For at skolen som organisasjon og hver enkelt lærer skal være rustet til å takle utfordringer i kjølvannet av digitaliseringen, trenger man et klart regelverk basert på dagens forståelse av kopibegrepet, og som omfatter både det analoge og det digitale, skriver forfatterne av denne farartikkelen. Ill.foto: Pixabay
For at skolen som organisasjon og hver enkelt lærer skal være rustet til å takle utfordringer i kjølvannet av digitaliseringen, trenger man et klart regelverk basert på dagens forståelse av kopibegrepet, og som omfatter både det analoge og det digitale, skriver forfatterne av denne farartikkelen. Ill.foto: Pixabay

Hvorfor lærere bruker kopier som læremateriell

Samtlige av lærerne vi intervjuet, gir uttrykk for at de er usikre på begrepet «digital kopi».

Publisert

Kopier brukes i utstrakt grad som læremateriell i norske skoler, som supplement til standardverk, for å variere undervisningen og for å gi tilpasset opplæring. Lærere definerer ofte begrepet «kopiering» for snevert, når de utelater utskrifter fra nettsider og kopiering av digitalt materiale.

Denne fagartikkelen er også publisert i Bedre Skole nr.2/2019

Fact: Click to add text

I flere tiår har lærere brukt kopier som supplerende materiale i undervisningen (Ipsos Media CT, 2016; SSB, 1983). Bruken av supplerende materiale reguleres av «Kopieringsavtale for kommuner og fylkeskommuner». Gjennom denne avtalen kan ansatte i skolen ta papirkopier, utskrifter og digitale kopier av opphavsrettslig beskyttet materiale.

Samtidig vet man forholdsvis lite om hvordan og hvorfor lærerne i grunnskoler og videregående skoler bruker supplerende materiale.

  • For å få mer kunnskap om årsakene til kopiering av ulikt materiale og holdninger blant lærerne til dette, har vi intervjuet 21 lærere ved åtte skoler, på barne- og ungdomsskoler og videregående skoler.
  • Skolene i utvalget har ulike strategier for digital og analog undervisning.
  • Denne artikkelen formidler resultatene fra studien.
  • Et overordnet funn er at lærerne strekker seg langt for å gi elevene den undervisningen de trenger, ved å kombinere standard læreverk med supplerende materiale – både i papirformat og i utstrakt grad digitalt format.

Når det gjelder forskjeller mellom grunnskole og videregående skole, viser forskning at lærerne bruker ulike typer materiale i sin skolehverdag (Gilje et al. 2016; Waagene & Gjerustad, 2015). Dette mønsteret finner vi også i vår studie. Lærerne i grunnskolen benytter i større grad standardlæreverk, mens lærerne i videregående skoler bruker mer supplerende læremidler.

Generelt oppgir de fleste lærere i vårt materiale at de er «glad i å kopiere». Lærerne anser det å kopiere som helt nødvendig for å kunne tilby den undervisningen de ønsker. Når vi ser nærmere på hvordan og hvorfor den enkelte lærer opplever det som nødvendig, forteller de om ulike situasjoner og årsaker. Studien avdekker noen mønstre for kopipraksisen i skolen.

Hva betyr kopi?

Lærernes forståelse av kopi er sterkt knyttet til papirkopi. De fleste av lærerne vi intervjuet, assosierer begrep som «kopi» og «å kopiere» med bruk av kopimaskinen. Samtidig uttrykker mange en bredere forståelse av begrepet, som for eksempel «gjenbruk av informasjon», og en mer spesifikk forståelse som «kopi fra nett til nett og fra nett til papir». Noen få lærere skiller klart mellom «papirkopi», «skannet materiale» og «utskrifter fra nettside». Et særskilt interessant funn er at samtlige av lærerne vi intervjuet, gir uttrykk for at de er usikre på begrepet «digital kopi». Begrepsforståelsen er nært knyttet til egen bruk av supplerende materiale. Lærerne forteller at det er mange ulike årsaker til at de supplerer standard læremateriell. De mest omtalte årsakene er behov for oppdatert læringsmateriell på grunn av utdaterte lærebøker, og at man trenger materiell for tilrettelagt undervisning eller til fordypning.

