Paulo Freire (1921-1997).
Paulo Freire (1921-1997).

Undervisning som politisk handling og håp

Debatt: Filosofen, pedagogen og mennesket Paulo Freire påvirket mitt valg om å bli lærer.

Publisert Sist oppdatert

Hvis noen spør deg om hvorfor du ble lærer, hva vil du svare? Jeg vil si at ønsket om å gjøre en endring i menneskers liv sto sterkt for meg. Jeg vil legge til at filosofen, pedagogen og mennesket Paulo Freire har påvirket mitt valg. Først ikke bevisst, men da jeg som student for første gang leste hans mest kjente verk, «De undertryktes pedagogikk», oppdaget jeg at han allerede lenge hadde vært med meg både som menneske og studievalg. Han var ikke pensum, heller ikke da jeg studerte pedagogikk. Men det var nettopp Freire som hjalp meg til å sette ord på hva utdanning er og hva utdanning kan være. Utdanningen endrer ikke verden, men utdanningen kan endre menneskene som endrer verden.

«Håpet eksisterer bare når man sanser og drømmer med morgendagen, og når man oppdager at det er nettopp ved å slåss for å endre det nåtidige at morgendagen dannes.» (Paulo Freire)

Mennesket er i sentrum når Freire snakker om pedagogikken, samfunnet og fremtiden vi skaper sammen. Det er mye håp å finne i hans tenkning, og det er mye kjærlighet. Stor kapasitet for kjærlighet er viktig for å kunne gå i verk med gjerninger som gjør noe med de mange vonde angrepene mot menneskene blant oss som har minst. Det er både enklere og mer komfortabelt å lene seg til de maktstrukturene som dominerer, der man selv kan høste mange fordeler.

Les også: Kontroversielle spørsmål kan være velegnet for elevenes demokratilæring

Vi må frigjøre oss fra de undertrykkende systemene i samfunnene, og vi må frigjøre oss fra å undertrykke i systemet. Samfunnet er skapt av mennesker, og mennesker kan også endre det. Fremtiden er full av uprøvde muligheter. Det gir håp, men det stiller også krav til oss selv, våre fellesskap, solidaritet og vår humanisme. En diskriminerende verden kan endres, bli mer rettferdig, mindre dehumaniserende og mer human. Freire anerkjente alltid at endring er vanskelig, men mulig.

Kritisk pedagogikk er et grunnleggende element i arbeidet for sosial endring. Gjennom kritisk undersøkelse, dialog og refleksjon utvikler vi bevissthet om oss selv, hverandre og samfunnet rundt oss. Refleksjon og handling går hånd og hånd i en praksis for endring. Kunnskap skaper vi sammen.

Vi lærer alle sammen, både elev og lærer. Eleven anerkjennes som et likeverdig menneske, et subjekt med kunnskaper og erfaringer. Det er viktig å kunne lytte, søke å forstå den andre. Det krever også at vi jobber med oss selv, utvikler toleranse. Det er gjennom øvelse av toleranse mulig å oppdage den rike muligheten det er å lære sammen og gjennom andre mennesker.

Men kanskje må vi også løse litt opp i egen personlighet for å utvikle toleranse. Mennesket har en uferdig natur. Det finnes ingen ferdig oppskrift som definerer hvem vi er eller skal være. For Freire var derfor pedagogikken strategisk og performativ og del av en bredere politisk praksis for endring. Freire regnes som grunnleggeren av kritisk pedagogikk eller frigjøringspedagogikk.

«Frigjøring er praksis: menneskers handling og tenkning stilt overfor sin tilværelse i den hensikt å forandre den.» (Paulo Freire)

Utdanningen skal ikke ha som mål å resultere i et vitnemål, eller dokumenterbar videre innpasning i et system der personer reduseres til objekter. Objekter kan telles, objekter kan måles. Mennesker lytter man til, og mennesker snakker man med. Utdanning i seg selv fører ikke til endring.

Utdanning kan også tjene formålet om å opprettholde et urettferdig system og de eksisterende sosiale forskjellene, for vi lærer å tilpasse oss. Vi lærer å gå inn i en definert rolle og være nyttig for andre enn oss selv. Slik kan vi få nyttige arbeidere, men en slik utdanning er fremmedgjørende og fører til lært maktesløshet i møte med noen andre med mer makt.

Freire var en sterk kritiker av det han kalte for bankpedagogikken, en pedagogikk der eleven ses som passiv mottaker av ferdige kunnskaper opp til et forhåndsdefinert mål. Derfor er det lite plass til testing, måling og resultatstyring i Freires pedagogikk. Læringen må ta utgangspunkt i elevens egen virkelighet, og eleven selv som tenkende og handlende subjekt, rik på kunnskap og erfaring.

