Det krever mot å stå opp for andre

Debatt: Å si fra om at andre ikke har det godt, er en god handling.

Publisert

Det krever systematikk for å få kunnskap om hva som skjer i en mobbesak. Å samtale med elever uten en målrettet metode er ikke alltid tilstrekkelig for å få vite om det som er vanskelig å fortelle om.

Mandag 14.12. skrev Dagsavisen om ikke-anonyme undersøkelser som brukes for å avdekke mobbing og forhold som gjør at elever ikke har det trygt og godt på skolen. Det er viktig at media setter søkelyset på barnets beste og hvordan vi kan sikre at barn har det godt på skolen, og vi trenger gode debatter om utvikling av metoder og pedagogiske verktøy for å fremme barns sosiale og faglige utvikling i skolen.

De fleste elever har det fint på skolen, men vi vet også at 50.000 barn blir mobbet hvert eneste år. Elever som blir utsatt for systematiske krenkelser over tid uten at skolen ser og forstår hva som foregår, opplever en uverdig hverdag med følelsesmessige belastninger over tid. Mobbing påfører de involverte erfaringer, minner og opplevelser som kan følge med dem resten av livet. Ikke bare de som utsettes for mobbingen, men også de som er pådrivere når mobbing skjer, får ofte vansker. I klasser der det er mye mobbing, vil elevene generelt oppleve usikkerhet og utrygghet.

Nok informasjon er avgjørende

Dersom man som lærer har stått med ansvar for å løse en kompleks mobbesak, vet man at det er avgjørende å ha nok informasjon for å kunne sette inn de riktige tiltakene. De som har stått og undervist i et klasserom, som har observert i en skolegård, de vet hvor vanskelig det er å se alle de små mekanismene som er i spill. Det er ikke alltid åpenbart hvem som gjør hva og hva som egentlig skjer. Det er vanskelig å få tilstrekkelig informasjon uten å gå systematisk til verks. Dessverre er det slik at en altfor stor andel av mobbing ikke er kjent for de voksne på skolen.

I siste elevundersøkelse (Wendelborg, 2020) forteller 36 prosent av elever som har vært utsatt for mobbing at de voksne ikke kjente til mobbingen. De forteller også at når de voksne visste om det, var det sjeldent at de satt inn tiltak som virker - kun i 8 prosent av tilfellene.

Skolen trenger derfor effektive og virksomme måter å få kunnskap på. Og de trenger å få informasjon fra elevene. Elevene vet mye om det som skjer. Spørsmålet er hvordan elevene kan fortelle det de vet til de voksne. Den vanlige lærer-elev-samtalen er i mange tilfeller ikke tilstrekkelig. Vi mener at elevene må få lov til å fortelle om hva som skjer når de ikke har det godt.

Små mekanismer i spill

Innblikk og Spekter er to metoder, utviklet ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning (Læringsmiljøsenteret) ved Universitetet i Stavanger, for få informasjon fra elever. Hva er det så Innblikk og Spekter bidrar til som ikke en vanlig lærer-elev-samtale kan gi? Disse verktøyene er designet for å fange opp sosiale mønstre i klassen. De er laget for å skaffe oversikt. Hvem som oppfattes å være alene, hvem som er positive og konstruktive bidragsytere i klassen, hvem som mobbes av andre, hvem som mobber andre. Ansatte i skolen forteller at Spekter og Innblikk er nyttige verktøy for å fange opp mønstre og sammenhenger som de ellers ikke hadde hatt kunnskap om. Spekter er en todelt metode som består av en undersøkelse og elevsamtale. Innblikk er et samtaleverktøy som systematiserer samtalen mellom lærer og elev. Det er altså en måte å skaffe informasjon på, som de voksne ellers ikke har tilgang til.

Mobbetallene går ned

Elever som har brukt Spekter og Innblikk, forteller at dette åpner opp for å si ifra om ting de ellers kan vegre seg for å fortelle. For eksempel viser en studie utført av Møreforskning og Høgskolen i Volda at selv om elevene synes det er litt ubehagelig å fortelle om negative ting andre gjør, så mener de at nytten av å kartlegge hva som skjer i klassen for å hindre at elever blir mobbet eller er alene, er viktigere. Læringsmiljøprosjektet, der bruk av Spekter har vært sentralt, viser at mobbetallene går ned i de skolene som har vært involvert i prosjektet.

NTNU evaluerte dette som svært nyttig, og Spekter ble omtalt som den mest virksomme komponenten i prosjektet. I debatten som har fulgt etter oppslagene i media, har ulike kritikere tatt til orde for at disse metodene ikke skal brukes. Det har også blitt uttalt at det burde være tilstrekkelig å bare snakke med elevene for å få denne informasjonen. Vi syns det er fint og viktig at voksne snakker med barn. Men elevene selv forteller at det kan være krevende å fortelle om såre og sensitive ting om seg selv eller andre direkte til en lærer. De sier at det er lettere å fortelle når metoder som Innblikk og Spekter brukes.

Videre i debatten har det å oppfordre barn til å fortelle om konkrete forhold der noen mobber, blitt betegnet som angiveri. Vi må snakke med barn om det som skjer når de har det godt sammen, men også når de strever i sitt samspill. Vi reagerer sterkt på at enkelte stempler det å stå opp for andre som «angiveri». Hva skal det bidra til? Vi må ikke risikere at elever som er bekymret for sine medelever er redde for å si ifra i frykt for å bli stemplet som angiver – et ord som ellers brukes i krigssammenheng hvor noen oppgir informasjon til fienden. En lærer er ikke fienden, men en viktig støttespiller og bidragsyter for at elevene skal ha det godt og føle seg trygge på skolen.

Hvordan brukes informasjonen?

Det er svært klare prosedyrer for hvordan opplysninger i verktøy som Spekter og Innblikk skal oppbevares og brukes. Hvordan skolen oppbevarer og sletter opplysninger er en del av deres rutiner og plikter når det kommer til innhenting av informasjon. Vi må ha tillit til at skoler og skoleeier er i stand til å gjøre etiske og pedagogiske vurderinger for å kunne ta i bruk disse metodene.

Svarene fra elevene brukes kun av læreren. Informasjonen analyseres og sees i sammenheng med informasjon som kommer frem gjennom andre metoder som observasjon og samtaler med foreldre. Informasjonen brukes av de voksne i arbeid med å skape et trygt og godt læringsmiljø i klassen.

Det handler om å få et så godt og utfyllende bilde av hva som faktisk skjer - slik at lærere blir trygge på at de har all informasjon de trenger, og kan sette inn riktige og virkningsfulle tiltak. Vi må orke å ta innover oss at mange elever ikke har det godt på skolen. Og vi må være ydmyke nok til å innse at det er nødvendig med verktøy, metodikk og systematikk for å gjøre det som skal til for å ivareta barnets beste. Skolen har plikt til å sikre at elevene har det trygt og godt. Men det stilles altså spørsmål om det er rett – sågar etisk rett – å ivareta denne plikten ved å jobbe systematisk og ved å ta i bruk grundig utarbeidede pedagogiske verktøy.

Ja, det er etiske spørsmål. Men det viktigste spørsmålet er ikke knyttet til om vi skal jobbe systematisk og metodisk for å gjøre det beste for barn, eller ikke. Vi skal anerkjenne det ansvaret vi som voksne har når vi holder deler av barns liv i våre hender, og vi skal være sikre på at vi gjør vårt ytterste for å ivareta dem. Samtidig ønsker vi konstruktive diskusjoner om hvordan gode verktøy og metoder kan bli enda bedre velkommen.