Krigen for lydmetoden – en ikke-sak

Der kampen sto mellom å undervise lesing gjennom å kun lære bokstavlyder og å trekke disse sammen til ord, eller kun gjennom arbeid med hele ord og tekster.

Lydmetoden er grunnleggende i norsk skole

For langt de fleste lærere er denne diskusjonen et ikke-tema. Lydmetoden har vært dominerende siden slutten av 1800-tallet. I et alfabetisk skriftspråk som norsk er og blir systematisk undervisning i lydmetoden den viktigste og mest grunnleggende metoden i begynneropplæringen i lesing. Men fordi vi har en del ord som ikke har en regulær skrivemåte (f.eks. som, de, det) og som forekommer hyppig i tekster elevene leser, er det hensiktsmessig å øve litt på disse for å lette lesingen. I begynneropplæringen anbefaler vi også at elevene får utforske hele ord og setninger, noe Sigmundsson og Finstad advarer mot.

Hva sier egentlig forskerne Sigmundsson og Finstad viser til?

NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren går langt i å insinuere at de forskningsbaserte rådene som gis i den gratis, nettbaserte kompetanseutviklingsplattformen Språkløyper må forkastes fordi Lesesenteret anbefaler en kombinasjon av metoder i leseopplæringen. De mener at kun en ensidig bruk av lydmetoden har støtte i forskning. Vi har en mistanke om at dette bunner i en skinnuenighet.

Det er vanskelig å ta Sigmundsson og Finstad på alvor når de påstår at prominente, internasjonale forskere tar til orde for kun å bruke lydmetoden. Her tar de beviselig feil. Vi nøyer oss med å vise til tre av forskerne NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren viser til, nemlig Anne Castles, Kate Nation og Anna Eva Hallin.

Castles og Nation: Kaller på å avslutte «lesekrigen»

I 2018 tok Castles og Nation til orde for å avslutte lesekrigen. I artikkelen «Ending the Reading Wars» skriver de at «In summary, teaching phonics provides children with the principal means of getting from the printed form of a word to its spoken form but, given the depth of the English orthography, teaching some sight words can assist here as well.» Altså, på norsk: at lydmetoden er den viktigste metoden for å gå fra det skrevne til det talte ordet, men at vi må undervise i noen hele ord i tillegg, siden ortografien ikke er lydrett.

Videre skriver Castles mfl. (vår oversettelse): «etter vårt syn er bevisene ennå ikke tilstrekkelige til å konkludere med at en syntetisk lydmetode bør foretrekkes fremfor en analytisk: Verken Torgeson et al. (2006) sin forskningsgjennomgang eller metaanalysen fra National Reading Panel (Ehri et al., 2001) fant bevis for en forskjell i effektstørrelse på tvers av de to metodene. Begge disse studiene konkluderte med at nøkkelingrediensen i en vellykket undervisning i lydmetoden er at den er systematisk. Utover dette kreves det ytterligere forskning for å finne ut hvilke implementeringer som er mest effektive.»

Hallin: Kaller på en kombinasjon

Sigmundsson og Finstad henter også sitater fra et intervju med Hallin for å «bevise» at Sverige og Hallin gir sin tilslutning til ensidig bruk av lydmetoden. Men i det samme intervjuet sier Hallin at «Det är däremot inte fel att lära sig ordbilder för de allra vanligaste orden för att slippa ljuda just dessa.» I likhet med Castles og Nation tar også hun til orde for å stoppe den lite fruktbare «lesekrigen».

I en dialog vi har hatt direkte med Hallin bekrefter hun sitt syn og viser til boken «Läs- och skrivundervisning utifrån elevers varierande behov» redigert av von Börtzell-Szuch & Vuorenpää (vår oversettelse):

«At et tidlig fokus i leseundervisningen ligger på lydering betyr heller ikke at man aldri skal arbeide med ordbilder i leseundervisningen. Dersom elevene også får trene på ordbildene av høgfrekvente småord så øker evnen deres til å ta seg fram i tekster selvstendig, og forhåpentligvis også leseerfaringen og dermed møtene med ordene i meningsfulle sammenhenger. Eksempel på ord som ofte læres som ordbilder er og, en/ett, den/det, han/hun, jeg, som og at. Flere av disse er dessuten ord med kort vokallyd uten dobbel konsonant, noe som gjør dem vanskelige å lese riktig ved hjelp av lydering» (s. 199).

En saklig og konstruktiv diskusjon om lesing er alltid velkommen

Forskerne som Sigmundsson og Finstad siterer, sier altså at vi trenger en kombinasjon av lydmetoden og fokus på ord. Når NTNU-professoren og Forskerfabrikken-grunnleggeren utelater disse sentrale poengene, framstår det i beste fall som en misforstått tolking av forskningslitteraturen.

Vi tenker også at Sigmundsson og Finstad har misforstått begrepet " låst tankesett" som de bruker i omtalen av oss. I litteraturen beskriver dette noe annet enn en posisjon man selv er uenig i. Vi kjenner oss heller ikke truffet av karakteristikken. Snarere er vi ved Lesesenteret alltid interessert i saklige og forskningsbaserte debatter om leseopplæring. Men i likhet med sentrale leseforskere, ønsker vi ingen ny lesekrig.

 Referanser

• Castles, A., Rastle, K., & Nation, K. (2018). Ending the Reading Wars: Reading Acquisition From Novice to Expert. Psychological Science in the Public Interest, 19(1), 5-51. https://doi.org/10.1177/1529100618772271
• Hallin, A. E. (2022). Språkstörning, dyslexi och den tidiga läsundervisningen. I D. von Börtzell-Szuch & S. Vuorenpää (red.), Läs- och skrivundervisning utifrån elevers varierade behov. Gleerups.
• Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (2021). Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora. De nasjonale forskningsetiske komiteene. https://www.forskningsetikk.no/globalassets/dokumenter/4-publikasjoner-som-pdf/forskningsetiske-retningslinjer-for-samfunnsvitenskap-og-humaniora

Her er innlegget fra Sigurdsson og Finstad:

Når «skribenter» uttaler seg om lesing