Kva rolle spelar vi vaksne for barn og
unge si psykiske helse? Korleis påverkar min veremåte som lærar,
barnehagelærar, mor eller far, helsa til barn eg er saman med? Heimane, barnehagar
og skolar har stort ansvar for å fremme god psykisk helse. Helsestasjonen er
ein viktig medspelar, men det er foreldre og vaksne i barnehage og skole som er
saman med barn og unge kvar dag, og difor dei som har størst moglegheit for å
styrke og fremme psykisk helse. Heller ikkje ved påviste psykiske lidingar tek helsetenester
som BUP over heile ansvaret. Det er fordi god psykisk helse skapast i liva vi
lever, der vi lever dei.
Helsefremmande arbeid i pedagogiske fagmiljø
Å fremme god psykisk helse handlar i stor
grad om å sørge for at barn og unge har trygge, gode relasjonar til vaksne og
andre på same alder. At dei trivast, får lære og utvikle seg. Det handlar om å få
dekt fysiologiske og psykologiske behov. For å dekke psykologiske behov må barn
og unge møtast på måtar som styrker deira sjølvfølelse, også når dei har med
seg ekstra vonde erfaringar, har ein svært krevjande veremåte eller kjem i
vanskelege situasjonar.
Skolar og barnehagar kan streve med fleire
sider av helsefremmingsarbeidet. Både med å få til trygge, gode psykososiale
miljø, med å gi elevar tilpassa nok opplæring, og med å møte barn med utfordringar
på måtar som styrker sjølvfølelsen deira. Det er ikkje så rart når dei
strukturelle, økonomiske og faglege rammene kan vere marginale for forsvarleg
drift. Det er heilt forståeleg at fagfolk i skolar og barnehagar gir uttrykk
for å ikkje strekke til, ikkje kjenne seg anerkjent, at dei seier frå om at nok
er nok.
Og samtidig veit vi at tida vi er inne i,
ikkje lover godt for dei store ressursoverføringane til oppvekstsektoren.
Truleg må vi klare å jobbe helsefremmande med dei ressursane og den kompetansen
vi har.
Når helsefremmande arbeid skal utførast i
pedagogiske fagmiljø, er det fint om desse miljøa får tileigne seg nokre
verktøy frå fagmiljø som har psykisk helse som sitt primære kompetansefelt. Kunnskap
frå traumepsykologi, tilknytningspsykologi og emosjonsfokuserte retningar, framstår
spesielt godt eigna for å bli med inn i skole og barnehage. Desse retningane
fokuserer på å forstå barn sine behov, vere medviten sin eigen veremåte i møte
med barna, skape relasjonar som fremmer vekst og utvikling, gi god
reguleringsstøtte og møte barn sine følelsesuttrykk på måtar som gjer følelsar
nyttige.
Slik kompetanse bør kome inn i grunnutdanningane.
I tillegg kan ein integrere kompetansen breitt, også utan å sende folk på kurs,
ved hjelp av tilgjengelege ressursar utarbeida nettopp med tanke på dette
behovet. Som konkrete verktøy, med gode forklaringar som er lette å kjenne seg
att i, er dette enkelt å ta bruk i kvardagen. Ein slik ressurs vert presentert
i denne artikkelen.
Kunsten å auke helsefremmande kompetanse, utan å bruke meir
pengar eller tid
Kommunen vi jobbar i, Ålesund, har som
fleire andre kommunar hatt ein svært pressa økonomisk situasjon over tid.
Budsjetta til oppvekstsektoren blir reduserte, ikkje auka. Ålesund har som dei
fleste andre kommunar også utfordringar knytt til psykisk uhelse, mobbing og
skolefråvær blant barn og unge. Vi trong difor tiltak som kunne brukast
innanfor dei økonomiske rammene vi har. Då vi søkte Møre og Romsdal
fylkeskommune om å få bli med i Program
for folkehelse i kommunane, var målet vårt å utvikle tiltak som kan prøvast
ut i skolar og barnehagar som ikkje kostar pengar å bruke, og som ikkje
tek for mykje tid å gjennomføre. Løysinga vi satsar på, handlar om at alle gjer
litt heile tida, heller enn å gjere mykje når problem oppstår. Inspirert av Arne
Holte sitt bodskap om å bruke ressursane til universalførebyggande arbeid,
fordi ein liten effekt i heile befolkninga kan ha stor effekt for dei med
høgast risiko. Og for å nå alle, må ein nytte dei arenaene der alle er:
barnehagar og skolar. Her når ein alle barn og unge, ein når alle som jobbar
med barn og unge, OG ein kan nå alle heimane.
