Vi trenger ikke terapeuter og følespesialister som spør «Hvor vondt har du det i dag, lille venn?»
Vi trenger ikke terapeuter og følespesialister som spør «Hvor vondt har du det i dag, lille venn?»

Hvor vondt har du det i dag, lille venn?

De viktige tingene i livet kan verken kriteriefestes, måles eller veies.

Publisert

Terapeutifiseringen har truffet skolen med full kraft. Skolefagene har fått utvidede ambisjoner i retning av psykologisk individualisering, samtidig som vi har en forhøyet konkurranse- og sorteringskultur, som er helt likegyldig til den individuelle psykologi.

Vi har blitt både varmere og kaldere på en gang, og det har skapt lettere forvirring i møte med nye styringssignaler, som for eksempel de nyeste læreplanene. Fra den dagen vi fikk introdusert de tverrfaglige temaene i et halvslitt konferansehotell på Gardermoen, har jeg fryktet at de skulle bli trojanske hester for interesser fra skolens utside, som vil rote med elevenes innside. Dette er i ferd med å skje nå.

Særlig er det det tverrfaglige temaet «folkehelse og livsmestring» som tar av, og vi har nå en lang og voksende kø av psykologer, terapeuter, miljøarbeidere, kursholdere, institusjoner og alskens bedrevitere med hjartet på rette staden som vil fylle dette temaet med innhold fra sine områder.

Les også: Livsmestring – hva er godt nok?

Denne plutselige interessen for «hvordan eleven egentlig har det», kan man jo se også på som et rent arbeidsmarkedstiltak. Friske folk arbeider mer, bedre og hardere enn sjuklinger. Psykisk helse som fortrinn i arbeidslivet, det er der vi er. Terapeutismen har jo også, som alle andre bransjer, en hovedinteresse i å opprettholde og legitimere sin egen eksistens.

Høyere utdanning har sett at psykisk uhelse er en nisje som kan påvirke «cashflowen», vi kan på en reklameside for et utdanningssted lese: «Studiet vil gi deg kompetanse innen et tidsaktuelt fagområde, som vi forventer å se en økende etterspørsel etter i tiden fremover.»

Takk, men nei takk!

Som om ikke lærerne som står i en humanistisk tradisjon er fulle av forestillinger om hvordan vi best bør stelle med både individ og gruppe, der nyeste kompetansebegrep, justert av OECD sine mosebud bare delvis dekker oppdraget vårt. Til opplysning har vi verken et verdi- eller kunnskapsvakuum, men vi mangler pedagogisk rom til å anvende verdiene og kunnskapene våre.

Kompetansemålsjaget har blitt til en skoddedott mellom blikkene våre i klasserommet ...

Les også: Kompetansemålsjaget har blitt til en skoddedott mellom blikkene våre i klasserommet, et stammespråk som har gjort den pedagogiske trekanten elev-lærer-lærestoff til et bermudatriangel av nytale. Kompassene spinner rundt oss på alle kanter, men vi vet faktisk hva vi vil.

Vi lærere er ikke psykologer, og vi skal aldri bli det. Om jeg skulle velge meg en annen tittel enn lærer, måtte det bli «danningsagent». Vi skal som danningsagenter forberede og styrke elevene for det som møter dem i voksenlivet, og gi de pålitelig kunnskap om både det vi kan styre og ha kontrollen over, og det vi står maktesløse overfor. Med humaniora stikker vi fingeren i jorda.

Kjernen i det humanistiske danningsoppdrag kan man formulere på mange måter. Martha Nussbaum, som i år velfortjent får Holberg-prisen, lister opp tre punkter som hun hevder er viktig i de humanistiske fagenes oppdrag: Å lære elevene 1) evnen til å tenke kritisk; 2) evnen til å se utover personlige eller lokale hensyn og agere som «verdensborger»; og 3) forestillingskraft og evne til innlevelse.

Målet med den humanistiske slagplan i den grad den finnes er dypest sett å ruste elevens indre liv, for både individet og samfunnets skyld, og for at selvet skal ha det bra, må selvet lære selvoverskridelse, gjennom innlevelse i det som for en selv kanskje er fremmed. Folk har faktisk levd livsløpet til endes tidligere og lagt igjen spor etter seg i kulturarven, både høyt og lavt. Det er lov å lære av erfaringene deres. Alt krutt trenger ikke å finnes opp igjen hele tiden.

Det handler om både selvhevdelse, tilpasning og perspektivskift. Lise-Marie Lauritsen, som skriver en doktorgrad om emnet, sier: «Ved å se på temaene i skjønnlitteraturen kan vi se hvordan mennesker til ulike tider har håndtert livene sine, men fra avstand, uten å skulle granske seg selv og sin egen livsmestring.»

