Samfunnet har ikke råd til at jobben skal være en kilde til uhelse

Det blir flere eldre og færre yrkesaktive. Pensjonsutvalget foreslår å heve dagens aldersgrenser for pensjonering. Vi trenger at alle står lenger i jobb.

Vi trenger at færre av oss opplever uhelse og sykdom. Det er ikke all uhelse som kan unngås. Livet skjer med oss alle, men den uhelsen som oppstår som et resultat av en for stor arbeidsbelastning, den kan vi gjøre noe med.

Skal vi lykkes i å surfe trygt i land på eldrebølgen, er det grep vi som ansvarlig samfunn kan ta. Helseminister Ingvild Kjerkol har helt rett i at vi trenger en plan.

Vi som ansettes i barnehagen i dag, skal aller helst stå i jobb til vi er 70, og så skal vi gå alderdommen friskt i møte og aller helst ikke belaste helsetjenestene.

I den langsiktige planen vi burde lage, må vi få på plass en strategi for de arbeidskrevende yrkene. Barnehagelæreryrket er et av disse.

Vi vet at gjennomsnittlig avgang for barnehagelærere er ved fylte 60 år, dette har vært stabilt over tid. Vi vet at å utdanne seg til barnehagelærer har en negativ innvirkning på livsløpsinntekt . Vi vet at sykefraværet er høyt, ca. 67 prosent høyere enn snittet for alle sysselsatte. Legemeldt sykefravær viser at topp tre årsaker er: muskel- og skjelettplager, psykiske lidelser og sykdom i luftveiene. Vi vet at 31 prosent av helseproblemene oppgis å være helt eller delvis forårsaket arbeidet.

Vi eksponeres for virus uten å ha noen reell måte å beskytte oss, annet enn god håndvask. Vi har høye krav og trange ressursmessige rammer og vi skal i tillegg utføre mange løft og jobbe i ubekvemme arbeidsstillinger. På toppen av dette, relativt sett en lav lønn.

Det er ikke vanskelig å se for seg hvorfor vi er forsynt når vi nærmer oss 60.

Tilbake til planen. Det er en sammenheng mellom en sunn og frisk arbeider som kan stå i jobb til den fyller 70 år og en sunn og frisk borger som ikke belaster helsevesenet mer enn nødvendig.

Vi kan ikke velge vekk arbeidsbelastningen

Hver og en av oss kan ta ansvar for egen helse og økonomi, men individualiseringen av ansvar kommer til kort når vi snakker om et helt arbeidsliv, og en arbeidsbelastning som strekker seg over mange år. Det er ikke mulig for oss å velge vekk den arbeidsbelastningen vi pålegges, uten at vi samtidig vil gå på akkord med det vi kan kalle en forsvarlig pedagogisk praksis. Her er vi kjernen av problemet. Vi må snart kunne anerkjenne at arbeidsbelastningen for barnehagelærere er for stor. Den arbeidsbelastningen kan vi som samfunn velge å gjøre noe med.

Vi kan velge å gi barnehagelærerne våre det de ber oss om å gi de, en bemannings- og pedagognorm som fungerer med forutsetningene i barnehagen. Nok kompetent personale til å utføre alle oppgaver, ivareta barna og oppfylle ambisjonene i lov- og rammeplan, uten å måtte risikere helsa si.

Det er stor vilje til å se på kostnaden ved å styrke bemanningen i barnehage, og det er en betydelig kostnad knyttet til dette.

Det vi må få på bordet, er kostnadene ved sykefraværet og tidlig avgang. Det må det være mulig å konkretisere. Den personlige kostnaden ved å tre ut av arbeidslivet er selvsagt enorm. Både økonomisk, sosialt og helsemessig.

Vi som samfunn må ha som mål at flest mulig skal stå i jobb, lengst mulig. Det er realiteten. Da må vi sørge for at de som jobber, har arbeidsforhold som muliggjør dette. Det her er ikke egentlig så vanskelig, men vi kommer ikke i mål uten en solid satsing på de som står i de mest arbeidsbelastende yrkene våre. Den satsningen må handle om å redusere selve arbeidsbelastningen.

KOMMENTAR Harald Wollebæk

Gi barnehagelærere mulighet til å stå løpet ut

– Jeg er sprek, men jeg tror ikke jeg klarer å prestere på dette nivået når jeg er 70