Frontfagsmodellen truer velferdsstaten

Debatt: En høyt utdannet offentlig sektor er den største taperen i dagens forhandlingsinstitutt.

Publisert Sist oppdatert

Frontfagsmodellen i forhandlingsinstituttet i norsk arbeidsliv står veldig sterk hos mange. Den nordiske modellen består som kjent av et nært samarbeid mellom politiske myndigheter og begge partene i arbeidslivet.

Samarbeidet betyr mye for utviklingen av en stabil og god økonomi med relativt små lønnsforskjeller og et stabilt og harmonisk samfunn ellers. Men er et slikt samarbeid avhengig av en frontfagsmodell, og er denne gangbar i dag?

Betyr denne modellen en fraskriving av politisk makt til å påvirke utviklingen av velferdssamfunnet?

Frontfagsmodellen ble etablert i 1966 og innebærer at den konkurranseutsatte industrien forhandler først. Den legger de økonomiske rammene for lønnsoppgjøret, og det skal være normgivende for alle andre tariffområder. Men dette var altså før vi oppdaget oljen, og vi var svært avhengig av den eksportrettede og konkurranseutsatte industrien.

Totalt 8,3 prosent i industrien

I dag har vi et grunnleggende annet samfunn, næringsstruktur og økonomi, og en helt annen offentlig sektor. Det er da vanskelig å se hvorfor eksportrettet industri skal ha en slik fortrinnsrett. Oljeutvinningen og oljerelaterte næringer har endret industrien grunnleggende. Vi har i tillegg en betydelig større tjenesteytende sektor, og finansnæringene er en mye viktigere del av den moderne økonomien.

I dag har vi et grunnleggende annet samfunn, næringsstruktur og økonomi, og en helt annen offentlig sektor. Det er da vanskelig å se hvorfor eksportrettet industri skal ha en slik fortrinnsrett.

Disse dominerende delene av næringslivet inngår ikke i frontfaget. Men det er her verdiskapningen er høyest, produktivitetsutviklingen best og profittraten høyest, og det er her Norge får den viktigste delen av sine inntekter. Mange har et lønnsnivå langt over andre grupper, uten at det ser ut til å skape nevneverdige problemer for inntjeningen.

Les også: 2,7 prosent er ikke nok for Unio. – Denne rammen holder ikke for oss i år, sier leder Ragnhild Lied.

Det er bare ca. 15 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) som består av konkurranseutsatte næringer. Av dette utgjør ulike oljenæringer ca 50 prosent, og av det resterende er det flere næringer som ikke er del av frontfaget. Da er det veldig lite igjen til tradisjonell eksportrettet industri som skal diktere lønnsutviklingen. Det er bare 8,3 prosent av alle sysselsatte som er i industrien totalt, og det er bare en forsvinnende liten del av disse som er i eksportrettet industri, som altså nyter godt av å være lønnsdannende for sannsynligvis over 95 prosent av de sysselsatte.

Dessuten er frontfagsnæringene tariffområder som i stor grad (ca 2/3) har en lønnsdannelse som er lokal, individuell og prestasjonsbasert mellom oppgjørene (som gir høy glidning og overheng). Rammen er derfor et høyst usikkert anslag over hva man tror vil bli den kommende lønnsutviklingen for disse næringene (fra Teknisk beregningsutvalg).

Det vanlige er at frontfagsnæringene viser seg å få et bedre resultat enn rammen de har definert for andre områder. Nettopp det har skjedd ved det siste oppgjøret, der noen grupper har fått dobbelt så mye som frontfagsnormen. Mye arbeidsinnvandring utfordrer også frontfagsmodellen ved lavere lønnsutvikling og nedgang i organisasjonsgraden. Jo lavere organiseringsgrad, jo vanskeligere blir koordineringen av lønnsdannelsen:

«Høy arbeidsinnvandring kan gjøre det mer krevende å opprettholde organisasjonsgraden og at vanlige standarder følges i arbeidsmarkedet.» (Holden III-utvalget. NOU 2013:13).

