Illustrasjonsfoto: congerdesign/Pixabay
Tenk på et tall...
15. april publiserte Statistisk sentralbyrå rapporten «Hva koster det å stenge utdanningssektoren?». Svaret er 1,7 milliarder kroner hver dag, om vi skal tro økonomene bak rapporten. Og det skal vi vel?
Innlegget ble først publisert i Klassekampen.
I krisesituasjoner står vi overfor usikkerhet. Samtidig krever kriser handling. Dermed øker behovet for ny kunnskap. Vi skulle gjerne kjent alle effektene av stengte barnehager og skoler, før vi stengte dem. Er det et virkningsfullt smitteverntiltak? Hva vil det bety for barn og unge, og særlig for de mest sårbare? Hvilken effekt har stengingen på samfunnsøkonomien?
Statistisk sentralbyrå har nå besvart det siste spørsmålet. Tapet anslås å være svimlende 1,7 milliarder kroner hver dag. En del av dette (om lag 250 millioner) tilskrives foreldres reduserte produktivitet, fordi de må kombinere hjemmekontor med oppfølging av egne barn.
Resten (drøyt 1,4 milliarder) er en følge av «tapt humankapital grunnet tapt læring», og gir seg økonomisk utslag i redusert livsløpsinntekt. Hver dag taper hvert barnehagebarn og hver grunnskoleelev 1684 kroner i fremtidig inntekt.
Vi vet alle at utdanning gjør en forskjell i menneskers liv. Blant annet har den betydning for folks yrkeskarriere. Den pågående krisesituasjonen gjør det også tydeligere enn noen gang at lærere i barnehage og skole er de som er best skikket til å gi barn og unge utdanningen de har krav på. Men akkurat hvordan sammenhengene mellom god utdanning, læring og senere utfall i livet henger sammen, tror jeg ikke noen lærer tar mål av seg å kunne forklare.
Økonomer har derimot viet dette spørsmålet oppmerksomhet gjennom en årrekke, og ofte forbløffes jeg av deres manglende ydmykhet overfor det komplekse, uforutsigbare og ofte vanskelig forklarlige samspillet mellom alt som åpenbart påvirker læreres arbeid med barn og unges lek, læring og danning.
Økonomene bak SSBs rapport er i så måte intet unntak. De viser til det de mener er «relevant litteratur», men det er vanskelig å se hvordan studiene som omtales er relevante for å hevde at stenging av utdanningssektoren medfører et daglig tap på 1,7 milliarder kroner.
Beregningen deres hviler på ett valgt estimat, hentet fra én studie basert på en skolereform som ble avsluttet for 45 år siden. Da hadde den norske grunnskolen blitt utvidet fra å være sjuårig til å bli niårig, og økonomene bak studien beregner gevinsten av ett års økt skolegang til 5 % økning i livsløpsinntekt. Med dette som utgangspunkt gjør økonomene i SSBs rapport en rekke antakelser, som aldri begrunnes.
De syns blant annet at 5 % avkastning av utvidet skolegang på 60- og 70-tallet, må bety at ett års forkortet skolegang i dag tilsvarer et tap på 5 %. De syns også at lærernes fjernundervisning bidrar til å halvere grunnskoleelevenes læringstap. Dermed blir livslønnstapet estimert til 2,5 %.
For videregående skole syns for øvrig økonomene at dette tapet kan halveres, grunnet stor grad av ansvar for egen læring. I tillegg syns de at læringstapet for barnehagebarn, er det samme som for grunnskoleelevene. For å gi oss svaret på hva det koster å stenge utdanningssektoren, syns økonomene så at det samfunnsøkonomiske tapet er likt hver dag, uavhengig av om det holdes stengt i fem, 50 eller 150 dager. Det legges til grunn at «tapt læring ikke kan tas igjen».
Vi får altså beskjed om at stengte barnehager og skoler koster samfunnet 1,7 milliarder kroner hver dag.
Grunnlaget for å hevde dette er samtidig så svakt at det bør spørres om vi over hodet er tjent med å spekulere i de samfunnsøkonomiske omkostningene av en stengt utdanningssektor. Hva ville svaret vært om økonomene hadde synset litt annerledes om digitalisert fjernundervisning, ansvar for egen læring, eller ettåringers læringstap ved å være hjemme med egne foreldre? Tapet kunne vært doblet! Eller halvert.
Med all den usikkerheten som hefter ved anslag som hovedsakelig baseres på synsing, kunne rapporten vært presentert under overskriften «Vi vet ikke hva skolestenging koster samfunnet per dag».
Som sagt øker behovet for ny kunnskap i møte med usikkerheten som utløses av kriser, men min påstand er at grunnlaget bak konklusjonene her er så diffuse at vi må kunne spørre om vi over hodet er tjent med å spekulere i de samfunnsøkonomiske omkostningene av stenging.
I krisetid øker risikoen for at man fatter viktige beslutninger på et sviktende grunnlag. Alle involverte bør bidra til at ikke det skjer. Spørsmålene som stilles om kostnader ved barnehage og skolestenging kan besvares på mange ulike måter som gir mange forskjellige tall.
Så hva koster det egentlig å stenge barnehager og skoler? Tja, tenk på et tall!