Illustrasjonsfoto: Bo Mathisen
Illustrasjonsfoto: Bo Mathisen

Vi gjør nyankomne elever til Norge en bjørnetjeneste

Debatt: Videregående skole bør være noe annet enn et oppbevaringssted i påvente av nye nederlag.

Publisert   Sist oppdatert

Ungdommer som kommer til Norge i sen skolealder, kan starte i videregående skole kun på grunn av alder, uansett skolebakgrunn. Men det som er ment som inkludering, blir i realiteten ekskludering.

Denne kronikken ble opprinnelig publisert på bt.no 10. november 2019.

En artikkel i Bergens Tidende 25. oktober omhandlet en NIFU-undersøkelse der forskere fulgte over to tusen elever fra 2014 til 2018. Forskerne ble overrasket over at hele fire av ti elever ikke fullfører videregående skole.

Vi som jobber tett på minoritetsspråklige elever med kort botid i Norge, ble derimot ikke overrasket over disse funnene. Vi har i årevis sett at elever som starter i videregående skole med friskt mot og høye ambisjoner, sakte, men sikkert blir motløse og demotiverte.

La meg komme med et tenkt eksempel, som kunne vært fra et hvilket som helst yrkesfaglig klasserom:

«Fadumo» og «Ibrahim» går i samme klasse. De kommer fra ulike land, men har til felles at de kom til Norge for to år siden og startet i en innføringsklasse i Bergen. «Fadumo» har gått på skole fra hun var syv år, og foreldrene har utdanning fra opprinnelseslandet.

«Ibrahim» har kun gått tre år på en provisorisk skole i nabolandet etter flukten fra landsbyen der han vokste opp. Foreldrene hans kan verken lese eller skrive. Ibrahim kom til Bergen med sin fetter. Både han og Fadumo jobber hardt hver dag for å lære nye ord og uttrykk på norsk.

I opplæringsloven kan vi lese at ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende opplæring, har rett til videregående opplæring. Men hva innebærer det å ha «fullført grunnskolen»? Hva med de sent ankomne elevene som har gått lite på skole før de kom til Norge, og som kanskje ikke kan lese, skrive eller regne?

La oss vende tilbake til klasserommet. «Fadumo» jobber hardt med skolearbeidet og går på leksehjelpen hver uke. Hun forstår at dette er hennes mulighet i livet, veien til fast jobb og egen inntekt, til selvstendighet, og frihet. «Ibrahim» opplever nederlag på nederlag, han møter lite forståelse for sin unngåelsesatferd i timene og hans etter hvert høye fravær.

Han opplever lærerne som snille, men utydelige. Han hevder seg i kroppsøvingstimene, men får ikke karakterer i matte og engelsk. Han blir etter hvert tøffere mot lærerne og mot medelever, og havner fort i konflikter. Selv om de snakker om livsmestring på skolen, opplever han ikke at noen forstår hvordan det er å komme fra hans land til Norge.

I BTs reportasje mener en av forskerne at «ulike elever må behandles ulikt.» Ja, enig! Innføringsklasser og kombinasjonsklasser er flotte tilbud med godt kvalifiserte ansatte, som gjør en formidabel innsats for denne elevgruppen. Men de står overfor en umulig oppgave; å dekke gapet mellom elevenes forutsetninger og de kravene som stilles i videregående skole.

Mange blir oppfordret til å ta yrkesfag. Men på yrkesfaglig studieretning er forventningene også høye for mange elever. Så lenge tilbudene er frivillige er det mange som hopper over viktige år, for raskere å bli ferdige med utdanningen sin. Hva som skal til for å få læreplass er mange ikke klar over.

Det å velge yrkesfag kan være et nederlag, når storfamilien forventer at de «skal bli noe stort». Foreldre som ikke kjenner norsk utdanningssystem, forventer av ungdommen at de lett skal kunne ta en lang utdanning. Resultatet kan fort bli stressede og desillusjonerte ungdommer, som gir opp drømmene sine.

Det må til et annet tilbud til de av elevene der gapet mellom forutsetninger og forventninger er stort, slik som tospråklig fagopplæring, flere praksisorienterte utdanningsløp og økte lærerressurser. For hva legges i begrepet «tilpasset opplæring» for elever som kommer fra muntlige kulturer der utdanningsnivået er lavt, til et høyteknologisk samfunn der utdanningsnivået er høyt og jobbene spesialiserte?

Alle skoler skulle hatt miljøfagarbeidere med krysskulturell kompetanse ...

På min skole er jeg så heldig at jeg har en miljøfagarbeider, som kan bistå elever som strever sosialt, eller på andre måter, slik at læring kan stå i sentrum inne i klasserommet. Alle skoler skulle hatt miljøfagarbeidere med krysskulturell kompetanse som kan hjelpe og støtte elever som er i faresonen for dropout. For mister vi taket på disse ungdommene, får det enorme konsekvenser for den enkelte, og de kan lett bli ofre for destruktive miljøer og radikalisering.

«Fadumo» er i dag en stolt fagarbeider. Hun arrangerte fest for vennene sine da hun mottok fagbrevet etter endt læretid. «Ibrahim» droppet ut etter å ha prøvd to ulike utdanningsprogram, på to ulike videregående skoler i Bergen.

Han er usikker på hva han skal bli og har sluttet å snakke med familien om karriere. Ensomheten er verst. De han føler en viss tilhørighet med, er de andre guttene han møter i sentrum om kvelden.

Kjønn og foreldrebakgrunn er indirekte årsaker til at ungdommer dropper ut fra skolen, ifølge NIFU-rapporten. Jentene innser at utdanning er veien til selvstendighet, mens guttene ikke har den samme motivasjonen. De har allerede sin frihet, men kan ha helt andre utfordringer i en ny kultur.

Selv etter å ha opplevd både krig og flukt er det flere som forteller at nåsituasjonen er verst. Mange av disse unge guttene mangler mannlige forbilder, og nederlagene blir for store å bære alene.

Det triste er at skolesystemet skaper tapere, når det ikke stilles noen krav til norskspråklig kompetanse ved oppstart i videregående.

Det er flott at livsmestring blir et fokusområde i skolen. Mange ansatte i skolen gjør en formidabel jobb for å bidra til mestring i en krevende skolehverdag for ungdommene. Det triste er at skolesystemet skaper tapere, når det ikke stilles noen krav til norskspråklig kompetanse ved oppstart i videregående. Det rammer dem med svakest utgangspunkt.

Videregående skole bør være noe annet enn et oppbevaringssted, i påvente av nye nederlag for disse flotte ungdommene.