De viktige tingene i livet kan verken kriteriefestes, måles eller veies. Vi trenger ikke terapeuter og følespesialister som spør «Hvor vondt har du det i dag, lille venn?». Jeg er sikker på at om vi får arbeide systematisk ut fra det vi står for, kan vi forebygge mange av de problemene på individnivå som vil kunne ta årevis for psykologene å fikse når de først har oppstått. Det handler om «god nok», det handler om gjensidig respekt og det handler om menneskemøter større enn faginnhold.

Mitt fag, norskfaget, har målsetninger for folkehelse og livsmestring som er godt fundamenterte i en humanistisk tradisjon:

«I norsk handler det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring om å utvikle elevenes evne til å uttrykke seg skriftlig og muntlig. Dette gir elevene grunnlag for å kunne gi uttrykk for egne følelser, tanker og erfaringer, noe som er viktig for å håndtere relasjoner og delta i et sosialt fellesskap. Lesing av skjønnlitteratur og sakprosa kan både bekrefte og utfordre elevenes selvbilde og dermed bidra til deres identitetsutvikling og livsmestring.»

Det sies at der språket slutter, starter volden. Ikke bare mot andre, men også mot seg selv. Har arrete overarmer blitt ungdommens futhark? Oppdraget mitt som norsklærer er rettet mot det å gi elevene språk for alle livsområder, slik at de ikke vender seg verken mot andre enn seg selv i språklig avmakt, og klarer å sette ord på både medgang og motgang.

Dette er fagenes oppdrag, dette er klodenes hjem. Visst er det underligt. Det handler om å oppleve seg selv og seg selv i verden, og å lære å se verden og seg selv gjennom de ulike fagenes briller.

Livet består av planlegging, flaks og uflaks, og det er faktisk lov å være deprimert uten grunn.

En del av dette er å anerkjenne kaos og uforutsigbarhet, livet kan planlegges bare så langt. Alt kan skje, og det skjer plutselig. Lynet slår ned. Kreftdiagnose. Bilulykke. Tsunami. Hun du snakket med på busstoppet fordi du var for sen til bussen, ble du gift med. Du skulle bare plukke opp en mynt på gaten, og ble truffet av en taxi. Livet består av planlegging, flaks og uflaks, og det er faktisk lov å være deprimert uten grunn.

Det er jo stort sett bare fulle folk, nyreligøse og folk med andre kroniske eller forbigående kognitive dysfunksjoner som ser glade og fornøyde ut hele tiden. Det sies ellers at skillet mellom pessimistene og realistene er at pessimistene tror at alt går til helvete, mens realistene vet det. Arthur Arntzen på sin side hevdet at humor er sublimert melankoli. Jeg går for den. Ka farsken!

Om det er noe jeg hører meg selv gjenta for elever, på mange måter, både direkte og indirekte er: «Du er god nok». Vi er alle i samme båt. Vi ønsker alle å elske og bli elsket, ha meningsfulle jobber og meningsfull fritid, feire hundreårsdagen omgitt av våre to hundre nærmeste venner, aldri frykte døden og forlate verden med joggeskoene på.

Kanskje det meningsfulle som holder oss sammen, er den kollektive uvisse om hvordan det til syvende og sist vil gå med oss, og eksistensielle solidaritetsbånd som sprenger kompetansemålstøyen som kakofonisk omgir oss så vi knapt får arbeids- eller tenkero.

Vi trenger ikke terapeutismen for å kommunisere egenverd til elevene våre, og til å gi dem egenstyrke til å både håndtere det uforutsigbare, verdsette seg selv og ha mot til å ta for seg av livet. De er gode nok som de er, og vi sier det til dem daglig med all den tyngde vi måtte ha. Hele tiden med et massivt påtrykk om på den andre siden å vurdere, måle, gradere og konkurrere, det vil si å kvantifisere utilstrekkelighet. Er det rart vi lærere er snåle?

Jeg avrunder denne antiterapeutiske tiraden med et dikt av Jan Erik Vold, som får stå som dagens parole:

Å MØTE EN GAMMEL KJENNING NOEN ÅR SENERE

Kjære gamle venn
som har fått kone jobb og
leilighet du er fornøyd med og er begynt
å snakke important om livet
og pengene, jo det virker solid
det du sier, hos meg
skal du ikke frykte
dine argumenter underkjent, hadde jeg
vært en pike skulle jeg tatt
det snakkende hodet ditt
mellom hendene mine og rusket opp
i ditt kjemmede hår, massert leppene dine
litt løsere og kysset
de store øynene dine som snakker
og snakker slik, først det ene, så forsiktig
det andre og hvisket deg
i nakkegropen: Så så vennen min, så så
så så ...