"Ingen barn forsvant under eksperimentet"

Da styret i Norges allmennvitenskapelige forsk-ningsråd (NAVF) samlet sammen papirene etter møtet 6. februar 1990, skulle én sak på dagsordenen få et lengre liv enn møtedeltakerne kanskje var klar over.

Et par måneder før styremøtet hadde NAVF bestemt å starte en «informasjonskampanje rettet mot barn og ungdom» for å vekke denne gruppens interesse for forskning og forskningsmetode. Den hadde fått det litt selvironiske navnet «Nysgjerrigper», for å gi en positiv vri til en tradisjonelt negativt betont egenskap.

I år er Nysgjerrigper 25 år, kanskje det mest seiglivede kunnskapsformidlingsprosjektet for barn og unge vi noen gang har hatt. Hvorfor har det overlevd, gjennom varierende politiske regimer, økonomiske nedturer, utdanningsreformer og kulturendringer?

Store ambisjoner
Viljen var stor og ambisjonene mange for prosjektet helt fra starten. Totalbudsjettet var på to millioner kroner, der halvparten kom fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Denne februardagen avgjorde styret at resten skulle komme fra NAVF. Det var ingen ubetydelig satsing i 1990.

Flere store premissleverandører stod bak fremstøtet mot barn og unge. NRK, Utdannings- og forskningsdepartementet, Norsk Ukeblad og fornøyelsesparken Tusenfryd var med på å markere oppstarten.

De populære NRK-produksjonene «Heia Norge» og «AB 8-12» tok opp prosjektet i sine programmer, og den første prisutdelingen av «Årets Nysgjerrigper» var en storslått forestilling fra Olavshallen i Trondheim 2. desember 1990, der det mest attraktive av dagens kjendiser for barn og unge var samlet, som Gustav «Ludvigsen» Lorentzen, polarforskeren Monica Kristensen, Blekkulf, Maj Britt Andersen, Titten Tei, deLillos – og Gudmund Hernes.

I tråd med 1990-tallets nye mediehverdag forsto man at for å vekke begeistringen og interessen fra barn og unge måtte alle virkemidler til rådighet tas i bruk: Radio- og TV-programmer, hørespill av Jon Bing, profileringsmateriell som T-skjorter, klistremerker, dataspill, egen Nysgjerrigper-sang (som på den tiden måtte distribueres analogt på singelplate) og egen elevavis.

Resultatet ble 3000 problemstillinger innsendt til juryen det første året. I juryen var vitenskapen representert ved psykolog og barneforsker Per Olav Tiller og musikkprofessor Jon Roar Bjørkvold. Sistnevnte hadde markert seg som en vesentlig barnekulturforsker med «Det musiske menneske» året før.

"«Nysgjerrigper-metoden» var en forenklet og punktvis utgave av den naturvitenskapelige hypotetisk-deduktive metode."

Viktigst med metoden
Hensikten med Nysgjerrigper var at man gjennom å oppmuntre barns «naturlige» vitebegjær og nysgjerrighet om forskning både lærte dem hva forskning var og «avmystifiserte den». «Det høres kanskje voksent og litt vanskelig ut, men egentlig er det først og fremst spennende og interessant», het det forsiktig på ukebladet Hjemmets Nysgjerrigper-sider i 1990.

«Nysgjerrigper-metoden» var en forenklet og punktvis utgave av den naturvitenskapelige hypotetisk-deduktive metode. Barna skulle formulere en problemstilling, «Dette lurer jeg på», og gjennom å reflektere over mulige hypoteser og teste dem ut mot både litteratur og egne undersøkelser undersøke om hypotesen stemte. Den siste viktige fasen var å formidle innholdet videre.

Slik ville de unge forskerrekruttene bli skånsomt sosialisert inn i vitenskapelig tenkemåte og bli oppmuntret til å finne overkommelige prosjekter i sine nærmeste omgivelser. Det viktigste var likevel å vise barn at de også kunne være forskere og at de lærte å følge en systematisk metode.

Prosjektet fra Feøy skole som vant den første «Årets Nysgjerrigper» og ble feiret i Olavshallen i desember 1990, ble valgt nesten på tross av og ikke på grunn av sin empiriske tilnærming. «Hvordan Gud skapte verden» var tittelen på bidraget.

"Nysgjerrigper-metoden oppfordrer til å spørre sakkyndige, derfor skrev elevene i rapporten «Vi ville prøve å spørre Gud. Det var vanskelig. Så lukket vi øynene. Da så vi akkurat som lys og mørke og noe hvitt»."