I vår studie skiller vi mellom analoge og digitale skoler. Førstnevnte er skoler som i hovedsak benytter trykte lærebøker som standard læreverk og supplerende materiale i papir, mens sistnevnte er skoler som i hovedsak benytter digitale læremidler ved bruk av PC, nettbrett og Chromebook. Vi forventet å avdekke ulikheter i praksis og holdninger knyttet til kopiering ved analoge og digitale skoler, selv om vi også forventet at kopieringen ved de fleste skolene både vil være knyttet til papirbasert og digitalt materiale.

Et særlig interessant funn er at lærerne ved digitale skoler og analoge skoler ser ut til å skille seg lite fra hverandre i begrepsforståelsen. Forståelsen av kopibegrepet synes fortsatt å være sterkt knyttet til papirkopier. En lærer ved en digital ungdomsskole nevner at hun lagrer bilder for deretter å kopiere dem til papir. Spesielt én lærer gir uttrykk for at hun og de to kollegaene hennes fortsatt tar mye papirkopier. Som hun sier: «Det er vi som kopierer kanskje mest […], de andre redder mer regnskogen.»

På tvers av de ulike skolene og fagene synes lærerne derimot å ha en noe ulik forståelse av kopibegrepet. I barneskolen synes forståelsen av kopi ikke å være like klart knyttet til særskilte fag. Det kan være fordi at lærerne underviser i mange fag. De fleste av lærerne forteller om mye bruk av supplerende materiale i matematikk og norsk. Det skyldes den særlige betydningen av disse fagene i grunnopplæringen og det særskilte behovet for tilpasset opplæring i disse fagene.

Derimot synes lærere i teoretiske og kunstneriske fag og programfag i videregående skole å ha ulik begrepsforståelse. Ved en skole med yrkesfaglige programmer, der lærerne underviser i programfag og i norsk, bruker de mer konkrete begrep som «å laste ned fra nettet», «henter materiale fra portaler, utskrifter, ark m.m.». En lærer i design, arkitektur og kunst ved en annen skole nevner i sammenheng med kopibegrepet ordet «reproduksjon».

Typiske situasjoner og årsaker til å bruke kopi

Lærerne beskriver typiske situasjoner der de velger supplerende materiale i undervisningen, og forklarer årsaken til det. Disse situasjonene er knyttet til egen forberedelse, kollegasamarbeid og selve undervisningen.

Når det gjelder egen forberedelse, gir lærerne eksempler på ulike typer supplerende materiale, som kan variere mellom fagene. Lærerne ved de videregående skolene nevner gamle lærebøker i språkfag, for eksempel for å finne dikt de selv liker, eller for å ta kopi av en novelle. Lærerne ved barne- og ungdomsskoler viser til datamaskinen for å finne supplerende materiale på YouTube eller for å bruke det digitale verktøyet OneNote til å planlegge timene.

Utbredt kollegasamarbeid synes å være mest synlig for lærere ved barneskoler. Her gir alle uttrykk for at de deler mye mellom kolleger, noe som de oppfatter at «skolen er veldig flink» på. Lærerne forteller at de deler med kolleger på samme trinn, der de har samme lekser; andre nevner at de deler ark, gamle opplegg og gode eksempler med kolleger som skal overta trinnet i det kommende året. I tillegg nevner lærere ved ungdomsskoler som har implementert læringsplattformer (for eksempel SharePoint), at de deler dokumenter. Lærere ved den ene videregående skolen som underviser i små og spesialiserte fag, synes å dele mindre på samme skole, men mer med kolleger fra andre skoler eller i nettverk utenfor skolen. Ved den andre videregående skolen med yrkesfaglige programmer synes kollegasamarbeid å være mer fragmentert, særlig innenfor programfagene.

