Kunnskapsminister Tonje Brenna bør styrke skriveundervisningen

De siste ukenes skole- og kunnskapsdebatt har vært preget av en diskusjon om hvorvidt samtaleroboter (blant annet «ChatGPT») skal tas i bruk i skolen og andre utdanningsinstitusjoner. Selv kunnskapsminister Tonje Brenna har uttalt seg og entusiastisk hevdet at skolen «må omfavne ny teknologi».

Gjennom å stille enkle spørsmål til en slik robot kan vi få raske svar som likner noe et noenlunde skrivekyndig menneske kunne ha skrevet. Utvikling av samtaleroboter er en stor vitenskapelig bragd, men også svært utfordrende for kunnskapsinstitusjonene, der det å lære seg å skrive funksjonelt og bruke skriving til tenkning, kunnskapsutvikling, kunnskapsformidling, samtaler og offentlig ordskifte, er en av de mest grunnleggende oppgavene. Det er derfor skriving er en grunnleggende ferdighet i norsk skole.

At alle mennesker i et samfunn lærer seg å skrive på et forholdvis avansert ferdighetsnivå, regnes som et grunnleggende vilkår for et høyt opplysnings- og kunnskapsnivå blant medborgerne. Skriveundervisningen legger til rette for en inkluderende demokratisk utvikling og et velfungerende og dynamisk arbeidsliv.

Imidlertid kan ikke disse svarene fra samtalerobotene betraktes som ytringer i form av tekster, selv om mange av oss oppfatter det som robotene produserer, slik. Roboter er ikke mennesker, men menneskeskapte. Det er en viss forskjell. Hvis elever skal bli gode til å skrive, må de få trening i det, heller enn å utvikle uvaner som det å bestille tekster av en samtalerobot vil innbære. Elevers læringsutfordringer sviktes når lærere lar vurderingsroboter vurdere elevenes skriftlige arbeider, istedenfor å lese elevenes tekster selv og gi kommentarer som kan bidra til å gjøre elevenes tekster bedre.

Allerede på 1970-tallet advarte den tyske KI-forskeren Joseph Weizenbaum, som utviklet en av de første samtalerobotene, mot naive forståelser av dem i boka «Computer Power and Human Reason». Han var overrasket over at selv oppgående folk tilla digitale maskiner menneskelige egenskaper, som at man kunne snakke med dem, at de kunne skrive og var «intelligente». Weizenbaum betraktet denne menneskeliggjøringen av digital teknologi som en forenklet og banal forståelse av mennesker og samvær mennesker imellom.

At både kunnskapsministeren, samt noen rektorer, lærere og elever så raskt og entusiastisk, men også naivt, omfavner en slik digital teknologi, skyldes nok at digitale ferdigheter i den norske læreplanen regnes som grunnleggende på linje med det å lese, skrive, snakke og regne.

Det å likestille en viss type teknologi med noe av det som på en grunnleggende måte definerer det å være menneske – som det å kunne ytre seg i tale og skrift, samt det det å bli lyttet til og lest – var dårlig begrunnet da de grunnleggende ferdighetene ble innført i læreplanen for den norske skolen i 2006. Men det å gjøre digitale ferdigheter som grunnleggende på linje med lesing og skriving, har hjemlet en hodeløs satsning på digitalisering av skolen.

I rask takt har norske kommuner pålagt skolene å erstatte trykte læremidler og skjønn- og faglitterære tekster med digitale ressurser. Erfarne og kunnskapsrike lærere har blitt pålagt å lære elevene å lese og skrive på nettbrett, opprinnelig designet for overflatisk nettsøking og titting på videoer.

Først etter nesten 20 år med digitale ferdigheter som grunnleggende for undervisning i norsk skole, ble det undersøkt om denne digitaliseringen har noe som helst læringseffekt. I desember 2022 leverte en forskergruppe ved Universitetet i Stavanger rapporten «Digitalisering i grunnopplæring; kunnskap, trender og framtidig kunnskapsbehov» på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Resultatene er nedslående. For utviklingen av elevers skrivekompetanse kunne ikke forskergruppa finne én eneste studie der det kunne påvises at digital teknologi bidrar til styrkingen av elevers skrivekompetanse.