Juryen vurderte at det var «mønstergyldig i formen», med en grunnleggende antakelse, teori, metodevalg, uavhengig evaluering og formidling. Elevene på Feøy antok at Gud hadde skapt jorda. Nysgjerrigper-metoden oppfordrer til å spørre sakkyndige, derfor skrev elevene i rapporten «Vi ville prøve å spørre Gud. Det var vanskelig. Så lukket vi øynene. Da så vi akkurat som lys og mørke og noe hvitt».

De valgte altså introspeksjon som metode, noterte juryen. Deretter formulerte elevene teorien «Gud presset lyset og varmen til en hard ball med hendene sine», og konkretiserte hypotesen med en kosmologisk modell i isopor. Den var gul og oransje for å symbolisere ilden som Gud presset sammen. Deretter limte de svart filt rundt for å vise mørket. Den uavhengige evalueringen ble gjort av presten i Torvastad kirke, som konkluderte med at det kunne hende de unge forskerne hadde rett.

Ved å kåre Feøy skole til Årets Nysgjerrigper markerte prosjektet at det var vitebegjæret og metoden som var viktigst. Konsekvent har budskapet til unge nysgjerrigperer vært at intet fenomen er for lite eller for stort til å være nysgjerrig på. Det viktigste er ikke nødvendigvis at resultatet er ny kunnskap, men at prosessen og metoden gir vitebegjæret vind i seilene.

" Ingen barn forsvant under eksperimentet."

I alle kanaler, bokstavelig talt
I årene som fulgte, utvidet prosjektet formidlingsflaten. TV-programmet Nysgjerrigperiskopet (forløperen til dagens Newton) startet opp i 1993, i 1994 kom første nummer av Nysgjerrigper-bladet og i 2003 den første nettsiden sammen med programmet Forskerspiren på TV2.

Magasinet ble sendt ut gratis i klassesett til dem som måtte ønske det, og var, da som nå, en fargeglad og begeistret designet trykksak som formidlet forskning og teknologi samt presentasjoner av vinnerprosjektene. Opplaget på magasinet har ligget på ca. 100.000 de siste 15 årene, noe som er respektabelt for norske publikasjoner for barn.
Temaene var ofte naturvitenskapelige og konkrete, noe som fenget leserne og lot seg lettere avgrense og illustrere.

De ansatte i magasinet ville imidlertid dekke alle disipliner. For eksempel var nr. 2–1998 preget av mytologi og navneskikker, sammen med stoff om hunderaser, vind og mugg på mat. Oljeboring delte spalteplass med lyrikk, freudiansk drømmetydning med astronomi.

Elevene lærte å være tverrfaglige for å løse sine egne problemstillinger. Som det står i lærerveiledningen; konkrete fenomener valgt fra verden rundt oss vil ikke normalt føye seg inn i et avgrenset fagfelt, og dette tok deltakerne i «Årets Nysgjerrigper» alvorlig.

Ett år gikk problemstillingene i bidragene fra «Hvorfor går tiden fort når man har det gøy og sakte når man har det kjedelig?» til «Hvor mange heliumsballonger trenger et barn for å lette?» (Svaret er 117 ballonger hvis barnet veier 40 kilo. Ingen barn forsvant under eksperimentet.)

På 1990-tallet ble spørsmål om klima og miljø stadig viktigere i både offentlig ordskifte og i skolens undervisning. I magasinets nr. 3–1996 var temaet ozonlaget og global oppvarming, og i påfølgende nummer ble begrepene klimaendringer og drivhuseffekten innført.

Når naturvitenskapelig kunnskap begynte å bli betente politiske diskusjonstemaer, hadde Nysgjerrigper ambisjoner om å representere den objektive vitenskapen, ikke sensasjonspregete sjokkfakta.

"Ofte idealiseres en elevtype som kanskje ikke alltid tidligere hadde rangert høyt i skolens sosiale hierarki, nemlig samleren og nerden."

Med barn som hovedpersoner
Nysgjerrigper-magasinet signaliserte hele tiden et ønske om å inkludere barna, for å vise at de i denne sammenhengen var hovedpersonene, og ikke passive tilskuere til forskningen. Leserne som sendte inn spørsmål ble nevnt ved navn («’Korleis veit telefonen telefonnummeret sitt?’ spør Eiren») og i reportasjene var ofte en «ung Nysgjerrigper» med ut til universiteter eller forskningsinstitusjoner som medjournalist.

I de første årgangene var den «voksne» journalisten helt usynlig og ikke engang nevnt ved navn i reportasjene. Det var aldri tvil om hvem som var målgruppa, og den eventuelle underliggende hensikten om å rekruttere fremtidige forskere ble sjelden tydelig formulert. En liten spalte henvendt til lærerne om påmelding til konkurransen er av de få ting som minner om at hensikten med en slik «edutainment» var mer enn kortvarig adspredelse.

