Frykten for å feile

Debatt: Den sterke mål- og resultatstyringen i norsk skole skaper frykt for å gjøre feil.

Publisert

Helsedirektoratet mener skolene tolker retningslinjene for smittevern for strengt. Det skyldes frykten for å gjøre feil. Det er ikke bare under korona at denne frykten fører galt av sted.

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen 26.5.2020.

Skolene kunne undervist langt flere, mener assisterende helsedirektør Espen Nakstad. Vi som er lærere kan underskrive på at det er det vi ønsker, men det er lettere å si enn å gjøre.

En av Norges store fordeler finner vi i vår selvstendige arbeidsstyrke. Medarbeidere har tillit og dermed vilje til å ta avgjørelser på lavest mulig nivå. Fagarbeidere løser problemer som i andre land man må vente på ingeniøren for å «autorisere». Vi sparer tid og får bedre løsninger ved ikke å bli sittende og vente på ordre når et problem oppstår, vi løser det i fellesskap.

Koronasituasjonen i skolen viser at dette ikke er tilfelle i like stor grad som det var. Mål- og resultatstyring har over lang tid vært det gjeldende styringssystemet i skole og barnehage. En jusifisering og sterk regelstyring har gjort at ansatte i skolen ikke tør si ifra. De deltar ikke lenger i faglig, pedagogisk eller praktisk styring av skolen. Lærere og ledere er livredde for å gjøre feil. Den nitide og sterke styringen av utdanningssektoren de siste tjue årene er en sterkt medvirkende årsak.

Redsel for å gjøre feil gjør at vi gjør feil.

En sentralisering av makt og desentralisering av ansvar gjør at skolelederen eller læreren står igjen med det siste ansvaret om noe skulle gå galt. Derfor er mange lærere skeptiske til å gå tilbake til undervisningen uten klare smittevernsregler. Og det er nok av dem som står klare med pekefinger, millimetermål og vilje til å "ta dem" som gjør feil. Derfor får vi store forskjeller i hvor langt skolene tør å gå når de skal starte opp og diskusjoner om én meter avstand betyr fra skulder til skulder eller fra slimhinne til slimhinne. Og det er nok ikke bare i skolene og barnehagene forsiktighetshensyn kan ha skygget over samfunnsoppdraget. Redsel for å gjøre feil gjør at vi gjør feil.

Jeg er redd vi ikke får en bedre utdanningssektor om ikke vi som arbeider i sektoren får større tillit og større handlingsrom både faglig og praktisk. En løsning kan være å utvikle alternativer til dagens styringspraksis. Det er på tide å innse at mål- og resultatstyringen som vi kjenner det i dag verken lar oss nå de overordnede målene vi setter oss i skolens formålsparagraf og rammeplanen for barnehagen eller gir oss spesielt gode resultater. Koronatiden har understreket behovet for endring.