Firerkravet kan være svaret på noe, men ikke nødvendigvis hva den største utfordringen i norsk skole er. Illustrasjonsfoto: Lena Opseth.
Firerkravet kan være svaret på noe, men ikke nødvendigvis hva den største utfordringen i norsk skole er. Illustrasjonsfoto: Lena Opseth.

Firerkravet kan være svaret, men på hvilket spørsmål?

Hvis vi stiller oss spørsmålet «hva er de sentrale utfordringene i norsk skole de kommende årene, og hvordan skal de løses», vil matematikkravet fortsatt være svaret?

Debatten rundt firerkravet i matematikk for lærerutdanningene har igjen blusset opp. I tråd med norsk skolepolitisk debattkultur har det dannet seg to leire; de som er for, og de som er imot. Politikere, ansatte ved lærerutdanningsinstitusjoner, lærere, studenter og flere, mange av dem med stor akademisk kompetanse og erfaring innenfor skolefeltet, har latt seg engasjere. Begge sider kommer tidvis med tungtveiende argumenter. Mye er blitt sagt, og mange av de samme argumentene dukker stadig opp igjen.

En ting er i alle fall sikkert: skolepolitikk og lærerutdanning er vanvittig komplisert. Men det langsiktige målet er vi nok alle enige om: nemlig å sørge for at så mange gode kandidater som mulig søker seg inn på og fullfører (fortrinnsvis med glans) lærer- og lektorutdanningen. Nøkkelordet her er gode kandidater, for kampen om firerkravet er også en kamp om hvem den gode læreren er. Firerkravet er et klart signal om at fag skal stå i fokus. Det bør ikke komme overraskende på i en skolereform kalt Kunnskapsløftet. Om noe er det mer overraskende at det har tatt i overkant av ti år å få det til.

Inntakskravet har en effekt. De potensielle studentene mange anser som uegnede til å bli lærere kommer ikke inn på lærerutdanningen med mindre de består forkurset. Det er godt etablert at lærerens faglige kompetanse henger sammen med elevenes faglige utbytte av undervisningen. Firerkravet kan altså godt være svaret, men på hvilket spørsmål? Hvis vi stiller oss spørsmålet «hva er de sentrale utfordringene i norsk skole de kommende årene, og hvordan skal de løses», vil matematikkravet fortsatt være svaret? Neppe, ettersom tiltaket handler om et ønske om å stille minimumskrav til fremtidige læreres faglige kompetanse ved inntak, og ikke om et system for å sikre at de aller mest ønskede læreremnene faktisk søker seg til lærer- og lektorutdanning.

Hva er så de mest sentrale utfordringene i norsk skole, og hvem er de mest ønskede lærerstudentene? Hvilke utfordringer står den oppvoksende generasjon overfor, og hvordan skal skolesystemet adressere disse? Og er disse utfordringene først og fremst knyttet til elevens manglende faglige utvikling, eller til motivasjon, mestring og frafall? Hvorfor oppleves skolen som så uinteressant at vi trenger en fraværsgrense for å holde elevene i klasserommet? Dette er de virkelige interessante spørsmålene. Firerkravet svarer ikke på noen av dem. Faglig minimumsnivå er sannsynligvis ikke et godt utgangspunkt for å besvare disse spørsmålene i det hele tatt.

Før vi kan lære elevene noe som helst, må vi nemlig forstå dem. Den forståelsen bygger på en genuin interesse for barn og unges fysiske og psykiske helse og utvikling og et ønske om å bidra positivt til de som skal bygge morgendagens Norge. Vi trenger lærere med stahet, vilje, engasjement og glede over å se elevene utfordre seg selv, feile og mestre både alene og i fellesskap. Vi trenger lærere som aldri gir opp elevene sine, og lærere som stiller opp der andre voksne tidligere har sviktet. I et samfunn som forandrer seg raskere enn noen gang, hvor selve kunnskapsbegrepet er i endring, trenger vi kanskje aller mest lærere som evner å se forbi de tilsynelatende fastlåste rammene innenfor klasserommet, læreboka og sin egen undervisningspraksis.

Disse verdiene gjemmer seg ikke bak en karakter, være det i matematikk eller andre fag. Dette er komplekse egenskaper og verdier vurderingen i skolefagenes kompetansemål (som danner grunnlaget for standpunktvurderingen) ikke fanger opp. Det er derfor en viss ironi i at karaktersystemets sorteringsfunksjon, en av skolevesenets største svakheter, nå danner bakteppet for en diskusjon om hva den gode skolen skal være. Hva er da løsningen?

Om vi skal ha noe tiltro til lærerutdanning må vi anta at de nevnte egenskapene og verdiene (og en hel rekke til) vi mener fremtidens lærere trenger kan opptrenes og videreutvikles gjennom høyere utdanning. Med et positivt læringssyn til grunn bør man også anta at de fleste som ønsker det gjennom dedikasjon og innsats kan tilegne seg den kompetansen samtidig som man arbeider med fordypning i fagene. Om det stemmer er det ikke hvem vi slipper inn på lærerstudiet som er interessant, men hvem de er når de går ut.

Det betyr at vi heller bør se nærmere på hvilken kompetanse lærer- og lektorutdanningen faktisk gir studentene, og om den kompetansen i stor nok grad kan bidra til å løse utfordringene i fremtidens skole. Det er ikke sikkert utdanningen er god nok, men da må støtet settes inn der, og ikke studentmassen tilpasses.

Derfor kan firerkravet godt være et mulig svar, men et svar på noe som aldri var det viktigste spørsmålet.