Den lyse og ivrige tonen i magasinets spalter oppmuntrer til å «interessere seg for alt». Ofte idealiseres en elevtype som kanskje ikke alltid tidligere hadde rangert høyt i skolens sosiale hierarki, nemlig samleren og nerden. Den altetende og spørrende lesehesten fikk en fornyet status når klassen skulle jobbe med Nysgjerrigper-prosjektene. Hans eller hennes kompetanse var nå verdifull.

Både i statlige utredninger og i Nysgjerrigpers egne begrunnelser møter vi ofte uttrykket «naturlig vitebegjærlig» og «naturlig nysgjerrig», så språket oppmuntrer og fremhever spesielt disse egenskapene og ferdighetene.

Varemerker og varierende interesse
Nysgjerrigper-prosjektet har helt siden oppstarten blitt fulgt av evaluering i form av store spørreundersøkelser hos barn og unge. I dem kan man se hvordan interessen for forskning eller det å være forsker har variert.

I perioden 1997–2008 sank entusiasmen for en forskerkarrière signifikant. Spesielt jenter svarte at de ikke var interessert i å lese om forskning. I 2011 var interessen langt større, noe som delvis kan ha sammenheng med utbredelsen av vitenssentere mange steder i landet. Synovate påpekte at selv om Nysgjerrigper både som varemerke og idé var godt etablert, viste nedgangen i 2008 at det krever mye ressurser å vinne frem i konkurransen om barns medieoppmerksomhet, å vedlikeholde varemerket.

I 2013 viste en leserundersøkelse at ikke bare visste mange hva Nysgjerrigper var, men at prosjektet hadde en «unik posisjon» blant elever, og at Newton på NRK og bøker som «Fæle fakta» var blant få andre sammenlignbare formidlere. Respondentene sa at bladet ga «overraskende innsikt» og var inspirerende. Lærerne brukte det ofte i undervisningen, men selv om 91 prosent av lærerne som svarte, kjente til konkurransen, hadde bare 16 prosent av dem deltatt med klassene sine.

I 2015 var det en betydelig økning i hvor mange av de spurte som ville bli forskere, med relativt jevn fordeling mellom gutter og jenter. Interessen var størst blant dem mellom 8 og 11 år. 44 prosent av de spurte hadde deltatt i en eller annen «forskningsaktivitet».

Sett under ett viser undersøkelsene at barns interesse for forskning steg fra 1997-1999, sank kraftig fram til 2008, begynte å øke i 2011 til en ny rekord i 2015. Interessen for forskning har, som det heter, aldri vært større.

"Oppslutningen har vært høy og forblir høy, noe som har imponert både myndigheter og Forskningsrådet selv."

PISA og skiftende læreplaner
I denne perioden har vi også vært gjennom tre læreplaner for skolen. Nysgjerrigper startet under Mønsterplan for grunnskolen 1987 (M 87), som ble erstattet av Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen 1997 (L 97) og deretter Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2006 (LK 06).

I M 87 heter det at elevene skal få erfaringer med å observere, eksperimentere, stille spørsmål, tolke, forstå, forklare, se etter helheter og deler, motsetninger og sammenhenger. Vitenskapelig tenkemåte og metode er nevnt, men ikke helt tydelig. Ordet «forskning» opptrer tre ganger i M 87 og 20 ganger i L 97.

I L 97 og LK 06 ble det lagt mye mer vekt på å bruke vitenskapelig tenkemåte og å lære bort «oppfinnsom» eller kritisk tenkning. Dette er innenfor rekkevidde for barn, het det i planen, og «vitenskapelig metode er prosedyrer for ikke å bli lurt av seg selv eller andre».

Der man i M 87 la vekt på vitenskapelig tenkning som en måte å få del i felleskulturen på, understrekes det i Kunnskapsløftet at kunnskap om forskning kvalifiserer evnen til å vurdere informasjonen vi møter.

Man kan jo spørre seg om PISA-«sjokket» i perioden fra 2000 skremte lærere til å bruke mer tid på forskning i skolen, men en artikkel av Tore Lindbekk (2008) viser at oppmerksomheten ble større rundt matematikk spesielt enn om forskning generelt.

Likevel støttes det i Kunnskapsløftet opp under Nysgjerrigpers kunnskapssyn og pedagogiske og ideologiske hensikt.

Ifølge Opplæringslovens paragraf 1.1 skal opplæringen i skolen «fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte».

