Misvisende forsvarstale for lokal lønnsdannelse

Debatt: Å insistere på lokal lønnsdannelse i en tid som er preget av synkende organisasjonsgrad, vil ikke gagne noen.

Publisert Sist oppdatert

Leder i Akademikerne kommune, Jan Olav Birkenhagen, har et innlegg i Stavanger Aftenblad som får i alle fall denne lektoren til å humre litt i skjegget over slakke læringskurver blant høyt utdannede.

Han starter med å argumentere for noe som allerede er vedtatt, nemlig at lektorandelen må opp. En blir ikke lærer i dag uten mastergrad, det er vedtatt på Stortinget at du må studere i fem år for å bli lærer, uansett hvor i utdanningsløpet du sikter deg inn. Snart kommer sikkert barnehagelærerutdanningen etter.

Universitetene har tilpasset seg på lik linje med høyskolene og tilbyr lektorløp som kvalifiserer for undervisning. Det har også blitt innført en regel om at du må ha mastergrad for å ta PPU (praktisk-pedagogisk utdanning). Ergo er mastergrad etablert som en standard for fremtidens lærere.

Birkenhagen er glad i retoriske spørsmål som forutsetter en virkelighet som ikke er reell, når han for eksempel spør om hvorfor lang utdanning ikke etterspørres og hvorfor videregående skole ikke skal ha lærere med topp faglig kompetanse. Realitetene er at faktisk at lang utdanning etterspørres og VGO skal ha lærere med topp faglig kompetanse. At det fortsatt er en stor andel i VGO som ikke har masterkompetanse, er helt uvesentlig, dagens krav til fremtidige lærere tatt i betraktning.

Birkenhagen mener på vegne av organisasjonen sin at midlet som skal til for å trekke lektorene til skolen er lokale lønnsforhandlinger. Dette til tross for at de områdene som bruker lokal lønnsdannelse har gitt lektorene en betraktelig svakere lønnsdannelse enn de områdene som har sentrale.

La meg ta meg selv som eksempel: Jeg er tilsatt i kommunen som lektor med tilleggsutdanning, full ansiennitet, lokalt kompetansetillegg og kontaktlærertillegg. Om jeg hadde fått stilling som lektor i høyskole eller på universitet der de har lokal lønnsdannelse, må jeg påregne en lønnsnedgang på rundt 120.000 kroner i en full stilling. Min lønn er basert på et sentralt fremforhandlet lønnssystem og jeg er innplassert i det som kalles forhandlingskapittel 4.

Om jeg nå skulle ønske meg en annen stilling i kommunen, ville det medføre innplassering i et av de tilstøtende kapitlene, 3 eller 5. Begge disse har lokal lønnsdannelse. I kapittel 3 finner vi rektorene og avdelingslederne. Rektor er uaktuelt av mange grunner, og som avdelingsleder ville jeg havne på et lønnsnivå som tilsvarer omtrent det jeg har i klasserommet. Altså ingen lønnsinsitament.

Kapittel 5 rommer en rekke kommunale stillinger som ut fra lønnslistene heller ikke kan matche den lønnen jeg har i dag. Å få en jobb med innplassering i kapittel 5 vil for de fleste lektorer også medføre lønnsnedgang. Det kapitlet som tar best vare for meg pr i dag er altså kapittel 4, som gir alle lektorer en grunnlønn basert på kompetanse og ansiennitet. Arbeidsgiver har ifølge avtalen også frie hender til å gå ut over rammene om det er nødvendig for å få best kvinne eller mann i rekkene. Birkenhagen argumenterer som om denne muligheten ikke finnes.

Jeg vil komme med et par utfordringer til Jan Olav Birkenhagen. Vis meg gjerne et eksempel på at lokal lønnsdannelse kommer lektoren til gode. Som lektor med gode karakterer i blant annet vitenskapsteori og forskningsmetode har jeg stor respekt for påstander som er underbygget av empiri og systematisk kunnskapsinnhenting. Ønsketenking og løse hypoteser er ikke jeg villig til å basere lønnen min på.

Les i samme slengen professor Bård Kuvaas sin forskning på hvordan lokal lønnsdannelse på individnivå fungerer for den type kunnskapsarbeidere som lektorene er (i forskningsrapporten «Undersøkelse om lokale lønnstillegg i barnehage og skole» av Bård Kuvaas og Ida Katrine Birkeland).

Jeg kan spole frem til Kuvaas sin konklusjon: Hovedkonklusjonen er at det er svært lite sannsynlig at lokale individuelle lønnstillegg påvirker lærernes motivasjon og arbeidsmiljø på̊ en positiv måte. Det kan isteden føre til negative konsekvenser for motivasjon og arbeidsmiljø på grunn av lave gjennomsnittlige nivåer av prosedyremessig rettferdighet.

«Prosedyremessig rettferdighet» er at det finnes tilstrekkelig gode sett med kriterier og prosedyrer som ligger til grunn for beslutninger og at de anvendes rettferdig. Den sikreste måten å få sånn rettferdighet er sentrale forhandlinger. Det har gjort meg og mine lektorkollegaer til lønnsvinnere i klasserommet. Lokale forhandlinger har gjort oss til tapere alle andre steder.

Til og med OECD skjønner nå det som de forstandige fagforeningene har pukket på i årevis: «Kollektive lønnsforhandlinger på nasjonalt nivå er bra for samfunnet, bedriftene og arbeidstakerne» skriver Kjell Werner, ANB, i en kommentar på frifagbevegelse.no (Kjell Werner, ANB). OECD hyller den norske arbeidslivsmodellen, med hovedvekt på sentrale lønnsoppgjør, supplert med lokale forhandlinger ut fra det spillerom den lokale arbeidsgiver har.

Sentral lønnsdannelse gir oss garantier på individnivå, samtidig som det er det mest forstandige på makronivå. Selger vi sjelen til lokale forhandlinger, er det å åpne for en individualisering av lønnsdannelse som vil innebære begynnelsen på slutten for fagforeningene, og dermed den kollektive evne til å sette makt bak kravene. Å insistere på lokal lønnsdannelse i en tid som er preget av synkende organisasjonsgrad vil ikke gagne noen.

Vi kan ikke røyke oss til bedre kondis, Birkenhagen.