Frontfags­modellen virker også sementerende på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Utvidet frontfagsmodell

I de siste tiårene har det vært sagt at funksjonærer i industrien skal inngå i frontfagene, og dermed høyne gjennomsnittslønna noe. Dette understøttes av Holden lll:

«... det er den samlede lønnsveksten i industrien, for både arbeidere og funksjonærer, som skal danne normen for etterfølgende oppgjør.»

Men er det egentlig slik? Funksjonærene utgjør ca. 50 prosent av de sysselsatte i industrien og av lønnsmassen. Her sies det altså at det ikke bare er konkurranseutsatt industri, men hele industriens lønnsutvikling som skal danne normen. Hvorfor sier man da at formålet er å beskytte norsk industri mot internasjonal konkurranse?

Det er åpenbart at det er hele industrien som skaffer seg et fortrinn ved å holde andre områder på et lavt lønnsnivå, mens de selv kan ordne seg tillegg utenom det sentrale og koordinerte forhandlingsinstituttet.

Les også: Arbeidslivsforsker tror frontfagsmodellen står seg

«En kan argumentere for at en overenskomst som omfatter om lag 30.000 arbeidstakere er relativt lite, og at et mer omfattende oppgjør ville hatt større tyngde.» (Holden III).

Det er åpenbart at det er hele industrien som skaffer seg et fortrinn ved å holde andre områder på et lavt lønnsnivå, mens de selv kan ordne seg tillegg utenom det sentrale og koordinerte forhandlingsinstituttet. Det er en fordel for Norsk Industri (NHO), og det er en fordel for Fellesforbundets (LOs) medlemmer. I en Fafo-rapport fra 2015 gir Bjørnstad og Nymoen en begrunnelse for og forsvar av frontfagsmodellen. (Senter for lønnsdannelse. Rapport nr. 1-2015 – FAFO), (finansiert av LO):

«Forhandlingene har som funksjon å tilpasse lønnskostnadsnivået til verdien av arbeidsproduktiviteten, slik at investorene oppnår en normal profittrate».

Altså mener de at produktivitetsvekst, lavere kostnader og høyere profittrate er den viktigste motivasjonen bak frontfagsmodellen for industribedriftene.

En ulempe for rekrutteringsutsatte grupper i offentlig sektor

Frontfagsmodellen er lite egnet til å løse utfordringene i de ulike tariffområdene. De store gruppene av ansatte med høyere utdanning i offentlig sektor opplever mindrelønnsutvikling og må få en bedre lønnsuttelling. Disse yrkesgruppene sliter med rekrutteringen. Sykepleierne opplever underbemanning og økende belastning grunnet for få fagutdannede, og i skolene øker mangelen på kvalifiserte lærere betydelig, for å nevne to store og samfunnskritiske yrkesgrupper.

En ny undersøkelse (Respons Analyse) viser at hele 50 prosent av lærerne tenker på å skifte yrke. Det er åpenbart at mindrelønnsutviklingen er en årsak.

Organisasjonsgraden blant lønnstakerne er sakte nedadgående, og det i seg selv kan true den koordinerte lønnsdannelsen. Det understøttes av både Holden III og av Fafo-rapporten. Men kan noe av årsaken være at 90 prosent av fagforeningsmedlemmene opplever at det er andre enn deres egne forhandlere som bestemmer hovedtrekkene i lønnsutviklingen deres?

Hele 50 prosent av lærerne tenker på å skifte yrke. Det er åpenbart at mindrelønnsutviklingen er en årsak.

Det må være mulig å gå utover rammen for utsatte grupper

De store bemanningsproblemene og økende bruk av ukvalifisert arbeidskraft i helse- og utdanningssektorene, kan godt forklares med frontfagsmodellen. Lønn øker rekrutteringen og statusen til et yrke, og med frontfagsmodellen av i dag er det ikke mulig å tilpasse lønna til de behov og utfordringer rekrutteringsutsatte yrkesgrupper står i.

