Clemens Saers mener lærere har krav på et trygt arbeidsmiljø.
Clemens Saers mener lærere har krav på et trygt arbeidsmiljø.

Clemens Saers er skuffet over at Høyesterett avviste anken hans

– Jeg mener Høyesterett burde sett på saken min som prinsipiell. Min sak handler ikke bare om meg, men om alle læreres rett til et trygt og godt arbeidsmiljø, sier den voldsutsatte læreren.

Publisert Sist oppdatert

Høyesterett avviste nylig anken fra lektor Clemens Saers.

Hva er din reaksjon på at anken ble avvist?

Saers-saken

Lektor Clemens Saers (68) ble utsatt for vold fra en elev i mai 2014, mens han underviste en klasse på Oslo handelsgymnasium.

I ettertid gikk han til sak mot Oslo kommune som arbeidsgiver.

Etter å ha tapt både i tingretten og lagmannsretten anket han til Høyesterett.

I mars 2020 avviste Høyesteretts ankeutvalg saken.

– Jeg er selvsagt skuffet. Ikke bare på egne vegne, men på vegne av alle lærere i Norge, forteller Saers.

– Da jeg mottok avgjørelsen, tenke jeg at dette er en trist dag for hele den norske lærerstanden. Jeg lurer rett og slett på hvem som tør å velge læreryrket etter dette. Lærere som utsettes for vold i arbeidssituasjonen mangler rett og slett rettvern, sier den nå pensjonerte lektoren.

Men selv om Høyesterett avviste saken hans, angrer han ikke på at han valgte å gå rettens vei. Han roser advokat Christel Søreide i advokatfirmaet Wiersholm, for at hun valgte å bistå ham med å anke.

– Advokatfirmaet tok på seg oppdraget «pro bono», det vil si at de jobber gratis fordi de mener saken er av stor prinsipiell betydning. Jeg er svært takknemlig for alt mine profesjonelle og skarpskodde jurister har gjort for meg. Uten dem ville denne viktige saken aldri blitt belyst, sier Saers.

I et notat skrevet av advokat Søreide, står det at det kan ha hatt betydning for ankeutvalgets avgjørelse at saken i de andre domstolene er blitt reist som en sak etter skadeerstatningsloven.

Søreide mener Høyesterett kan ha ansett saken som mindre egnet til å avklare de prinsipielle spørsmålene om terskelen for brudd på forebyggings- og informasjonsplikten etter arbeidsmiljøloven, og i tillegg avveiningen mellom taushetsplikten etter opplærings- og forvaltningsloven og informasjonsplikten etter arbeidsmiljøloven.

– Hva synes du om Søreides vurdering?

– Det juridiske kan ikke jeg vurdere. Men etter min mening har Høyesterett her latt en historisk mulighet gå fra seg, til å få vurdert de prinsipielle sidene ved min sak. Det er det som handler om arbeidsgivers ansvar for sine ansatte og betydningen av at en arbeidstaker skal kunne føle seg trygg på jobb. Det samme tenkte jeg da saken min var oppe i lagmannsretten, sier Saers.

Ble ikke informert

Det var i mars 2017 at Clemens advokat Thorkil H. Aschehoug i Advokatfirmaet Grette, sendte varsel om søksmål og 250.000 kroner i oppreisning til Oslo kommune. Bakgrunnen var mangelfull risikovurdering av den aktuelle eleven, og manglende informasjon til lærerne om elevens voldshistorikk.

– I denne saken mener vi Oslo kommune og skoleledelsen grovt har forsømt sine plikter som arbeidsgiver, noe som har påført Clemens Saers alvorlig skade, uttalte Aschehoug til Dagsavisen rett før saken skulle opp. Han mente at Saers, som underviste i klasserommet tvers over gangen, burde ha blitt informert.

Dom i Tingretten falt i april 2018. Der vant Oslo kommune fram. «Retten ser det slik at det ikke er tale om noen grov uaktsomhet i skadeserstatningslovens forstand,» står det i dommen.

– Det vanskeligste for meg å takle, er at skoleledelsen hele tiden visste at eleven representerte en sikkerhetsrisiko. For meg er det da uforståelig at vi som ansatte ikke ble informert. På dette punktet har jeg også fått medhold i to rettsinnstanser.