Med tanke på selve undervisningssituasjonen forteller lærerne generelt at de lager eget materiale ved å kombinere ulike typer materiale. Dette gjelder særlig for spesialfag og småfag ved videregående skoler. En lærer som underviser i geografi og samfunnsfaglig engelsk, forteller om muligheter til å kombinere ulike materialer, for eksempel utenlandske nettsider og aviser samt animasjonsfilmer fra amerikanske universiteter, og understreker at hun «krydrer med innhold», for eksempel med egne bilder. En annen lærer som underviser i markedsføring, salg og ledelse, påpeker at hun lager oppgaver selv og henter bilder fra nettet. I disse tilfellene vies supplerende materiale en større plass enn standardlæreverk. Hun viser til en undervisningssituasjon der elevene skulle lage en bedrift, og der de hentet ut alt materiale fra nettet. En tredje lærer i kunstneriske fag ved samme skole sier at han stort sett lager materialet selv, og understreker at alle oppgavene burde være unike, siden de skal være «nyskapende» og «avantgarde». Supplerende materiale synes i disse tilfellene å være et bedre alternativ til standard læreverk. Disse lærerne uttrykker et behov for å gi læringsmateriellet et personlig preg, og at et slikt «identitetsskapende arbeid» er en viktig del av læringsprosessen for studentene.

Gruppearbeid og prosjektarbeid nevnes som typiske situasjoner der lærerne bruker supplerende materiale. Dette gjelder særlig lærere som underviser i studieforberedende programmer. En fransklærer påpeker at elevene bruker bilder fra nettet i gruppearbeid. Vedkommende forteller at hun synes at bilder fra nettet kan være et godt utgangspunkt for en samtale mellom elevene. En kollega som underviser i markedsføring, nevner både trykte kopier og bilder fra nettet til gruppearbeid. Ved samme skole gir lærerne uttrykk for at papirkopier kan være en god måte «å holde tråden» på, slik «at elevene ikke forsvinner helt bak PC-en». Papirkopier har i dette tilfellet en disiplinerende funksjon som oppleves som trygg av denne læreren. I tillegg nevner læreren at de bruker supplerende materiale særlig for tverrfaglige prosjekter der lærebøkene er utdaterte og ikke har med dagsaktuelle hendelser i samfunnet eller mangler gode eksempler.

Ved en ungdomsskole forteller en lærer at han valgte stoff fra en lokalavis fremfor læreboken for å gjøre undervisningen mer interessant og relevant. En kollega som underviser elever i en mottaksklasse, påpeker at lærebøkene inneholder for lite grammatikk, slik at hun er nødt til å supplere med materiale fra andre bøker. Hun understreker at mottakselevene ikke har så gode digitale ferdigheter, og derfor velger hun papirkopier fremfor digitalt materiale. Ved en annen ungdomsskole nevner lærerne at de bruker quiz for å holde elevene oppdatert i samfunnsfag, for eksempel når det gjelder forholdet mellom Nord-Korea og USA. Lærerne understreker at elevene da virker mer motiverte, og at de synes «det er gøyere» når de bruker nytt materiale.

I barneskolen er det å ta kopi først og fremst knyttet til behovet for å supplere standardverk for at elevene skal kunne fordype seg, og for å tilpasse og variere opplæringen. Lærerne ved flere av barneskolene som vi intervjuet, forteller at de personlig lager egne temahefter, siden de opplever at standardverk ikke går tilstrekkelig i dybden på temaene i læreplanen. Ved den ene barneskolen understreker en lærer at hefter var både «billigere, bedre og oppdaterte». Lærerne forteller her om ark som kopieres og settes sammen til elevene, for eksempel om bronsealderen og dinosaurene. Samtidig brukes supplerende materiale i utstrakt grad for stasjonsundervisning og standard læreverk i vanlig klasseromsundervisning ved barneskoler.

Skolens økonomi ser ut til å påvirke bruken av kopi, særlig ved barneskolene. Lærerne ved to barneskoler forteller at skolen og skoleetaten har vedtatt at de ikke skal kjøpe inn oppdatert standardverk til alle fag. Det gjelder særlig for naturfag og samfunnsfag, hvor eksisterende standardverk oppfattes som lite hensiktsmessige. Problemet er at disse standardverkene raskt blir utdatert når samfunnet endrer seg. Det gjelder også for hefter som brukes til tilpasset lesing på småtrinnet, hvor dette læremateriellet er kostbart i innkjøp. Disse heftene blir ofte glemt, og de forsvinner når de sendes hjem med elevene som leselekse. De kan dermed bli en stor utgiftspost, ifølge lærerne vi intervjuet.