Slik frontfagsmodellen praktiseres nå, blir lønnsrammen oppfattet, ikke som en norm eller ramme, men som en absolutt grense som ingen må bryte. Og det har nok aldri vært meningen, noe som underbygges av Holden III-utvalget:

«Utvalget vil understreke at et troverdig anslag på rammen for lønnsveksten i industrien ikke skal betraktes som et gulv eller tak for lønns-veksten, men gi en norm for hva andre forhandlingsområder skal forholde seg til.»

En høyt utdannet offentlig sektor er den største taperen i dagens forhandlingsinstitutt.

Holden III er krystallklar på at god lønnsutvikling i offentlig sektor er svært viktig for å kunne skape gode tjenester og høy produktivitet. Lønnsdannelsen må være fleksibel for å bedre tjenestetilbudet og effektiviteten, og slik kunne beholde og rekruttere kvalifisert arbeidskraft.

Les også: Tre ganger siden 2015 har lærerne opplevd at prisveksten har vært høyere enn lønnsveksten deres

De sier også at grupper med høy utdanning, særlig undervisningspersonell, har hatt en svakere lønnsutvikling over tid, at det vil føre til at denne sektoren taper i kampen om arbeidskraften og dermed undergrave troverdigheten til frontfagsmodellen.

«Stor misnøye hos enkeltgrupper vil kunne få en undergravende effekt for frontfagsmodellen. Dette har også ført til press om å gi lønnsløft til enkeltgrupper utenfor rammen».

Stort klarere kan man ikke si at en høyt utdannet offentlig sektor er den største taperen i dagens forhandlingsinstitutt, og at det må åpnes for at noen områder i denne sektoren må kunne bevege seg utover rammen. Det er en klar forutsetning for å opprettholde en høyt kvalifisert sektor, og dermed et velfungerende velferdssamfunn. Det er et stort politisk problem at den muligheten ikke brukes.

Politisk styring av samfunnsøkonomien og velferdsstaten

Det er av stor verdi at våre politiske myndigheter kan styre, regulere og ha oversikt over viktige sider av den økonomiske utviklingen i et blandings-økonomisk system. Rekruttering til og verdsetting av samfunnskritiske yrker er en viktig del av en slik styring. Frontfagsmodellen fratar politisk nivå denne innflytelsen.

Ingen av de økonomiske rapportene om frontfagsmodellen jeg har kommet over, problematiserer frontfagsmodellen i forhold til den norske modellen. Alle bare påstår eller forutsetter at de henger udelelig sammen.

Les også: Steffen Handal til angrep på frontfagsmodellen – mener tilliten til modellen står i fare

Det er ingen tvil om at den norske modellen med partssamarbeid gir større garanti for en stabil og forutsigbar samfunnsøkonomisk utvikling med lavt konfliktnivå og mindre lønnsforskjeller. Men det nødvendiggjør ikke en frontfagsmodell. Den nordiske modellen blir godt ivaretatt gjennom et samarbeid mellom politisk nivå og alle de store sammenslutningene av arbeidsgivere og arbeidstakere i både privat og offentlig sektor, for eksempel regjeringens kontaktutvalg.

Da kan myndighetene i større grad legge premissene for hvordan vi verdsetter og prioriterer samfunnskritiske oppgaver, og samtidig ivareta nødvendigheten av en begrenset og kontrollert lønnsutvikling for utsatte private næringer.

Den norske modellen med partssamarbeid gir større garanti for en stabil og forutsigbar samfunnsøkonomisk utvikling med lavt konfliktnivå og mindre lønnsforskjeller. Men det nødvendiggjør ikke en frontfagsmodell.

Offentlig sektor har også gjennomgått en rivende utvikling fram til det moderne Norge. Ikke minst er vi, som samfunnet ellers, blitt langt mer avhengige av midlere og høyere utdannet arbeidskraft. Det betyr igjen at rekrutteringsproblemene er langt mer påtrengende enn før. Da står vi altså i fare for at en misforstått modell for lønnsdannelse kan bli en risiko for hele velferdsstaten og det trygghetssamfunnet de fleste av oss holder så høyt i verdi.

Bør ikke det være et politisk problem?