Det er den lokale menigheten som inviterer til skolegudstjeneste, ikke skolen, skriver Ola Erik Domaas. Ill.foto: Paal Svendsen
Det er den lokale menigheten som inviterer til skolegudstjeneste, ikke skolen, skriver Ola Erik Domaas. Ill.foto: Paal Svendsen

Skolegudstjenester: Ja til aktiv påmelding – nei til berøringsangst

Aktiv påmelding betyr ikke at skolegudstjenesten bare bør være for dem som hører til Den norske kirke. Tvert imot, som til alle gudstjenester i kirken, gjelder invitasjonen alle, uavhengig av livssynsbakgrunn.

Bystyret i Trondheim vedtok for et par uker siden at elever som ønsker å delta på skolegudstjenester selv aktivt må melde seg på slike gudstjenester.

Vedtaket innebærer etter mitt skjønn en nyttig avklaring både for kirken og skolen. Det er den lokale menigheten som inviterer til skolegudstjeneste, ikke skolen. Selv om skolegudstjenester har en lang historie, og de fleste vil oppfatte den som en trivelig førjulstradisjon, bør de inviterte få muligheten til selv å svare bekreftende på at de kommer.

 

En slik ordning vil å kunne bidra til å heve statusen til skolegudstjenesten, og gi et signal om at den er en viktig førjulsbegivenhet som fortjener deltakere som vet hva de går til og som går dit med positiv forventning.

Kirkens preses var nesten overraskende tydelig da hun ved innledningen av bispemøtet i midten av oktober beskrev hva en skolegudstjeneste er. «Skolegudstjenestene er ikke et undervisningsopplegg, men en arena hvor elevene inviteres inn i et rom der troen er levende, og de opplever hva det vil si å feire gudstjeneste.» Videre sa hun bl.a.: «Det er også fra skolens perspektiv viktig at skolegudstjenestens preg av virkelig å være en gudstjeneste ikke tones ned. For at det skal være læring i kirkebesøket, må det være et reelt gudstjenestebesøk».  

 

Når praksisen med skolegudstjenester ofte bare har gått videre ut fra gammel vane, kan det blant annet ha med det å gjøre at Den norske kirke, jf. navnet, av mange oppfattes like mye som norsk som den oppfattes som kirke. Fremdeles har jo denne kirken en spesiell plass i grunnloven, der norskheten og kirkeligheten knyttes sammen. «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», heter det i §16.

Synet på skolegudstjenesten følger til en viss grad synet på om man oppfatter norsk tradisjon og kristen tradisjon som synonymer. De som sier nei til aktiv påmelding, legger vekt på at kirken på fellesskapets vegne ivaretar norsk tradisjon og kulturarv. Den som ønsker aktiv påmelding legger mer vekt på at kirken representerer en bestemt trosretning og at norsk tradisjon ikke lenger er identisk med kristen tradisjon.

 

Aktiv påmelding betyr ikke at skolegudstjenesten bare bør være for dem som hører til Den norske kirke. Tvert imot, som til alle gudstjenester i kirken, gjelder invitasjonen alle, uavhengig av livssynsbakgrunn. Det kan være mye læring i å være til stede på en skolegudstjeneste, enten man ønsker å være der som tilskuer eller deltaker.

Kanskje er vi på vei mot en mer åpen, nysgjerrig og fordomsfri holdning til synlig religion enn vi tradisjonelt har hatt i dette landet. Skolegudstjenester lar seg godt argumentere for i et flerkulturelt samfunn. I lokalsamfunn, der andre tros- eller livssynssamfunn har stor oppslutning, bør elevene også få invitasjon til å være tilskuere eller deltakere deres høytidsmarkeringer. 

 

Aktiv påmelding bør også her være regelen. Berøringsangst for religion må vi derimot arbeide for å få bort. Tvert imot må vi tørre å bli bedre kjent med hverandres trosuttrykk. Det fremmer imidlertid ikke gjensidig forståelse å bli dratt med til arrangementer med begrunnelser som at «du ikke har vondt av det». Jeg tror mange vil ha større forventning til en gudstjeneste i adventstiden når de selv får sjansen til å takke ja gjennom aktiv påmelding.

Så blir det opp til dem som inviterer å bidra til en stemning og et innhold som gir elevene en positiv opplevelse og større innsikt i egen eller andres tro.

 

Ola Erik Domaas, 1. lektor RLE NTNU