Det å vurdere et barns normalitet utgjør en så omfattende og vidtrekkende betydning for barnet, at forskning også bør søke å tydeliggjøre hvilke intenderte og ikke-intenderte implikasjoner normalitetsforståelser kan ha. ILLUSTRASJON: Tone Lileng | post@tonelileng.no
Det å vurdere et barns normalitet utgjør en så omfattende og vidtrekkende betydning for barnet, at forskning også bør søke å tydeliggjøre hvilke intenderte og ikke-intenderte implikasjoner normalitetsforståelser kan ha. ILLUSTRASJON: Tone Lileng | [email protected]

Hva innebærer egentlig normalitet for barn og ansatte i barnehagen?

Det å være et rasjonelt barn med god kroppslig og følelsesmessig kontroll synes å være en høyt prioritert ferdighet for å mestre skolens og framtidens krav og forventninger til «det normale mennesket».

Publisert

Hva forbinder barn og ansatte i barnehagen med et normalt barn?

Hva forbinder barn og ansatte i barnehagen med et normalt barn? Og hvordan ser egentlig denne «normaliteten» ut? Dette er spørsmål jeg ønsket å få svar på i undersøkelsen min om normalitet i barnehagen. Utgangspunktet mitt var en idé om at man legger den samme mening i normalitet, og at dette kan være noe som tas for gitt. Dersom dette holdt stikk, hvilken betydning kan en slik tatt-for-gitt-holdning i så fall ha, både for barn og for ansatte?

Disse spørsmålene var med på å danne utgangspunkt for studien min om normalitet i barnehagen. Studien er en kvalitativ undersøkelse med mål om å utforske fenomenet normalitet slik det leves av barn og voksne i barnehagen. Teoretisk plattform for studien er livsverdenontologi (Merleau-Ponty, 1962, 1994) med fokus på livsverden og den levde kroppen. Metodene (observasjon og intervju) har basis i et fenomenologisk hermeneutisk perspektiv og utgjør totalt 15 timer med filmsekvenser fordelt på 168 videoobservasjoner over en periode på fire måneder, hvor barns og barns og voksnes interaksjoner er i fokus. Videre er det utført intervjuer med samtlige ansatte ved studiens avdeling. Studien ble utført i en avdeling ved en mellomstor barnehage på Vestlandet, hvor barna var i alderen tre til fem år.

Barnehagers mandat når det gjelder barns utvikling

Sirnes (2006) peker på at det er få begreper som er så vanskelige som normalitet, og at det er sterk uenighet om hvordan begrepet skal forstås og brukes. Han understreker også betydningen av at mennesker får bekreftet sin normalitet – nærmest som noe livsnødvendig, og at det står mye på spill når det settes spørsmålstegn ved noens normalitet. Dette tenker jeg understreker viktigheten av forskning og et kontinuerlig fokus på hvordan normalitet forstås. Det å vurdere et barns normalitet utgjør en så omfattende og vidtrekkende betydning for barnet, at forskning også bør søke å tydeliggjøre hvilke intenderte og ikke-intenderte implikasjoner normalitetsforståelser kan ha.

En av oppgavene barnehagen har, er å understøtte barns «normalutvikling».

En av oppgavene barnehagen har, er å understøtte barns «normalutvikling». Barnehagen skal fange opp barn som strever og handle tidlig når barn viser avvik fra en antatt normal måte å være barn på. Dersom normalitet eksisterer som et tatt-for-gitt fenomen i barnehagen, kan det stilles spørsmål til i hvilken grad barnehagen reflekterer over og aktivt tar stilling til hva som legges til grunn for tenkning og praksis når normalitet og avvik hos barn vurderes? Videre var det av interesse for studien min hvordan normalitet forventes forstått sett i relasjon til ansattes verdier, og sett i sammenheng med opplevelse av faglig integritet.

Hvordan vet man at et barn er «normalt»?

I studien min fant jeg at barnehagen benytter barnehagekonsepter som sier noe om hvordan et normalt barn skal være, hvilken metodikk som bør benyttes, og hvordan tidlig innsats skal vektlegges. Når alle barna kartlegges, sammenlignes den enkeltes resultater med et «standardbarn», det vil si et gjennomsnittsbarn som viser hvilke forventninger som stilles til hvert enkelt aldersnivå. Barn som ikke svarer til forventningene, faller utenfor normalitetsområdet. Slik så jeg at det fokuseres på én gitt normalitet. Observasjonene viste at ansatte i praksis forholdt seg til institusjonelle forventninger om barns normalitet. Samtidig understreker ansatte gjennom intervjuene betydningen av at barn ikke skal «settes i bås», og at «mye er normalt også». Jeg tolker dette som mulige spenningsforhold hvor ansattes faglige integritet kan tenkes å være under press og i fare for å krenkes.

Det normale barnet er rasjonelt

Normalitetsperspektivet knyttes nært til selvkontroll og hvilke følelser det gis rom for.

Resultatene av studien viser at barn og voksne uttrykker forventninger som normer og verdier som sier noe om det «ønskverdige barnet» – hvordan barn bør være og forholde seg i fellesskapet med andre. Hovedresultatet er at «det normale barnet» er et rasjonelt barn som tenker fornuftig, og som kontrollerer følelser og kroppen sin ved å lytte til en indre fornuftsstemme. Normalitetsperspektivet knyttes nært til selvkontroll og hvilke følelser det gis rom for. Begrepet selvregulering knyttes i studien i hovedsak til det å kunne regulere og kontrollere sine følelser. Samtidig framsto det å beherske kroppen som et viktig mål for utvikling av normalitet, og kroppslig lek og aktivitet og høye stemmer reguleres konsekvent av ansatte. Det syntes viktig for ansatte i undersøkelsen at barn lærer seg å tenke og reflektere over sine handlinger som et ledd i utvikling av selvregulering. Jeg tolket det slik at ansatte ser verdien av og søker å skape rasjonelle sammenhenger i barns livsverdener, inntrykk og erfaringer. Samtidig skaper dette perspektivet også begrensninger for barns ulike, varierte uttrykk.

En gitt normalitet får konsekvenser for praksis

Sider ved barns liv i barnehagen som handler om vitalitet, spontanitet, impulsivitet og emosjonalitet får trange rom i den normalitetsforståelsen som viste seg i studien min.

Det rasjonelle barnet i studien min skal altså, ved hjelp av veiledning fra de voksne lære å bruke fornuft og logisk forståelse, med sin indre fornuftsstemme som redskap for å regulere sine følelser. Resultatene mine viser at barn møter forventninger i de fleste situasjoner om å kontrollere kropp og følelser. Ansatte synes å akseptere enkelte uttrykk for følelser mer enn andre, og det som dempes er sinne og sterk gråt. Motstand inngår som en uønsket atferd, og strukturen og reglene i barnehagen framholdes og avvikes ikke fra når barn protesterer mot å avslutte lek, begynne å rydde, og så videre. Jeg undersøkte ikke barns medvirkning, men kan med basis i resultatene stille spørsmål ved hvorvidt barns stemmer høres, og da tenker jeg utover talestemmen som er den stemmen som får prioritet i mitt materiale. Sider ved barns liv i barnehagen som handler om vitalitet, spontanitet, impulsivitet og emosjonalitet får trange rom i den normalitetsforståelsen som viste seg i studien min. Samtidig framkommer det eksempler på at barna gjemmer seg litt bort fra de ansattes blikk og skaper sin egen normalitet hvor det å uttrykke følelser, spontanitet og lydlig vitalitet får større rom.

Likhet, til forskjell fra annerledeshet, synes gjennomgående som en rød tråd i forventningene om normalitet. Og når barn tilpasser seg disse forventningene, kan de være en del av fellesskapet og unngå ekskludering. Jeg ser det nemlig slik at ansatte opplever et stort ansvar for at barn utvikler normalitet i tråd med det som forventes. Ansattes mål rettes mot ferdigheter og kunnskap som framtiden antas å kreve av barna. Det å være et rasjonelt barn med god kroppslig og følelsesmessig kontroll synes å være en høyt prioritert ferdighet for å mestre skolens og framtidens krav og forventninger til «det normale mennesket». I sin streben mot disse målene kan det samtidig tenkes at barnehageansatte skaper trangere rom for barns normalitet, og at mål om mangfold ikke skaper flere muligheter for flere normaliteter, men rettes mot størst mulig likhet i barns liv og utvikling. Resultatene viser også forventninger til hvordan ansatte bør være og forholde seg, og slik berøres både voksne og barn av normalitetsforventninger i barnehagen.

Mulige implikasjoner for fagfeltet og praksis i barnehagen

En viktig utfordring for ansatte kan da være å få øye på sine tatt-for-gittheter om normalitet og diskutere dette sammen.

Studien min viser betydningen av at normalitet tematiseres og problematiseres i faglige refleksjoner og det pedagogiske arbeidet. En viktig utfordring for ansatte kan da være å få øye på sine tatt-for-gittheter om normalitet og diskutere dette sammen. Da kan det eksempelvis stilles spørsmål ved hva som tas for gitt når det gjelder normalitet, og hvilke antakelser om normalitet som virksomheten bygger på. Spørsmål bør stilles til hvilke barn som skapes i barnehagen, og på hvilken måte dette gagner barn. Ved at ansatte gis tid og anledning, kan ansatte i barnehagen få syn på hvilke tatt-for-gittheter som finnes i egen praksis, og anledning til å høre om og forholde seg til ny kunnskap som viser hva nåtiden, samfunnet, barnehager og ansatte tar for gitt når det gjelder normalitet. Studien min kan bidra til dette og gi anledning til å reflektere over om det kan finnes utfordringer ved barnehagens ønsker og intensjoner sett i relasjon til hvilke siktemål arbeidet har, og hvordan det praktiske arbeidet utføres. Slik kan egne (ansattes) og barnas mulige dilemma identifiseres, slik jeg ser det. Det vil samtidig være slik at det er komplisert og vanskelig å få øye på hvordan normalitet gjøres og bygges i barnehagen. Men om man tar utgangspunkt i å analysere og vurdere hvilke normalitetsforventninger som institusjonen legger til grunn, kan det bli enklere å få øye på hvilke normaliteter som arbeidet konsentreres om, og hvilke intenderte – men også uintenderte – følger normalitetsforståelser kan få. Og skal vi kunne snakke om flere normaliteter som går ut over standardbarnets, impliserer dette, slik jeg ser det, behov og nødvendighet av å se og erfare barnet som helhetlig kroppslig subjekt med flere stemmer som viser oss hvem barnet er.

Kilder:

  • Merleau-Ponty, M. (1962/2014), Phenomenology of Perception. New York: Routledge.
  • Merleau-Ponty, M. (1994). Kroppens fenomenologi. Oslo: Pax.
  • Sirnes , T. (2006). Den gode normaliteten. I: Normalitet. Universitetsforlaget 2006.