Viktig bok om språklæring

Det er gledelig å få en så grundig, oppdatert og nyansert oversikt på norsk over et forskningsfelt med stor betydning for språkarbeid med barnehagebarn og de yngste i skolen.

Publisert

Bokomtale

Å lære språk i barnehagen. Kvaliteter ved barns samhandling med voksne og jevnaldrende som fremmer språklæring.

Av Vibeke Grøver

Cappelen Damm Akademisk 2018

194 sider

I alle dagens diskusjoner om barns språkutvikling gis barnehagen en sentral plass. Men hva vet vi egentlig om hvordan det som skjer i barnehagen påvirker barns utvikling på dette området? Boka til Vibeke Grøver kommer som et svar på dette. Grøver er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo og har gjennom mange år forsket på barns språkutvikling, med særlig interesse for barn med minoritetsspråklig bakgrunn. Boka gir en grundig, meget veldokumentert oversikt over forskning knyttet til sammenhenger mellom språklæring og barns erfaringer med språklig kommunikasjon. Målsettingen med boka er, med Grøvers ord, «å bidra til innsikt i hvordan språk understøtter, og springer ut av, kunnskapsbygging og kommunikasjon i barns dagligliv, enten barnet bruker ett eller flere språk» (s.13). Slik vi ser det, har hun gitt et viktig bidrag til bedre forståelse av hvordan en i barnehagen, og på første trinn i grunnskolen, kan arbeide med språklæringen til enspråklige og flerspråklige barn.

I boka presenterer og diskuterer hun forskning om sammenhenger mellom barns muntlige språklæring i barnehagealder og kvaliteter i kommunikasjonen de deltar i. Hun har prioritert studier av barns kommunikasjon med voksne og med hverandre i barnehagen, men har også tatt med undersøkelser av kommunikasjon mellom barn og foreldre. For å ta hensyn til det språklige mangfoldet i dagens norske barnehager, har hun gitt særlig plass til «studier av kvaliteter som fremmer språklæring hos tospråklige barn» (s. 25). Innholdet i boka er usedvanlig godt dokumentert. 28 av de 194 sidene i boka er referanser.

Grøver bygger på det hun kaller en sosiopragmatisk teori for språklæring, der språklæring sees som fundamentalt sosial, med sterk vektlegging av barnets aktive rolle i læringen. I tillegg er Bronfenbrenners økologiske systemteori et viktig utgangspunkt for forfatteren. Barns direkte erfaringer med språk i ulike mikrosystemer (som for eksempel barnehage) har størst plass. Her drøfter hun kommunikasjon i samlingsstund, under måltider, i samtale om tekst og i lek. Presentasjonen inneholder mange interessante eksempler fra forskning i norske barnehager. Hun trekker også inn de andre tre systemene i teorien. Mesosystemets betydning belyses gjennom undersøkelser knyttet til barnehagens personal- og foreldresamarbeid. Ekso- og makrosystemene har å gjøre med forskjeller i barns bakgrunn, og med storsamfunnets politikk overfor forskjellene. Slike spørsmål er blant annet tatt opp ved at mange av kapitlene har egne avsnitt om betydningen av kulturelle og sosioøkonomiske forhold. Også individuelle forskjeller omtales i egne avsnitt. Dessuten følges forskningspresentasjonene opp med drøftinger av pedagogiske implikasjoner.

En viktig kvalitet ved boka er at den gir stor plass til undersøkelser av tospråklige barns språkutvikling, med refleksjoner rundt både morsmåls- og norsklæring. Vi vurderer det også som svært positivt at Grøver inkluderer forskning som viser kulturforskjeller i samhandling mellom voksne og små barn, dessuten forskning som tyder på at kommunikasjon som av mange forskere vurderes som språkfremmende, ikke har samme effekt for barn som er uvante med kommunikasjonsformene som benyttes. Pedagogiske implikasjoner av forskjeller i samhandlingsmønstre er imidlertid mindre utdypet enn vi kunne ønske.

Læring av ord er en vesentlig del av barns språklæring, og står sentralt i boka. Grøver understreker imidlertid at fokus på ord ikke handler om at det er viktig i seg selv å kunne ord. Hun oppfatter ordlæring som tett knyttet sammen med godt og gjennomtenkt arbeid med kunnskapsbygging. Samtidig er hun opptatt av at «det å legge vekt på språk» ikke betyr «en 'intellektualisering' av den tidlige barndom» (s. 17). Studiene hun presenterer viser, skriver hun, at det er gjennom «utforskende samtaler utløst av barnets nysgjerrighet og interesse» og «involverende lek» at barn utvikler de kvalitetene ved språket som i et langsiktig perspektiv er viktige for skolefaglig læring (s. 18). Hun legger med andre ord stor vekt på «uttrykks- og læringsformer som har vært sentrale i den nordiske barnehagetradisjonen» (s.18). Grøvers forskningsoversikt er dermed høyst relevant for pågående debatter om læring i barnehagen og på første trinn i grunnskolen.

Hvem passer boka for? Den vil være av interesse for alle forskere som ønsker oppdatert kunnskap om språkfremmende samspill. Den vil også være svært nyttig for lærerutdannere og av stor interesse for mange barnehagelærere og studenter. I tillegg vil vi anbefale den som nyttig lesing for politikere.

Det er gledelig å få en så grundig, oppdatert, nyansert og nyttig bok om språklæring i barnehagealder.

Det er gledelig å få en så grundig, oppdatert, nyansert og nyttig bok om språklæring i barnehagealder. Vi er dessuten glade for at den er skrevet på norsk. Gjennom det når den flere. Men dette er også viktig sett i lys av den pågående offentlige samtalen om hvilken plass norsk skal ha i formidling av vitenskapelig forankret kunnskap. Ved å skrive på norsk er Grøver med på å opprettholde – og kanskje videreutvikle – norsk som språk innenfor dette fagområdet.