Både i stortingsmeldingene Forskning ved et tidsskille (St.meld. nr. 39 1998-1999), Biologisk mangfold (St.meld. nr. 42 2000-2001) og Vilje til forskning (St.meld. nr. 20 2004-2005), i strategimeldingen Tett på realfag (2015–2019) og i en lang rekke andre dokumenter fastslår regjeringen at Nysgjerrigper spiller en svært viktig rolle i vitenskapsformidling og forskerrekruttering.

Oppslutningen har vært høy og forblir høy, noe som har imponert både myndigheter og Forskningsrådet selv. 

"Nysgjerrigper er for mange barn deres første blikk inn på en slik agora."

Del av en ny kunnskapskultur
Skolen har alltid vært det viktigste nedslagsfeltet for Nysgjerrigper. I større grad enn andre forskningsformidlere for barn har prosjektet tilpasset seg skolens årsrytme og læreplaner.

Nysgjerrigper har overlevd de fleste andre reformer eller kampanjer og har vedlikeholdt interessen både hos barn, lærere og myndigheter helt siden starten. De langsiktige målene overskrider både pedagogiske og politiske trender. Det drives fremover i samme ånd som Norsk Selskab til Folkeoplysningens Fremme, stiftet av blant andre skolereformatoren Hartvig Nissen i 1851, av et ønske om at kunnskap er for alle og ikke for de få.

Norsk skole er bygd på prinsipper og kunnskapssyn i den progressive tradisjonen etter John Dewey, som mente skolens hensikt ikke er å være et isolert pedagogisk rugekammer, men et samfunn i miniatyr der elevene deltar aktivt i sin egen utvikling til demokratiske medborgere,  også når det gjelder kunnskapen.

Filosofen Bruno Latour hevder at vi har gått fra en «vitenskapskultur», der vitenskap var en statisk, «kald» størrelse som ble overlevert som den var, til en «forskningskultur» der kunnskapen er «varm», bevegelig og inkluderende.

Dette skillet uttrykker vitenskapssosiologen Helga Nowotny med at vitenskapen før befant seg i «modus 1», der forskerne utviklet sin kunnskap i sitt elfenbenstårn og publikum aller nådigst fikk tilgang til den som et ferdig produkt – mens kunnskapen i dag blir dannet i «modus 2».

Det vil si at både institusjonene og forskerne befinner seg i en vekselvirkning med samfunnet, vi møter ifølge sosiologen Helga Nowotny vitenskapen på en «agora», den greske antikkens offentlige torg. Der snakker vitenskapen og innbyggere med hverandre.

"Når svaret på spørsmålet «kan man forske på dét?» alltid er ja, åpner det for fantasien."

Nysgjerrigper er for mange barn deres første blikk inn på en slik agora, en deweysk invitasjon til deltakelse. Prosjektets forankring i Forskningsrådet forplikter til etterrettelighet, slik at hver artikkel eller notis skal hentes fra reell forskning, og ikke fra gråsonen mellom fakta, mediesaker og snakkiser. Det kan være grunnen til at det ikke er mye stoff om engler eller spøkelser i Nysgjerrigper-bladet.

"De får verktøyet og metoden, men ikke fasiten."

Hvorfor har Nysgjerrigper overlevd i 25 år? Det kan synes som om den åpne, nysgjerrige holdningen til hva som er viktig og verdifull kunnskap alltid har tiltrukket både pedagoger og elever. Når svaret på spørsmålet «kan man forske på dét?» alltid er ja, åpner det for fantasien.

Nysgjerrigper er demokratisk i den betydning at alle er deltakere. De får verktøyet og metoden, men ikke fasiten. I medlemsbladet serveres underholdende smakebiter fra en vitenskapsverden mange ikke visste fantes, både i fristende munnfuller og mer mettende porsjoner.

I alle tilfelle vekker Nysgjerrigper appetitten. Det gjelder også de voksne. I 2014 kom lærerveiledningen i ny utgave, 725 lærere deltok på kurs i metoden, naturfagsseksjonene ved ti lærerutdanninger ble opplært i den og for første gang ble det avholdt en lærerkonferanse med 100 deltakere.

Entusiasmens didaktikk
Nysgjerrigper er preget av en klar identitet. Hensikten er å drive formidling av forskning som barn ellers neppe hadde blitt kjent med, ikke bare som morsom tidtrøyte, men for å oppfylle et samfunnsoppdrag:

Å legge grunnlaget for at noen også i fremtiden vil undersøke hvor vinden kommer fra eller hvorfor tiden går langsomt når man kjeder seg. I alle de 25 årene har prosjektet utviklet en entusiasmens didaktikk, en formidlingsenergi som garanterer at tiden ikke kommer til å gå sakte de neste 25 heller. 

Øystein Skundberg er doktorgradsstipendiat i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer.