Brannslokking eller vedvarende innsats mot bråk og uro i skolen?

Innsatsen for å forebygge og mestre problematferd i skolen må være basert på vedvarende, gjennomtenkte og positive strategier fremfor brannslokkingsmanøvrer. Til dette kreves prioriteringer både i og utenfor skolen, skriver innsenderne.

Resultatene av Pisa og Timss som ble publisert før jul har vekket bekymring og negative reaksjoner blant foreldre, skolefolk og politikere. I en avsporing fra Pisa-undersøkelsens egentlige innhold, har publiseringen blåst ny vind i den offentlige debatten om bråk og uro i skolen.
 
Tilsvarende reaksjoner kom etter Pisa 2000. Ifølge medieoppslagene står det svært dårlig til med norsk barneoppdragelse. Spørsmål er reist om voksne har mistet kontroll over de unge som viser hensynsløs og respektløs atferd. Pisa gir imidlertid ikke grunnlag for denne konklusjonen, fordi den er avgrenset til 15-åringers ferdigheter i realfag og svar på noen få spørsmål om deres opplevelser av læringsmiljøet i disse fagene.
 
Norske studier av elevatferd og læringsmiljø nyanserer dette bildet (Ogden & Lindberg, 2001): De aller fleste (om lag 70 prosent) oppfører seg som forventet, en mindre gruppe (20 prosent) gir ifølge lærerne grunnlag for bekymring, 8 prosent utgjør en høyrisikogruppe og 2 prosent viser alvorlige atferdsproblemer.
 
Svar på hvem eller hva som er skyld i den negative atferden har ikke latt vente på seg: "Foreldrene. Barna. Innvandrerne. Lærerne. Samfunnet. Undervisningsformen. Skilsmissene." Det er også ropt høyt om løsninger som raskest mulig kan fjerne problemene: "Hardere disiplin, direkte konfrontasjon, straff, ekskludering og bøter."
 
Dette er utelukkende harde og omfattende konsekvenser, som ikke er satt i sammenheng med nødvendige forutsetninger for en ønsket virkning. Negativ atferd vekker naturlig nok negative følelser og behov for å slå hardt ned på bråkmakerne. Likevel; sagt med Olav Duuns ord: "Det vonde drep du ikkje med øks." Like mye som det finnes flere sannheter, er det ingen snarveier til gode løsninger.
 
En skolekultur preget av gjennomtenkte positive strategier vil utvilsomt fremme skolefaglig og sosial kompetanse. Kompetanse kommer likevel ikke av seg selv, men utvikles i et trygt læringsmiljø gjennom trening av ulike ferdigheter.
 
Mange barn begynner på skolen uten tilstrekkelige sosiale ferdigheter, og innfrir ikke forventninger til positiv samhandling med andre barn og voksne. Årsakene er oftest komplekse. Noen barn er vanskelige å imøtekomme, har et heftig temperament eller er impulsive. Andre utagerer når de møter motstand.
 
Ofte utvikles gradvis tvingende samhandlingsmønstre mellom barn og omsorgsgivere, som kan bli fastlåste og automatiserte. I skolen kan flere forhold kombinert med problemer i hjemmemiljøet, bidra til utvikling av barns atferdsproblemer. Hvis en lærer først er blitt del av barnets negative atferdsmønster, kan det være vanskelig å se sin egen rolle i opptrapping av konflikter mellom seg og eleven.
 
Skolen har krevende målsettinger. Den skal tilby et godt og effektiv læringsmiljø for å bedre skolens gjennomsnittlige faglige prestasjoner, og den skal legge til rette for optimale framskritt for hver elev. Den skal også være en inkluderende skole for alle.
 
Elever som viser problematferd hindrer disse målene. Det gjør det ikke bare vanskelig for disse barna å lære, men berører i stor grad hele skolens læringsmiljø der alle elever, ansatte og foreldre er involvert. Dårlig oppførsel får ufortjent mye oppmerksomhet, tapper tid og energi fra undervisningen, eskalerer konflikter, opprettholder uro og skaper utrygghet for mange.
 
En rekke tiltak og løsningsforsøk er gjort for å forebygge og redusere problemene. De fleste av disse er kjennetegnet av manglende dokumentert virkning. Innsatsen har vært smalsporet og usystematisk. Det er gitt råd og anvendt enkle generelle løsninger på kompliserte og sammensatte problemer.
 
Naturlig nok gir foreldre, lærere og politikere uttrykk for skuffelse når innsatsen ikke virker som forventet. Tiltakenes utilfredsstillende resultater blir kritisert, og en finner raske løsninger for å slukke brann der og da. Løsninger som det er urealistisk å forvente skal kunne avhjelpe problemet på lengre sikt.
 
Forskning gir klare indikasjoner på at uklar, ustrukturert, inkonsistent og straffende undervisningsstil, utydelige regler og forventninger, uforutsigbar og inkonsekvent håndheving av reglene og manglende tilpassing til den enkelte elevs behov, bidrar til å opprettholde konflikter og endog øke den problematferden som en prøver å stoppe.
 
Forskningsdata viser at negative konsekvenser har liten effekt alene, og må derfor være del av etablerte prosedyrer som har til hensikt å fremme positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling.
 
Samtidig har det liten effekt å fokusere ensidig på barn med problematferd uten samtidig å rette oppmerksomheten mot forhold som kan bedre hele skolemiljøets sosiale klima og kompetanse. Det innebærer systematisk kartlegging, vurdering og tiltak på flere nivåer for å endre forhold som ser ut til å opprettholde problemet.
 
Barn med atferdsproblemer trenger støtte for å utvikle et mer positivt atferdsmønster og for å trene inn sosiale ferdigheter. Dette er nødvendig for å lykkes på skolen.
 
Tålmodighet, motivasjon, innsatsvilje og positiv involvering er nøkkelord i metoder som har vist seg å være vellykket. Atferdssenteret ved Universitetet i Oslo, har et nasjonalt ansvar for å bidra til å utvikle kompetanse og virksomme familie- og nærmiljøbaserte tiltak for å forebygge og mestre atferdsproblemer blant barn og unge.
 
Et av disse tiltakene, PMTO (Parent Management Training-Oregon modellen), er et tilbud til foreldre som har barn med atferdsproblemer i alderen 5-12 år. I tilknytning til dette har vi igangsatt et skoleomfattende tiltaksprogram, PALS (Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling i skolen).
 
Resultatene fra utprøvingen (2002-2005) er lovende: Kompetansebygging og forhåndsdefinerte positive strategier som inkluderer alle voksne og barn i skolemiljøet, fremmer et positivt læringsmiljø, reduserer problematferd og gir skolen i samarbeid med foreldrene verktøy til å mestre barns problematferd.
 
Endring skapes først og fremst i barnas komplementære omsorgsmiljø, både hjemme og på skolen. Å tydeliggjøre forventninger til barn gjennom gode beskjeder, vil fremme positiv kommunikasjon og samhandling før problemene melder seg. Å lære betydningen av få enkelt positivt formulerte regler som respekt, ansvar og omsorg, vil gi barn mulighet til å lykkes med å etterleve dem.
 
Å forsterke positiv oppførsel hyppig gjennom anerkjennelse og oppmuntring, vil motivere for å vise lærte ferdigheter. Å få umiddelbare forutsigbare milde negative konsekvenser for regelbrudd og dårlig oppførsel, vil tydeliggjøre akseptabel oppførsel og skape trygghet for alle.
 
Innsatsen for å forebygge og mestre problematferd i skolen må være basert på vedvarende, gjennomtenkte og positive strategier fremfor brannslokkingsmanøvrer. Til dette kreves prioriteringer både i og utenfor skolen. Det innebærer forvaltning av ressurser som gjør skolen i stand til å følge opp elevene gjennom veiledning og tilsyn i og utenfor undervisningsrommet, både de velfungerende og de som trenger ekstra støtte og oppmuntring.