For å nå ut med tiltaka til alle, utan at
det skal koste pengar, må tiltak og ny kunnskap formidlast gjennom dei som
allereie jobbar i skolar og barnehagar. Tiltakspakkane måtte difor formast slik
at dei både har nødvendig fagleg kvalitet, men at ein ikkje er avhengig av
eksterne forelesarar, opplæring/kursing eller rettleiing av dei som skal bruke materiellet.
Tiltakspakken for barn og unge har som mål
å gi dei forståing, og eit godt språk, for psykisk helse, tankar og følelsar,
relasjonar og det som kan vere vondt og vanskeleg i livet. Den har vore
tilgjengeleg på livetogsånn.no ei god
stund, og det er gledeleg å sjå at dette materiellet vert nytta i mange
kommunar i landet. Vi får gode tilbakemeldingar på at dette er enkelt å bruke,
engasjerer barn og unge, og gir nyttig kunnskap.
Men vi kan ikkje legge heile ansvaret for
å handtere psykisk helse på dei unge sjølv. Sjølv om verdien om å vere
sjølvstendig står høgt i landet vårt, veit vi at psykiske plager er noko verken
barn, unge eller vaksne bør handtere aleine. «Snakk med nokon om det du
opplever, tenker og føler» seier vi. Og når barn og unge snakkar med vaksne, er
det jo vesentleg at dei blir møtt på måtar som kan hjelpe. Like viktig som tiltak
retta mot barn og unge, er då tiltak retta mot dei vaksne som er saman med barn
og unge i kvardagen.
Livet&Sånn har no difor også ein tiltakspakke for
vaksne, med materiell som dei vaksne bør bruke for å sikre eigen kompetanse på
å styrke og fremme psykisk helse. Her finnast mellom anna små kursbolkar som
kan brukast på 20-30 minutt i personalgruppene, og korte temabolkar tilpassa
foreldre med barn i ulike aldrar, som kan kombinerast med årlege foreldremøte
som skolar og barnehagar allereie inviterer til.
11 korte filmsnuttar for barn og unge si psykiske helse
For å få til god nok kompetanseøving, på
kort nok tid, utan ekstern forelesar, er film kombinert med refleksjon eller
øving, det logiske metodevalet. Filmane må vere varierte, formidle komprimert
kunnskap, ha god kvalitet og vare i maks 4 - 5 minutt. For å skape eit felles
kunnskapsgrunnlag mellom skole, barnehage og heimar er filmane laga for å
fungere til alle desse gruppene.
Psykologi er eit stort fagområde å hente
kunnskap frå. For å finne ut kva filmar vi burde lage, spurte vi psykologar,
lærarar, barnehagelærarar, spesialpedagogar, barnevernspedagogar og andre
spørsmålet: Om vi kan få alle vaksne som har ansvar for barn og unge til å
gjere nokre få ting for å styrke og fremme psykisk helse, - kva skal vi då
prioritere? Og dette danna bakgrunnen for dei 11 filmane som her vert
presentert:
Vi som har ansvar for barn og unge er
ulike, og det er mange grunnar til det. Alle har ikkje like naturlege
føresetnadar for å møte barn på ein god måte når noko vert vanskeleg. Barn
treng ikkje at vi er perfekte, men at vi prøver å vere gode i møte med dei. Når
vi skal klare det, er det nokre huskereglar som kan vere lure: Å sjekke og
justere eigen tilstand, å sjekke og justere barnet sin tilstand, hjelpe barnet
å meistre, og å reparere dersom noko blei dumt.