Advokat Aschehoug viste til Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidsgivers ansvar for å beskytte arbeidstakere mot «vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre». Dernest viste han til «særskilte forholdsregler for å ivareta sikkerheten» der informasjon til ansatte er trukket fram som første punkt.

I dommen står det: «Lovpålagt taushetsplikt etter forvaltningsloven og opplæringsloven er ikke til hinder for å informere skolens personale om at en elev utgjør en alvorlig sikkerhetsrisiko.»

Reddet av elev

Det som skjedde den 15. mai 2014 er beskrevet i rettsdokumentene. Det starter med at det banket på klasseromsdøra til Saers på Oslo Handelsgymasium. I det han åpner står han ansikt til ansikt med en truende elev som han ikke kjenner fra før. Eleven har med seg fire andre gutter. Under påskudd av at en elev skylder dem penger, forsøker de å trenge seg inn.

I klasserommet befinner det seg tre kvinnelige elever. For å beskytte dem, legger Saers hånden på brystet til eleven som går mot ham og forsøker å lukke døren. Da kjenner han et smertefullt grep rundt halsen. Eleven tar strupetak, læreren higer etter luft og de tre elevene oppfatter situasjonen som dramatisk.

En av dem, Farhiya, skriker høyt og får tak i en feiekost. Hun kaster den mot gutten som holder rundt strupen på Saers. Da slipper han taket, og sammen greier jentene å få guttegjengen ut av klasserommet før de låser døren. Bak dem hiver Saers etter pusten.

Det verste er måten jeg er blitt behandlet på av arbeidsgiver, av skoleledelsen og av noen tidligere kolleger

– Hun reddet livet mitt. Uten de jentene ville jeg neppe jeg ha overlevd, sier Saers.

I juni 2016 får Farhiya Carnegies bronsemedalje for sin heltedåd.

Saers får varige mén. På grunn av skaden i halsen blir han erklært 25 prosent ufør. I tillegg har han fått posttraumatisk stress–syndrom.

I august 2015 ble den tidligere eleven ved Oslo Handelsgymnasium dømt til seks måneders fengsel for vold mot læreren, samt andre episoder med vold, trusler og ordensforstyrrelser. I dommen blir det slått fast at det er en sammenheng mellom elevens voldsutøvelse og skadene læreren er påført.

Gode skoleminner

Clemens Saers er født i Nederland og kom til Norge i 1973. Han har hovedfag i religionshistorie og har undervist i flere fag og på ulike klassetrinn.

– Når jeg ser tilbake på mine 48 år som lærer, velger jeg å tenke tilbake på tiden før 2014. For de siste årene opplevde jeg en ledelse som møter sine ansatte med mistillit. Jeg er rystet over behandlingen jeg fikk av skoleledelsen og Utdanningsetaten etter at jeg nesten mistet livet i voldsepisoden. Jeg er blitt en illusjon fattigere, sier han.

Så legger han til: – Men i det minste har to rettsinstanser kritisert ledelsen ved skolen for mangelfull oppfølging av meg etter voldsepisoden.

– Hva har forandret seg?

– I mine første år som lærer opplevde jeg en skoleledelse som var ansvarlig og empatisk. Vi hadde ledere med omsorg for og respekt for lærerne og den jobben vi gjør. Det regimet som fikk utvikle seg i Utdanningsetaten i Oslo, medførte at vi lærere ikke følte oss trygge og vi var redde for å si fra. Vi har gått fra en skole der lærerne satte grenser til en skole der elevene har tatt fullstendig over, sier Saers.

Etter voldsepisoden ble det en slags koronatid for meg

Han viser blant annet til arbeidsmiljølovens paragraf 9a–5, den såkalte mobbeparagrafen.

– Mange lærere opplever seg nå som rettsløse, sier Saers.

– Selv om du ikke vant fram i retten, har du fått mye sympati og støtte fra lærere landet rundt. Hva har det betydd for deg?

