Akutt behov for kraftige tiltak mot lærermangelen i utkantene

Nå foreligger de offisielle tallene for frammøtet til grunnskolelærerutdanningene i august. For landet som helhet har Direktoratet for høyere utdanning oppgitt tall som viser at 36 prosent av studieplassene sto tomme på utdanningene for trinn 1-7; det tilsvarende tallet for GLU 5-10 var 42.

For det enkelte utdanningstilbud har Samordna opptak nå publisert sin såkalte foreløpige sluttstatistikk. Den viser at nesten alle tilbud i Nord-Norge har langt flere ledige plasser enn landsgjennomsnittene. For GLU 1-7 er 60-70 prosent av plassene ledige; i Alta likevel bare 48 prosent. Ett tilbud, på Senja, ligger nær landsgjennomsnittet, med 37 prosent. Hva angår GLU 5-10 er 60-80 prosent av plassene ledige, med ett unntak, Nesna, hvor tallet er 27 prosent.

På Khrono hevdet jeg 12.9., på grunnlag av foreløpige tall, at vi for trinn 1-7 bare utdanner halvparten av det antall som trengs i nord. De endelige tallene rokker ikke ved denne konklusjonen. For trinn 5-10 kan situasjonen være noe bedre, også fordi lærere til disse trinnene utdannes gjennom fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning. Men Nord-Norge må uansett importere mange lærere i årene framover.

Da vil det hjelpe på fjerne opptakskravene til grunnskolelærerutdanningene. Om dette sa statsråden til Khrono 20.9., med referanse til det utvalget som har sett på samtlige krav for opptak til høyere utdanning: «Det er for tidlig å konkludere her, men ett av forslagene de kommer med, nemlig at man skal fjerne karakterkravene fra utdanning er et forslag vi er nødt til å se nøye på. Dette er jo også noe jeg får mange tilbakemeldinger på […].»

For de fleste av utvalgets forslag er det slik at det må være lange overgangsordninger, av hensyn til elever i videregående skole som har innrettet seg etter gjeldende opptakskrav. Men dette hensynet er ikke relevant når det gjelder å fjerne kravene for lærerutdanningene. Denne endringen kan iverksettes allerede fra opptaket neste år. Da vil flere plasser fylles opp.

Slik å stoppe det jeg har kalt rasjoneringen av lærere, vil ikke imidlertid ikke være tilstrekkelig. Vi må ha sterke økonomiske insentiver i tillegg, for å få lærere til å bevege seg til utkantene. De vi har hatt så langt (avskriving av studielån m.m.), har ikke vært tilstrekkelige, og vil bli enda mer utilstrekkelige når antall lærere synker, som følge av at få har påbegynt lærerstudier, ikke bare i år, men også de foregående årene.

Tall som dokumenterer utilstrekkeligheten

I skoleåret 15/16 var det 51200 årsverk i skolen. I forrige skoleår var det økt til 56500, en økning på ca. 5000 over sju år, altså ca. 700 i året. Siden ikke alle har fulle stillinger, tilsvarer dette en øking på nærmere 1000 lærere pr år, i sum nærmere 7000. Et par tusen ble (mis)brukt til å oppfylle den såkalte lærernormen, som ga flere lærere i byene og det sentrale østlandsområde. Når jeg skriver misbrukt, er det fordi evalueringen viste at økningen i lærertetthet ikke påvirket elevene, verken deres læring eller deres trivsel. Det hadde vært bedre å bruke midlene til sterkere insentiver i utkantene.

Men selv med en tilvekst på 7000 minus 2000, altså nærmere 5000 lærere de siste sju årene, har man ikke fått bukt med lærermangelen i utkantene. Den har økt, i Troms og Finnmark med 60 prosent, fra 160 årsverk i skoleåret 15/16 til 256 skoleåret 22/23, som kan omregnes til drøye 300 lærere, i realiteten noe mindre, fordi det på mange skoler vil bli en rest av timer som ikke utgjør en full stilling, og hvor man som regel må benytte ufaglærte timelærere

Vi har altså ikke maktet å dekke noe mindre enn 300 stillinger i vårt nordligste fylke, selv om vi i sju år har økt antall lærere på landbasis med nesten 1000 pr år.

Rett tiltak mot skolene, ikke mot den enkelte lærer

De økonomiske insentivene kan imidlertid neppe rettes mot den enkelte lærer, da vil enkelte lærere ved en gitt skole nyte godt av dem, og andre ikke. Derfor må tiltakene rettes mot skoler, og tallet vil for Troms og Finnmark sin del måtte bli vesentlig høyere enn 300 lærere. Tilsvarende tiltak må iverksettes for utkantskoler i andre fylker.

I tillegg til sterkere økonomiske insentiver, må lærere som i et visst antall år har jobbet i utkantskoler med stor lærermangel, få fortrinnsrett til skoler i mer sentrale strøk, i et par kommuner som de selv ønsker. Hvis de ikke er sikret retrett-muligheter, vil få gjøre en innsats i utkantene.

Dersom regjeringen og departementet ikke handler raskt, vil lærermangelen bli dramatisk i utkantene i årene framover. Rasjoneringen av lærere må derfor opphøre fra og med opptaket i 2024, og utredninger om insentiver, både økonomiske og fortrinnsrett, må komme i gang så snart som mulig.