Les også: Et orakel inntar klasserommene

Parallelt med, og helt uavhengig av denne omfattende og meget dyre satsningen på digitalisering av skolen, har norsk skriveforskning i mange år lagt til rette for flere prosjekter der skriveundervisningen på ulike alderstrinn er utviklet. Normprosjektet er et eksempel på nyttig skriveforskning som har gitt meget gode resultater for elevers skriveutvikling. Gjennom denne forskningen vet vi ganske mye om hvordan elever blir gode til å skrive. Vi vet også ganske mye om hvordan lærere og skoler kan utvikle god skrivekompetanse hos elevene. Denne forskningsbaserte kunnskapen om god skriveundervisning, overensstemmer i oppsiktsvekkende grad med erfarne skrivelæreres innsikter:

• For det første: La elevene skrive for en rekke formål. Å utvikle gode skriveferdigheter innebærer å kunne bruke skriving i ulike sammenhenger til ulike formål. Elevene må lære forskjeller mellom det å skrive argumenterende tekster, informerende rapporter og undersøkende oppgaver – for å nevne noen skrivemåter. De fleste barn vet at stilnivået på TikTok/Instagram er annerledes enn i en avis. Men det innebærer ikke at de vet hvordan de skal tilpasse tekstene sine til ulike mottakere.

• For det andre: Lær elevene skrivehåndverk. Skriving er en prosess, som inkluderer planlegging, gjennomføring og revisjon. Det er nettopp i skriveprosessen ved hjelp av en kompetent skrivelærers veiledning at elever kan utvikle gode tekster. All tilgjengelig forskning viser at elever som utvikler strategier for å skape et innhold, å uttrykke innholdet tilpasset kravene til mottakeren og til kritisk å lese egen tekst i forhold til målene som er satt, utvikler bedre skriveferdigheter enn elever som ikke får undervisning i dette.

• For det tredje: La elevene trene på å skrive for hånd og på datamaskin. La dem ytre seg i grammatisk korrekte setninger. Elever som ikke automatiserer disse ferdighetene, har problemer med å mestre andre deler av skriveprosessen, som å skape innhold, utvikle det videre og revidere. Den kognitive kapasiteten strekker ikke til. Å trene på håndskrift, skriving og grammatikk kan gjøres isolert, men da blir skrivetimene ofte så kjedelige at det fører til lav motivasjon. Derfor bør elevene trene på dette mens de skriver meningsfulle tekster.

• For det fjerde: La elevene skrive mye, minst 60 minutter om dagen – i alle klassetrinn.

Til tross for disse enkle rådene har Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning ved NTNU vist i flere studier at mange lærere i utdanningen ikke opplever at de er blitt forberedt på å undervise i skriving. En undersøkelse fra 2021 avdekket at 6 av 10 av lærerne i på barnetrinnet mente at lærerutdanningen ikke forberedte dem på å undervise i skriving. En annen undersøkelse fra samme år viser at mange lærere prioriterer arbeidet med å styrke skriveopplæringen lavt, og at de oppfatter det som krevende å undervise i skriving. Andre undersøkelser har avdekket at lærerne ikke forholder seg til at skriving i LK20 er vektlagt i og på tvers av alle fag, og at fagenes skrivemåter skulle verdsettes. En studie basert på nasjonale skriveprøver, dokumenterte at så mange som underkant av 4 av 10 av elevene på 8. trinn vurderes som svake skrivere.

Hvorfor står det så dårlig til med skriveundervisningen i norsk skole og norske elevers skriveferdigheter? Hvorfor bryr politikere og norsk offentlighet seg så lite om skriveundervisningen, mens oppmerksomheten på og interessen for digitaliseringen av undervisningen i skolen virker altoppslukende? Burde det ikke være kunnskapsministerens ansvar å bidra til å styrke norske elevers skriveferdigheter slik at de kan delta i samfunnet som myndige og handlekraftige medborgere? Ja, når setter Kunnskapsminister Tonje Brenna i gang en landsomfattende satsning for styrking av skriveundervisningen – både med blyant og på datamaskin – på samme nivå som satsingen på digitalisering av skolen?