Generelt uttrykker lærerne et sterkt behov for variasjon i undervisningen eller for å «krydre undervisningen», som en av informantene beskriver det. Lærerne nevner at de velger supplerende materiale for å gjøre undervisningen «mer levende og relevant», «mer interessant for elevene» og «mindre ensformig». Lærerne understreker at elevene virker mer motiverte, og at de synes «det er gøyere» når de bruker nytt materiale. Mens supplerende materiale i noen tilfeller erstatter manglende lærebøker, brukes det i disse tilfellene tilsynelatende som et supplement til lærebøkene for å få mer variasjon i undervisningen.

Muligheten for å tilpasse undervisningen synes å være et viktig argument for lærere på tvers av skoler for hvorfor de velger supplerende materiale. Lærerne forteller her om både tilpasset opplæring til «elever i mottaksklasse», «teorisvake elever i yrkesfaglige utdanningsprogrammer» og «høyt og lavt presterende elever» på barne- og ungdomstrinnet. En av barneskolene i vårt utvalg tar tilpasset undervisning spesielt alvorlig. Den beskriver bruk av supplerende materiale i utstrakt grad, både i form av for eksempel matematikkhefter som lastes ned og skrives ut fra nettsider og gis til høyt presterende elever i matematikk, og bruk av supplerende materiale i ekstraundervisning for elever med særskilte utfordringer i lesing og skriving.

Flere lærere refererer til kompetansemål når de snakker om hvorfor de bruker supplerende materiale. De nevner at lærebøkenes innhold ikke samstemmer med kompetansemålene, og at det er nødvendig med supplerende materiale for å kompensere for de relativt gamle lærebøkene. En lærer forteller for eksempel at de trenger å supplere i naturfag for å kunne arbeide med kompetansemålene «rapportskriving» og «forsøk». Ved en annen barneskole understreker en lærer at nedlasting og utskrift av hefter fra nettsider og læringsportaler er både «billigere, bedre og oppdaterte». En lærer utdyper at etter at kravet om å ta utgangspunkt i kompetansemålene befestet seg i skolen, har behovet rundt det å planlegge undervisningen endret seg. Dette har tilsynelatende ført til økt «behov for kopier» sammenlignet med da hun begynte å jobbe i skolen for cirka 30 år siden.

Konklusjon og praktiske implikasjoner

Vår studie viser at lærere bruker supplerende materiale i undervisningen i ulike situasjoner, og det er mange grunner til hvordan og hvorfor de gjør det. Et overordnet funn er at supplerende materiale benyttes i utstrakt grad, og at lærerne bruker supplerende materiale når de mener det er nødvendig.

Ofte er det nødvendig fordi standardverk er utilstrekkelig i undervisningen. Det skyldes at standardverkene ikke dekker alle tema, at nye tema har kommet inn med endringer i kompetansemål og læringsplaner, og at det er behov for oppdatert materiale og materiale som går mer i dybden. Dessuten er ikke alltid lærerne forente om det valgte standardverk. Ved noen skoler er standardverk valgt vekk i enkelte fag av disse årsakene, men også av økonomiske hensyn. Stadige innkjøp av nye og oppdaterte standardverk er kostbart.

En annen viktig årsak er tilpasset opplæring. Standardverkene fungerer fint for den ordinære eleven, men dårlig for lavt og høyt presterende elever. Supplerende materiale er nødvendig både for å tilrettelegge for elever med lese- og skrivevansker slik at de skal oppleve språkmestring, og for å ha noe å tilby til spesielt flinke elever.

Lærerne uttrykte generelt et stort behov for variasjon, simpelthen for å motvirke at undervisningen blir kjedelig. Behovet var særlig uttalt i ungdomsskolen og videregående skoler, knyttet tile t behov for å «snakke elevenes språk».

