En underfinansiert lærerutdanning vil få flere alvorlige konsekvenser, advarer Eli Smeplass og Anna Cecilia Rapp.
En underfinansiert lærerutdanning vil få flere alvorlige konsekvenser, advarer Eli Smeplass og Anna Cecilia Rapp.

Underfinansiert lærerutdanning ødelegger reformens intensjoner

Debatt: En presset utdanningssektor er ikke en attraktiv arbeidsplass.

Publisert Sist oppdatert

Lærerutdanningene er i en krisesituasjon. Dette er en politisk konstruert krise som kommer som følge av uansvarlig styring av lærerprofesjonen og mange motstridende tiltak som sammen skaper unødvendig mye press på lærerutdanningenes organisering og innhold. Siden 2017 har lærerutdanningene tatt opp og undervist studenter i den nye rammeplanen for 5-årig lærerutdanning. Disse studentene skal begynne det siste året i 2021, og skal skrive masteroppgaver våren 2022. Dette siste studieåret skulle finansieres gjennom statsbudsjettet for neste år, men bevilgningen som er lagt frem dekker kun 16 prosent av UHRs estimerte kostnader.

Mens begrunnelsene for en ny lærerutdanningsreform var at lærerne skulle utvikle kritisk refleksjon og en mer forskningsbasert kompetanse, viser neste års statsbudsjett at dette skal gjøres på billigst mulig måte. For å håndtere situasjonen man er satt i, jobber lærerutdanningens ledere og ansatte på spreng for å spare i andre deler av sine budsjetter for å finansiere den pålagte endringen.

Diagnosene av lærerutdanningen har kommet på løpende bånd, med tilhørende politiske remedier uten at disse egentlig har vært særlig helhetlige. Man har ment at lærerstudenter studerer for lite, at de ikke har gode nok karakterer når de kommer inn, at det er for høyt frafall fra utdanningen, at lærerutdanningene ikke stiller tilstrekkelig høye krav og at lærerutdannere ikke har god nok kompetanse. Mange av disse diagnosene er feilaktige og overser betydningen av lærerstudentenes motivasjoner og interesser. Det handler også om at man sammenligner lærerutdanningen med alle andre utdanninger, uten å forstå hva det er man egentlig måler med de ulike indikatorene.

Overgangen til en ny rammeplan er krevende. Man skal lage nye kurs, samtidig som man utdanner studenter fra forrige reform. Lærerutdanningen har blitt endret fra allmennlærerutdanningen fra 1999, til grunnskolelærerutdanningen 2010 og masterutdanning for lærere fra 2017. Det må være kvalitet og sammenheng i undervisningen som tilbys studentene, og dette arbeidet har utdanningene måttet gjøre uten ekstra bevilgninger. Mange utdanninger tar opp flere studenter enn opptaksrammene tilsier, fordi det alltid er noen som finner ut at de ikke passer for yrket allikevel. Dette frafallet er viktig for å sikre at lærerne som fullfører studiene, er skikket og motiverte for å jobbe i skolen.

Etter reformen fra 2017 har frafallet vært noe lavere enn tidligere, og utdanningene har fått flere studenter til å gjennomføre. Dette er en bra ting, selv om det første kullet med grunnskolelærere med master enda ikke har fullført studiene. Disse er nå på sitt fjerde studieår, og formatet på studiene deres er basert på ekstra midler som regjeringen lovte skulle komme. Reformen kan for så vidt være én forklaring på mindre frafall i lærerutdanningen, men en like god forklaring er at lærerutdanningene holder høy kvalitet.

En underfinansiert lærerutdanning vil få flere alvorlige konsekvenser. Hvis lærerutdanningene bestemmer seg for å beholde kvaliteten, kan det innebære en reduksjon i antall studieplasser rundt om i landet. SSB viser i en rapport at Norge i og med den nye lærernormen vil mangle 5800 lærere i 2040. Når de tar høyde for at 30 prosent av de som har grunnskolelærerutdanning ikke jobber i skolen, predikeres lærermangelen til 6700 årsverk.

