Norge trenger flere lærere – men hvor er stillingene?

I skrivende stund er det flere som går mot sine siste dager som studenter. Skoleåret 2022/2023 er straks ferdig, og for ferdigutdannede lektorer er ansettelsesperiodene for kommende skoleår i god sving allerede. I 2021 ble det publisert et innlegg av utdanningsminister Guro Melby der det sto klart og tydelig: Norge trenger flere lærere (Utdanningsnytt 4. mai 2021).

Dette var en betryggende melding for en tredjeårs lektorstudent, midt i en pandemi som skapte uro i arbeidsmarkedet. Men vi, kommende lektorer, har da ingenting å frykte? Vi skal bli lærere og selveste Melby sa det selv: Norge trenger oss! Det er denne selvtilliten og til dels arrogansen jeg har følt på, helt siden jeg takket ja til et 5-årig lektorstudie for å utføre ett av Norges viktigste samfunnsoppgave; Å utdanne. Men det var den gang da.

Nå står jeg ved veis ende og ser frem til et yrkesaktiv liv, og prosessen går som følgende. En holder et tett øye og venter iherdig på at en relevant stilling skal publiseres. Det har hendt at jeg har vært såpass tidlig ute, at det føles flaut å sende inn en søknad få minutter etter den er publisert. Likevel sender man inn både CV og søknadsbrev med et håp om respons.

Det kan gå dager, uker eller aldri i noen tilfeller før det tikker inn en e-post. Skuffelsen er stor når meldingens innhold er dette: «Vi vil med dette meddele at stillingen nå er besatt av en annen søker.» Det er sårt å ikke bli vurdert, og en tenker at det var noen mer kvalifisert for jobben som fikk den. En snur seg til medstudenter for å søke råd, men det eneste de kan tilby er å bekrefte samme opplevelser, det er krevende å få jobb som nyutdannet.

Når slike nederlag skjer samtidig som man selv jobber på skole og observerer et stadig økende antall tilkallingsbaserte ansettelser, blir man skeptisk. Særlig når ringevikarstillingene oftest dekkes av ufaglærte studenter, som hverken kurses eller gis grundigere opplæring enn en plan for timen minutter før skoledagen startes. Sier ikke det litt om hvilken verdi utdannede pedagoger gis, når studenter som nettopp er uteksaminert fra tredje r på videregående, foretrekkes til jobben?

Det kan trygt sies at en blir tvilende, om det Guro Melby sa var sant, trenger Norge meg, en nyutdannet lektor? Haugen med avslåtte søknader sier noe annet. Er det da rart at en ser en stadig synkende rekruttering av lærere?

Les også: Søkte etter lærere med «god fysisk og psykisk helse»

Jeg forstår hvorfor det kan virke lite fristende, ikke bare er det krav om å fullføre en 5-årig mastergrad for å bli lærer, men det er også karakterkrav til matematikk og norsk. Studiets opptakskrav gjør det ikke attraktivt til å begynne med, og arbeidsmarkedet tar deg ikke imot med de åpne armene en lenge hadde drømt om.

De største utfordringene burde ikke komme før en i det hele har blitt ansatt. Likevel må en slite for å klore seg til en jobb der hverdagen preges av alt fra lav lærertetthet som fører til utbrente lærere, til årlige streikeaksjoner for å kreve rettferdige vilkår.

Jeg er spent på hvor veien videre bringer 2023-kullet med lektorer, barnehage- og grunnskolelærere, og øvrig pedagogisk personell. Jeg håper ingen av oss gir opp i søkeprosessen, og heller står på og sender ut titalls søknader til vi får napp. Om vi er heldige, ulmer det en endring i arbeidsmarkedet som faktisk ser verdien i å satse på faglærte lærere som gis faste stillinger, spesielt de unge og nyutdannede.

Frem til da får jeg bare bli nok et navn i vikarinnkallerens kontaktliste.