Ill.foto: Mostphotos

La læring og livskvalitet prege skolen

Debatt: – Vi bør prioritere sosial og personlig læring for å hjelpe elevene til å skape liv hvor de kan være tilfreds med seg selv.

Øyvind Børven Forfatter og podkastvert

Publisert tirsdag 22. november 2022 - 14:10 Sist oppdatert torsdag 24. november 2022 - 10:07

Kunnskapsminister Tonje Brenna og leder i Utdanningsforbundet Steffen Handal skriver på Utdanningsnytt.no 21.11.22 at «Tillitsreformen kan forandre skolen». Jeg er langt på vei enig, men har noen innspill.

Før vi finner ut hvor vi skal, kan det kanskje være greit å vite litt om hvor vi er? Jeg tar en kort gjennomgang.

Hvordan går det i skolen?

Kjernevirksomheten vår er jo faglig læring, og med den går det sånn passe bra. Med PISA som indikator får vi tallet 496,7 når vi slår sammen resultatene for lesing, matematikk og naturfag. Når vi rangerer land i synkende rekkefølge ender Norge på en 23. plass. Ikke hakkende gæli, men svakere enn for eksempel Sverige, Danmark, Finland, Estland, Storbritannia, Tyskland og Polen.[1]

Ifølge elevundersøkelsen har norske elever relativt høy motivasjon i forhold til andre land, men flere indikatorer har sunket siden 2016, uavhengig av pandemien. [2] En forklaring kan være at digitaliseringen i samfunnet påvirker det som skjer i skolen.[3]

Ifølge Ungdataundersøkelsen er de fleste ungdommer fornøyde med livene sine. Gutter er i snitt rundt 90 prosent tilfredse med livene sine, mens jenter er rundt 77 prosent (se rapporten, side 10). Over tid oppgir stadig flere elever at de kjeder seg på skolen. Kjedsomheten har økt jevnt fra 66 prosent i 2014 til 80 prosent i 2022 (side 19).[4] Er digitaliseringen jokeren også her?

Gjennomføringstallene for VGS er høyere enn noensinne etter pandemien. 92,7 prosent besto på studieforberedende og hele 88,4 prosent besto yrkesfag[5] som har hatt høyest progresjon. Er kvaliteten på fagbrevene og vitnemålene god nok, bør man nok spørre seg. Sosiologiprofessoren Kristoffer Chelsom Vogt har advart mot å bli for blendet av å nå måltall på yrkesfag.[6] Den norske ordningen med to år i skole og to år i bedrift er sjeldent god: Arbeidslivet legger premissene for hva fagarbeiderne må kunne. Det er ikke vanlig i andre land. Det gjør at vi får fagarbeidere i verdensklasse.

Hva bør vi satse på fremover?

Brenna og Handal mener vi bør ha noen få, tydelige og relevante mål. Jeg drister meg til å foreslå tre:

Elevene bør ha så god faglig læring at vi ligger blant topp fem land på PISA i 2028.
Unge bør ha så høy livskvalitet at 93 prosent oppgir at de er tilfredse med livene sine i 2028 (begge kjønn).
Vi bør jobbe mot å holde på gjennomføringsraten frem mot 2028. Det betyr i praksis 88 prosent på yrkesfag og 93 prosent på studieforberedende. Det må være solide resultater som står seg når det er eksamen og fagprøver.

Målene må naturligvis jobbes mot med integritet, i et mestringsklima, fritt for frykt og juksing, men fullt av gode moralske imperativer, verdier og innslag av resultatorientering.

Gi «folka i midten» myndighet

Jeg mener tillitsreformen bør komme fra midten, ikke nedenfra. Jeg må ta en liten omvei for å forklare hva jeg mener. Norsk skole er generelt dårlig på å implementere endringer. Det skyldes blant annet at ledelsesstrukturene er for dårlige. Rektor sitter ofte alene på toppen og klarer ikke å skape nok engasjement hos lærerne.

Når skolesystemer distribuerer lederskapet utover i organisasjonen får de til mye bedre implementeringsarbeid, New Zealand er et eksempel. Der er mellomlederne mye mer operative. De får et større eierskap, noe som påvirker lærerne, som igjen påvirker elevene. Det kan derfor være klokt å delegere ut myndighet til «midten av organisasjonen». Da kan vi få en tillitsreform fra midten, ikke nedenfra. Det har jeg mer tro på, det har også støtte i teori om god skoleledelse.

Hvis vi skal sikte på økt livskvalitet, tror jeg vi bør vektlegge sosial og personlig læring i enda større grad fremover. Personlig og sosial læring blir utfordret av de digitale dingsene vi omgir oss med. Min opplevelse er at elevene ikke har de samme sosiale ferdighetene som før, men at de responderer svært godt når man setter personlig og sosial læring på agendaen.

Kort oppsummert: Vi bør prioritere sosial og personlig læring for å hjelpe elevene til å skape liv hvor de kan være tilfredse med seg selv. Vi bør også bli enda bedre på faglig læring. En konsekvens kan da bli at vi kommer høyt opp på PISA-resultatene og får høy gjennomføring. Jeg er sikker på at folka «i midten» allerede vet hvordan vi bør gjøre dette: Bedre læring og økt livskvalitet. La oss gi dem makt og myndighet til å utføre dette.

Kilder

Fullan, M. (2017). Ledelse som setter spor - Etterlat alltid dine medarbeidere i læring. Cappelen Damm.

Dyssegaard, C. B., Egelund, N. & Sommersel, H. B. (2017). What enables or hinders the use of research-based knowledge in primary and lower secondary school – a systematic review and state of the field analysis. Danish Clearinghouse for Educational Research.