Skolene som sårt behøver disse velutdannede lærerne, er allerede i en presset situasjon etter gradvise nedskjæringer over tid. I løpet av koronapandemien har dette blitt forverret, og flere kommuner tvinges til ytterligere skolekutt. En presset utdanningssektor er ikke en attraktiv arbeidsplass. Statusen på læreryrket risikerer å bli svekket fremfor å bli hevet, slik det var tiltenkt. Dette skulle skje gjennom å gi lærerstudentene mer kompetanse i forskning og en mer spesialisert kompetanse i sine undervisningsfag. Lærerutdanningene skal nå få til en slik statusheving med lavere finansieringskategori enn for andre sammenlignbare utdanninger.

Det er få eller ingen aktører som tar til orde mot regjeringens urimelighet. Tiden for kuttene er påfallende. Mange andre lider som følge av pågående kutt i offentlig sektor, og lærerutdanningenes problemer faller i skyggen av korona-krise. Krisen i lærerutdanningen blir bare en av mange utfordringer som følger av et stramt statsbudsjett.

Lærerutdannere er organisert i ulike fagforbund, som har forskjellige kampsaker. Mens noen er lærere med erfaring fra skolen, er også mange også forskere med disiplinbakgrunn. Denne kampsaken faller mellom stoler siden det er uklart hvem som skal eie problemet. Er det UH-sektoren, er det skolesektoren, er det fagforbundene eller studentorganisasjonene?

Nødløsningene som lærerutdanningene må ty til, kommer trolig til å være ulike, fordi universitetene og høgskolene har helt forskjellige studiemiljø og fagporteføljer. Instituttene er organisert på forskjellige måter og tilbyr lovpålagte profesjonsstudier samtidig som de også har andre fagtilbud, masterutdanninger, etter- og videreutdanningstilbud som nå blir truet av innsparinger for å sikre masterutdanningen for grunnskolelærerne. Underfinansieringen vil dermed få mange ulike konsekvenser. Noen steder er det snakk om å legge ned andre studieprogrammer, endre ratioen mellom undervisere og studenter eller kutte i timetall for undervisning. Det foreslås å ta opp færre grunnskolelærerstudenter eller å kutte i forskningstiden til ansatte. Siden utfallet blir ulikt, vil det også være vanskelig å samles om en felles kritikk mot finansieringssviktet regjeringen har bestemt seg for. Det som er klart, er at rundt om i landet stilles nå lærerutdannere ovenfor valg om hvor disse kuttene skal tas. Regjeringen har dumpet problemet på UH-sektoren som tvinges til å løse utfordringen.

Hadde studiestedene fått beskjed om at de skulle lage rimeligere masterutdanning, ville de ha organisert seg annerledes fra 2017. En lærerutdanning lages ikke over natten, og ansatte ved landets lærerutdanninger har brukt mye ressurser på å få til gode modeller. Disse modellene må nå revideres for å tilpasses mye mindre ressurser enn tiltenkt.

Lærerutdanningen er altså gjenstand for kompliserte prosesser som er vanskelige å forstå, selv for de av oss som bruker mye tid på å forske på lærerutdanningen i et politisk landskap. Sektoren strever med konsekvenser knyttet til ABE-reformen, strukturreformen for høyere utdanning, endringer i opptakskrav og basisbevilgning med etterslep.

Hvem skal ta kampen mot et styringsregime som stiller urimelige krav til en sektor som allerede er under sterkt press? Den nye UH-loven som ble vedtatt i sommer, viderefører mange av de mest kritikkverdige forholdene høyere utdanning står overfor som truer langsiktighet. Summen er at sektoren er i rask endring på mange ulike fronter samtidig.

Mens lærerprofesjonen og lærerutdanningen i en årrekke har blitt problematisert, er for så vidt intensjonen om å sørge for god kompetanse til skolen et godt prosjekt. Selv om en masteroppgave i seg selv ikke betyr at man blir en god lærer, kan en samlet og helhetlig satsning på lærerprofesjonen kunne bidra til at skolen blir enda bedre i møtet med barn og unge med forskjellige behov og med ulik bakgrunn. Forskningen på lærerutdanning i endring viser at lærerutdanningens problemer først og fremst er knyttet opp mot samspillet mellom forskning, lærerprofesjonens rolle i skolen, samfunnets behov og oversettelsesprosessene mellom disse.

Så lenge utdanningsmiljøene holdes som budsjettgisler, er det derimot svært vanskelig å se hvordan politiske intensjoner skal kunne bli noe mer enn ytterligere press på en utdanning som allerede har utfordringer med å møte de mangeartede forventningene den står overfor.