Lise Osnes ble både trist og frustrert da hun fikk vite at SIAN hadde fått tillatelse til å ytre sine meninger på Søndre Nordstrand.
Lise Osnes ble både trist og frustrert da hun fikk vite at SIAN hadde fått tillatelse til å ytre sine meninger på Søndre Nordstrand.

Ytringsfriheten har gått imot min hverdag på jobb

Debatt: Det er på tide å se på lovverket hvis fremtiden skal bli bedre og mindre kostbar.

Publisert Sist oppdatert

Da jeg fikk vite at SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) hadde fått tillatelse til å komme til Søndre Nordstrand, Mortensrud, for å ytre sine synspunkt og meninger, ble jeg oppriktig både trist og frustrert. Jeg kjente på en motarbeidelse av de retningslinjer mine kollegaer og jeg jobber med daglig i de pedagogiske institusjonene i denne bydelen i Oslo. Dette oppleves som dobbeltmoral fra ytringsfriheten mot loven, som skal sørge for at rasisme og diskriminering ikke forekommer.

Men SIAN kom – og det med tillatelse fra Bymiljøetaten.

I desember 2019, på Granavolden, signerte regjeringen en plan som skal jobbe mot rasisme. I regjeringens dokument kommer det frem at rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion rammer mange ulike grupper i det norske samfunnet. Strategien mot hatefulle ytringer skal forsterkes og samordnes med Granavolden-plattformens stadfesting. Strategien mot hatefulle ytringer omhandler kunnskapsutvikling, møteplasser, mediesektoren, politiet og rettssystemet – med mål om en god offentlig meningsutveksling, samt å bidra til å forebygge og bekjempe hatefulle ytringer.

Skoler og barnehager i de multikulturelle områdene, spesielt i Oslo, jobber daglig med dette. Det er en aktiv prosess som ikke kan legges bort. Læreplanverkets kapittel 1.1 retter fokus mot menneskeverdets ukrenkelighet og at alle mennesker er like mye verdt, uavhengig av hva som skiller oss. I kapittel 1.2 fremmer læreplanen felles referanserammer som viktige for enkeltindividets tilhørighet i samfunnet. Målet er at elever skal ha innsikt i hvordan vi lever sammen med ulike perspektiver, holdninger og livsanskuelser. De ulike kulturuttrykkene man møter skal være med å forme vår identitet – med aksept og forståelse.

Rammeplanen for barnehager legger vekt på at barnehager skal fremme respekt for menneskeverdet ved å synliggjøre, verdsette og fremme mangfold og gjensidig respekt for at barn skal erfare at det er mange måter å tenke, handle og leve på – samtidig som barnehagen skal gi felles erfaringer og fellesskapsverd.

Dette er verdier de pedagogiske institusjonene har som grunnmur og plattform i alt arbeid, hver dag – spesielt i de multikulturelle områdene. Målet er at barn og unge skal dobbeltkvalifiseres via tidlig innsats, at verdiene skal bli en grunnleggende holdning i oss alle. At forskjeller ikke er en trussel, men en berikelse som klokskap, kunnskap og forståelse skal være med å løfte frem. Verdier som gir selvtillit nok til en trygghet om at forskjeller beriker samfunnet.

Vi er ikke i mål med dette arbeidet i de multikulturelle områdene i Oslo. Vi har ikke ressurser nok til at inkluderingsprosessen er så aktiv som den må være. «Alle» er ikke med – ennå. På kommunalt nivå og på bydelsnivå går ressurser bort i Barnevernet, som er en brannslukker i andre enden av inkluderende arbeid. En instans som jobber med konsekvenser av våre manglende ressurser. Sentralt satses det mye på politiet, uten at det satses på tidlig innsats eller forebyggende arbeid hos oss som kan det – oss som har arenaen der alle møtes – med muligheter for å påvirke daglig.

Uansett hvilken vei rasismen går i de aktuelle områdene, så er det til skade for mange mennesker, både hvite og fargede. Rasisme oppleves som ekstra vondt hvis ingen forhindrer eller stopper det. Rasisme er diskriminering, hatefulle ytringer, hets og trakassering på grunn av etnisk tilhørighet, nasjonalitet, religion, kultur eller hudfarge. Integrering og inkludering handler om at man ikke ser dette som sentrale eller problematiske forskjeller mellom mennesker, men som en berikelse i fellesskapet fordi vi har en felles plattform.

SIAN sitt besøk i Søndre Nordstrand en lørdag formiddag skapte reaksjoner. Selvfølgelig. Som nevnt har vi jobbet for det motsatte i lang tid, og vi jobber fortsatt. At etnisk norske SIAN-medlemmer får komme og diskriminere våre innbyggere på den måten de gjorde, er ikke det vi trenger. Dette kan skape et skille vi alle jobber daglig for å oppheve. Det kan skape en aksept for at slike ytringer, på kryss og tvers, er greit. Det ødelegger målet skoler og barnehager har – og krever hardere innsats av alle oss som daglig jobber med inkludering.

Straffeloven har bestemmelser som skal hindre dette, egentlig. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr trakassering og diskriminering på grunn av hudfarge, etnisitet og religion. Det er denne loven som forplikter skoler og barnehager til å jobbe aktivt mot diskriminering og for likestilling.

Det er uforståelig at ytringsfriheten er det som sender SIAN til Mortensrud i Søndre Nordstrand. Det føles fortvilende at ikke regjeringen våkner og starter en satsning på integrering og inkludering i form av nok ressurser til de arenaer som møter forskjeller og forplikter seg til å gi kunnskap og tillitt, hver dag. Det føles frustrerende at nasjonale retningslinjer retter fokus mot inkludering og likestilling – når de samtidig gir tillatelse til en demonstrasjon av SIAN i Søndre Nordstrand. Hva forteller det våre barn og unge? At vi som jobber i barnehager og skoler tar feil?

Dette ga et skadelig bilde for svært mange mennesker som kjemper for inkludering og fellesskap.

Når skal regjeringen forstå at tidlig innsats ikke er instanser som politi og barnevern, men heller nok ressurser til pedagogiske institusjoner som barnehager og skoler. Når skal regjeringen gi noe til integrering og inkludering – og hvor har de tenkt å gjøre det? Nasjonale retningslinjer, barnekonvensjonen, menneskerettigheter og vårt arbeid bleknes av ytringsfriheten, som var argumentet til at SIAN fikk komme hit.

Det er på tide å se på lovverket hvis fremtiden skal bli bedre og mindre kostbar.