Denne situasjonen er vel ikke grunnlag for å innfri søknad om etterlønn?

I Utdanningsnytt 19. januar kommenterer sekretariatssjefen i Utdanningsforbundet, Lars Erik Wærstad, etterlønnsordningene for organisasjonstillitsvalgte i Utdanningsforbundet. Bakgrunnen for kommentaren er nyhetsoppslaget om ordningene samme sted 17. januar.

Hovedpoenget i nyhetsoppslaget var at ordningene for leder og nestledere i sentralstyret er bedre enn for øvrige tillitsvalgte som kan få etterlønn. Wærstad omgår dette poenget.

Mine utsagn i nyhetsartikkelen dreier seg om at ordninga gir topplederne ei høyere etterlønn enn andre tillitsvalgte. Verken toppledelsen, slik Werstad hevder, eller andre tillitsvalgte med rett til etterlønn trenger å være på jobbjakt i avslutningen av perioden som tillitsvalgt. Dersom tillitsvalgte har permisjon fra stilling, er de sikra lønn når permisjonstida er over. Hvis de ikke har lønna stilling å gå tilbake til, kan ei etterlønnsordning sikre inntekt i en periode fram til de har fått ei ny stilling. Etterlønnsordninga sier at en kan søke om etterlønn etter tre kriterier:

• Vesentlige endringer i opprinnelig arbeid og dermed behov for oppdatering

• Ved overgang til annen stilling enn den en forlot

• Ved mangel på stilling ved fratredelsestidspunktet.

Etterlønnsordningen opphører dersom den tillitsvalgte tiltrer lønnet stilling i etterlønnsperioden.

Kritikken dreier seg om hvorfor ledelsen må ha ei bedre «sikring økonomisk i tiden etter at de har sluttet i vervet», for å flette inn Wærstads ord.

Til slutt i kommentaren lanserer sekretariatssjefen følgende problem: «Sentralstyremedlemmer kommer tilbake til arbeidsgiver midt i [arbeids]året, og da kan det være mer utfordrende for arbeidsgiver å finne aktuelle stillinger.»

Ja vel, men denne situasjonen er vel ikke grunnlag for å innfri søknad om etterlønn?

Eskil Berggren

Hovedtillitsvalgt og fylkesstyremedlem Utdanningsforbundet Agder