desperat forsøk fra rektors side på å holde de mer privilegerte elevene fornøyde og unngå ytterligere «flukt» fra såkalt «brune» til såkalte «hvite» skoler.

For det tredje undergraver konkurransetvangen som følger av Høyre-friheten den politiske valgfriheten til flertallet av oss. Her er vi ved kjernen i striden mellom demokratisk frihet og markedsfrihet.

Sett at flertallet av velgere og foresatte ikke ønsker en skole bygd på den sterkestes rett, men en fellesskole der ulike grupper møtes og integreres. Et mindretall på 30 prosent, Høyres og Frps velgere, ønsker i stedet et system der alle gjør rent private markedsvalg.

Hvis Høyre, i frihetens navn, etterkommer dette ønsket, vil de 30 prosent strakts begynne å posisjonere sine avkom i skolemarkedet. De bytter skole hvis det kan tjene podens karriere. Dette øker ulikheten mellom skolene og setter alle andre i en ny situasjon: Du kan kanskje ikke lenger ta det med ro og bare sokne til nærskolen uten å svekke mulighetene til ungen din.

Du har fått friheten til å velge skole, men mistet friheten til å velge skolesystem. Fellesskolen, som flertallet ønsker, finnes ikke mer. Høyres «frihet til å velge selv» kan føre til et skolesystem som flertallet ikke vil ha, hvis vi får velge selv. For flertallet representerer Høyres frihet gjennom konkurranse i praksis tvang.

For folk flest er friheten størst når fellesskapet fungerer. Dette er et ene utgangspunktet for en ny, rødgrønn skoleretorikk. Og slik lyder det andre: Nær klasserommet skal maktmennesker trå varsomt, for her blir mennesker til.

Kilder:

[1] https://www.nrk.no/norge/store-forskjeller-pa-videregaende-skoler_-_-svaert-alvorlig-1.14334853

[2] https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/8w8MEr/barnepsykiaterne-slaar-alarm-barn-helt-ned-i-foerskolealder-blir-syke-av-stress

[3] Se Kunnskapsbløffen s. 72.

[4] https://www.dagbladet.no/kultur/kan-skolen-gjore-barn-syke/68672530

[5] Byråd Torger Ødegaard i Dagsavisen 25.8.2011.

[6] «Teachers´ experiences of school choice from ´marginalised´ and ´privileged´ public schools in Oslo», i Journal of Education Policy, online 9.3.2019.

Magnus E. Marsdal er leder for Manifest Tankesmie og forfatter av Kunnskapsbløffen (2011) og Lærerkoden (2014).