Advarer mot mer kategorisering

Forsker Ingvild Åmot skulle gjerne hatt en spesialpedagog i hver eneste avdeling i barnehagen. Samtidig advarer hun mot faren for mer kategorisering av barn.

Publisert

Ved Dronning Mauds Minne høgskole for barnehage- lærerutdanning Trondheim (DMMH) merker de at barnePhagelærere ønsker mer kompetanse i spesialpedagogikk.

– Vi er de eneste i Norge som satser på et masterløp i spesialpedagogikk rettet spesifikt mot barn i barnehagealderen, og vi har voldsomt stor søkning til det masterprogrammet, sier Ingvild Åmot.

Hun er førsteamanuensis ved DMMH og underviser på masterprogrammet.

Førsteamanuensis Ingvild Åmot, DMMH
Førsteamanuensis Ingvild Åmot, DMMH

– Jeg tror den spesialpedagogiske kompetansen får veldig lite plass i grunnutdanningen for barnehagelærere. Da er det forståelig at den grunnleggende kompetansen i hvordan man skal tilrettelegge for barn med behov for særskilt hjelp og støtte ikke alltid er der.

Ønsker spesialpedagoger velkommen

Hun er positiv til at kommuner tester ut en fast spesialpedagog i alle barnehager, men aller helst hadde hun sett at hver eneste avdeling hadde en.

– Og spesialpedagogen må komme i tillegg til grunnbemanningen.

Hun mener det er avgjørende for at de skal få rom til å tenke helhetlig om organiseringen, og at de må ha mulighet til å påvirke strukturelle forhold i barnehagen.

– Da kan de bidra positivt i mange sammenhenger. Samtidig bør kommunene fortsatt ha en levedyktig PP-tjeneste tett på barnehagen. Den skal fatte enkeltvedtak og kan komme inn som diskusjonspartner og veilede når det er behov for mer spesifikke tiltak, sier Åmot.

Balansegang

Hun påpeker imidlertid at det er fallgruver.

– Hvis det kommer inn en spesialpedagog som ser det som sin oppgave å finne mangler hos barn, kan det føre til flere enkeltvedtak og mer kategorisering av barn. Det kan skje at en spesialpedagog leter etter vansker hos barn for å legitimere egen tilstedeværelse. I barnehagen må det derfor hele tiden være en dialog om funksjonen til spesialpedagogen, og målet med dette arbeidet. Det vil være en balansegang mellom kartlegging av enkeltbarn og generelle og spesifikke systemtiltak, sier Åmot.