– Det har betydd veldig mye. Lærere har skrevet til meg personlig. Men noen har også våget å stå åpent fram både i sosiale medier og andre medier. Mange lærere har fortalt meg at de selv har opplevd vold og trusler, men at de ikke har orket å gå videre med saken sin. Etter det jeg nå har gjennomgått, ser det heller ikke så lyst ut for andre som ønsker å gå rettens vei, sier Saers.

Gikk i bue

På sin hjemmeside skriver han at han har tapt 1.540.700 kroner. 216.550 kroner skal dekke kommunens utlegg i lagmannsretten og arbeidet til Høyesteretts ankeutvalg.

Clemens Saers har fått økonomisk støtte fra over 3000.
Clemens Saers har fått økonomisk støtte fra over 3000.

Mange har spurt hvorfor Saers ikke fikk gratis advokathjelp fra lærerorganisasjonene. Bakgrunnen er at han på det tidspunktet han ble utsatt for vold, ikke var medlem. Han hadde meldt seg ut av en lærerorganisasjon og var på vei over i en annen.

På tross av det, har mange lokallag og enkeltmedlemmer støttet ham økonomisk. Per 17. april i år er støtten kommet opp i 897.000 kroner. Over 3000 enkeltlærere og lokale foreninger har støttet ham økonomisk.

– Det dreier som om alt fra en tier til flere tusen kroner. Jeg vil gjerne få takke hver og en som har gitt sitt økonomisk bidrag, stort eller lite, sier han.

– Flere oppfordrer deg nå til å ta saken din til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Hva mener du om det?

– Jeg skulle gjerne tatt saken min dit på vegne av alle lærere. Men selv har jeg verken penger eller helse til å gå videre med saken, svarer Saers.

– Har du klart å legge saken bak deg?

– Det har jeg. Men det som har vært aller verst, er ikke selve voldshendelsen. Den varte bare i noen sekunder. Det verste er måten jeg er blitt behandlet på av arbeidsgiver, av skoleledelsen og av noen tidligere kolleger. Etter voldsepisoden ble det en slags koronatid for meg. Jeg opplevde at noen kolleger ikke hilste, ikke snakket til meg og gikk i en bue rundt meg, sier Saers.

Skriver bok

Og det er fortsatt sider ved saken han mener ikke er kommet godt nok fram.

– Hva skal du gjøre med det?

– Jeg har i en lengre periode holdt på med et bokprosjekt, sier Saers.

Når den er klar for utgivelse, er han ikke helt sikker på. Dem han bruker mest tid på akkurat nå, er de aller nærmeste, barn og barnebarn.

Også i dommen står det at den psykiske belastningen Saers ble påført er det aller verste. Han følte seg rett og slett dolket i ryggen.

– Under rettssaken forklarte eleven som var tiltalt for vold mot meg at det var jeg som startet. Tiltalte ble ikke trodd verken av Tingretten eller Lagmannsretten. Men skoleledelsen og enkelte kolleger støttet likevel tiltaltes forklaring. Etter å ha blitt utsatt for en alvorlig voldsepisode på jobb, opplevde jeg at det var jeg som var problemet.

Innimellom tenker Saers tilbake på de gode episodene fra sitt virke som lærer.

– En dag maste en av elevene mine om å få se film. For å få slutt på maset, svarte jeg ja. Kort tid etterpå tenkte jeg at jeg ikke kunne love henne noe uten å holde det. Vi skulle ha historie og temaet var den franske revolusjon. Ganske blodige greier egentlig. Jeg ba elevene mine lukke øynene mens de lyttet. Etter timen kom eleven til meg og sa: Lærer, jeg så den filmen. Da ble jeg stolt, sier Saers.

Så legger han til: – Jeg er et åndsmenneske. Jeg har alltid elsket å undervise. Helt til New Public Management tok over skolehverdagen.

– Utdanningsetaten i Oslo har fått ny leder og er inne i en stor omorganiseringsprosess. En ny og mindre ledergruppe skal på plass. Kommunen har vedtatt tillitsbasert ledelse. Har du tro på at det blir endringer?

– Det jeg i alle fall er sikker på, er at Utdanningsetaten trenger et helt nytt mannskap i ledelsen og en annen måte å lede på. Om det vil skje forandringer, får tiden vise, sier han.