Til tross for disse ulike situasjonene og årsakene er begrepsforståelsen likevel sterkt knyttet til papirkopier og forankret i handlinger knyttet til kopimaskinen. Man er generelt lite bevisst på bruken av supplerende materiale fra digitale kilder. Mangelen på betraktninger om digitale kopier blant lærerne i vårt materiale er påfallende når man ser de mange refleksjonene som uttrykkes i intervjuene om egen bruk av papirkopier.

Når det gjelder bruk av digitalt materiale, derimot, er det knyttet stor usikkerhet rundt hva som er bruk av kopi. Et viktig funn fra vår studie er at bruk av digitalt materiale egentlig ikke forstås som kopier. Når vi spør helt konkret om digitale kopier, og om det er forskjell på å kopiere fra trykt versus digitalt innhold, får vi få og vage svar.

De fleste sier lite eller ingenting, mens andre uttrykker det slik: «Det er det samme: kopiering er kopiering.» En av våre informanter sa klart: «Digitale kopier. Det har jeg tenkt lite over. Hva er det?» Dette tyder på lite bevissthet når det gjelder digitale kopier i sterk kontrast til en innarbeidet bevissthet rundt papirbaserte kopier. Som en lærer ved en barneskole sier: «Jeg tenker ikke så mye over det når det er digitalt.»

Skolehverdagen forandrer seg stadig, i takt med øvrige endringer i samfunnet. Vi har en økende digitalisering, for eksempel gjennom implementeringen av digitale læremidler som erstatter analoge lærerressurser. Endringer ved skolen skjer også som følge av konkrete endringer i læreplanverket og reformen om fagfornyelse (Kunnskapsdepartementet, 2015). De nye planene innebærer en større vekt på tverrfaglighet og samarbeid, og vil trolig påvirke hvordan lærerne bruker og deler læremidler.

Endringene vil samtidig kunne skyve lærernes begrepsforståelse rundt «kopi» og «supplerende materiale» mot «digitale kopier» og resultere i en enda mer utstrakt bruk av supplerende materiale i ulike former og på ulike måter. For at skolen som organisasjon og hver enkelt lærer skal være rustet til å takle utfordringer i kjølvannet av digitaliseringen, trenger man et klart regelverk basert på dagens forståelse av kopibegrepet, og som omfatter både det analoge og det digitale.

LITTERATUR

Buczynski, Sandy & Hansen, C. Bobbi (2010). Impact of professional development on teacher practice: Uncovering connections. Teaching and Teacher Education, 26(3), 599–607.

Ipsos Media CT. (2016). Digital kopiering i norske skoler. Oslo.

Kunnskapsdepartementet (2015). St.meld. 28 (2015–2016). Fag – Fordypning – Forståelse – En fornyelse av Kunnskapsløftet. Oslo.

SSB. (1983). Undersøkelse om kopiering i skoleverket. Rapport 82/83. Oslo: SSB. Lastet ned 27. april 2018 frå http://www.kopinor.no/avtaletekster/kopieringsavtale-for-kommuner-og-fylkeskommuner-2018

Om forfatterne

Sabine Wollscheid er dr. phil., og seniorforsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) i Oslo. Hun har doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Trier i Tyskland. Hun arbeider med prosjekter knyttet til hele utdanningsløpet. Hun er spesielt interessert i forholdet mellom analoge og digitale læremidler, sosiale ulikheter, lesesosialisering generelt og metoder for systematisk kunnskapsoppsummering («systematic reviews»).

Rannveig Røste er seniorforsker ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Hun har bakgrunn som statsviter fra Universitetet i Oslo og har en doktorgrad i innovasjon og entreprenørskap fra Handelshøyskolen BI. Som oppdragsforsker har Røste arbeidet på en rekke prosjekter hvor hun har foretatt dybdestudier av organisasjons- og endringsprosesser, implementeringsstudier og offentlige tjenester.

Karin Vaagland er master i statsvitenskap og prosjektassistent ved Nordisk Institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Hun er administrativ koordinator for NIFU-prosjektet «Et lag rundt eleven». Karin Vaagland har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og er spesielt interessert i digitalisering og tverrfaglig samarbeid i skolen.