Det er imidlertid mye makt og ideologi i språket, og dermed også i å etablere skiller mellom noen tenkemåter og uttrykksmåter som mer kultiverte enn andre. Målet må heller være forståelse og dialog, skape sammen. I undervisningen kan en derfor ikke se på eleven som passiv og læreren som aktiv part i å fylle eleven med ferdige og målbare kunnskaper og ferdigheter. Kunnskap og læring er ikke forhåndsdefinert.

«Distinksjonen er som følger: I tilpasningen finnes det en overensstemmelse, en justering av kroppen etter de materielle forholdene, de historiske forholdene, de sosiale, de geografiske og de klimatiske forholdene osv. Ved å sette i gang noe er det som finnes beslutninger som tas i betydning endring av verden. Av den grunn aksepterer jeg for eksempel ikke uttrykk som "det er synd at det er så mange brasilianske kvinner og menn som dør av sult. Men nå er det en gang slik realiteten er." Nei. Jeg forkaster en slik påstand som en falskhet, som en ideologi. Ingen virkelighet er som den er. All virkelighet er underlagt muligheten for vår endring av den.»
(Paulo Freire)

Å vende tilbake til fremtiden betyr at vi må vende tilbake til teorier fra fortiden for å anvende disse når vi skaper oss en fremtid.

Å vende tilbake til fremtiden betyr at vi må vende tilbake til teorier fra fortiden for å anvende disse når vi skaper oss en fremtid. De handler ikke bare om å utforske hvordan teoriene fungerte i fortiden, men om å finne ut om disse ideene fortsatt er brukbare i dagens og fremtidens samfunn. Paulo Freires arbeider er kanskje i dag enda viktigere enn de var på den tiden da han skrev dem. Problemstillingene som han peker på i utdanningssystemet og i samfunnet ellers har ikke avtatt, men heller blitt mer intense og sterkere.

Vi må gjøre noe med de autoritære kreftene som forsøker å plukke fra hverandre forståelsen av hva kritisk bevissthet og kritisk tenkning er, på alle nivåer i utdanningssystemet. Vi må spørre om vi står overfor en intens og farlig utvikling. Har vi ikke språk til å beskrive og sette ord på dette, er vi ille ute. Da kan det hende at vi tar for gitt det vi får servert som «kritisk tenkning» til skolen, uten den kritiske og utforskende undersøkelsen i seg selv som er nødvendig.

Selv om språket Freire utviklet ikke er fullstendig, er det han som fremfor noen har utviklet språket og tenkningen for den kritiske pedagogen og hva som er kritisk tenkning. Derfor er det bekymringsfullt å se at Freire ser ut til å bli fjernet både fra lærerutdanningene og fra vår bevissthet som pedagoger.

Det er forståelig at Paulo Freire kan oppfattes som en trussel mot krefter som ønsker å dominere, ønsker å ha hegn om makt til å definere verden. Freire står for demokratisering og sosial endring. Ikke bare som tanke, ikke bare som handling, men som refleksjon og handling hånd i hånd. Han okkuperer rommet mellom det politiske og det mulige. Han utviklet språket for den kritiske pedagogikkens oppdrag, hvordan være pedagogisk involvert, kreativ og transformerende. Vi endrer oss i takt med en endrende verden. Slik sett er utdanning alltid politikk. Læreren er en politisk aktør, og det å undervise er en politisk handling.

Er vi «nøytrale», lar vi bare den dominerende ideologien handle gjennom oss, vi blir nyttige for det eksisterende. Som pedagoger må også vi være kritisk reflekterende og kritisk handlende. Vi har en forpliktelse til samfunnet og oss selv, vårt velbefinnende, akademisk helse, skolens helse og egen helse. Håpet her og nå er væren i fremtiden. Selv om Freire ikke lenger er fysisk blant oss, er han med oss i ånd og tanke. Vi kan igjen delta i en sosial og teoretisk diskurs om utdanningen. Å være i verden betyr også å endre den. For å si det med Paulo Freires egne ord: «Har du ikke fremtid, har du heller ikke nåtid.»

Endring er aldri enkelt, men det er mulig. Fremtiden er full av uprøvde muligheter.

For meg, og flere med meg, handler det om å finne tilbake til og kjempe for selve årsaken til at jeg ble lærer. Jeg vil bidra til endring. Endring er aldri enkelt, men det er mulig. Fremtiden er full av uprøvde muligheter.