Å sjekke og justere tilstand handlar mykje
om toleransevinduet. Det er ein modell som forklarer grad av aktivering og
korleis det påverkar fungeringa vår gjennom kvardagen. Barn må vere i grøn
sone, inni toleransevinduet, for å lære, leike og utvikle seg positivt saman
med andre. Vi vaksne må vere i denne sona for å klare å hjelpe barn dit. Difor
er dette ein hjelpsam modell å vere merksam på når ein er saman med barn. Når
ein kjenner at ein sjølv er utanfor toleransevinduet sitt, er det vesentleg å
ta grep for å kome seg dit før ein skal handtere vanskelege situasjonar med
barn. Barn som viser utfordrande åtferd, er ofte utanfor toleransevinduet sitt
når dette skjer. Då kan det vere hjelpsamt for barnet å få reguleringsstøtte
til å kome seg inn att. Og det kan vere hjelpsamt å jobbe for å legge til rette
for at barnet kan halde seg der utan å bikke over eller under.
Følelsar kjem av ein grunn. Og måten vi
møter følelsar på utgjer stor forskjell for dei som har følelsane. Å validere
følelsar handlar om å gi uttrykk for å forstå at følelsen kjem og vise at det
er greitt å føle det ein føler. Når vi validerer barn sine følelsar blir dei regulerte.
Det kan kjennest vanskeleg å validere sinne, men det hjelper å huske at det er
følelsen vi skal validere, ikkje handlingar gjort i sinne. Det er heilt
naturleg å bli sint, og likevel ikkje greitt å slå.
Validering har gode
helsefremmande effektar, og er kanskje noko av det enklaste og mest
effektive vi kan trene på i møte med barn og unge for å jobbe med psykisk
helse. Men vi må trene på det, for det må kjennast ekte for at det skal virke.
Noko av det mest krevjande i barnehage og
skole er at vi sjeldan skal hjelpe berre eitt barn på same tid. Som tilsette i
skole og barnehage skal ein klare å vere god for mange ulike barn, med ulike
behov samtidig. Det er innimellom ikkje mogleg, og ofte veldig vanskeleg. Denne
filmen gir nokre råd om korleis ein handterer at det blir mykje på ein gong.
Den introduserer ein type detektivarbeid som kan vere nyttig for å finne ut kva
ein kan prøve med dei barna som ikkje responderer på det andre barn gjer, og
den er tydeleg på at barn ikkje treng vaksne som er perfekte, men vaksne som
prøver å vere gode nok.
Vi menneske er heldigvis naturleg utstyrte
med ein del evner og eigenskapar som kan gjere oss gode på å forstå andre, og
møte barn og unge på gode måtar. Mentaliseringsevna vår er ei slik evne. Den
heng tett saman med empati og speilnevron, men den er meir viljestyrt enn
automatisk. Vi må bestemme oss for å mentalisere. Når barn på ulike måtar viser
at det er noko som ikkje er heilt som det skal akkurat no, prøver vi å sjå
barnet innanfrå: korleis er det å vere dette barnet akkurat no? Og vi prøver å
sjå oss sjølve utanfrå: korleis opplever barnet meg no? Denne raske kognitive
øvinga hjelper oss til å tilpasse oss barnet sitt behov i situasjonen. Det
reduserer sjansen for at vi eskalerer vanskelege situasjonar.
Det er heilt naturleg å bli sint, irritert
eller frustrert. Det er ikkje eit mål å ikkje føle sinne! Målet er å klare å vere
roleg, trygg og god for barn, sjølv om vi kjenner på sinne. Og dette er ikkje
like lett for alle. Der er mange ulike, hjelpsame strategiar å bruke for å roe
ned sinne. Det beste er ofte å kunne forlate situasjonen, og få sjansen til å
regulere seg ned før ein går tilbake og prøver å gjere noko klokt. Men når ein
har ansvar for mange barn på ein gong, er det ofte ikkje forsvarleg å ta ein
pause. Då bør ein kunne strategiar for sinnekontroll som kan brukast medan ein
er i situasjonen. Heldigvis finnast desse også, ein må berre trene på dei før
ein står der og treng dei.
Det er ingen tvil om at vi må sette
grenser for barn og unge i kvardagen. Det gjer vi også ved å vere gode
rollemodellar som viser kva som er greitt og kva som ikkje er greitt. Når
situasjonar oppstår der vi må vere tydelege og gripe inn, er måten vi set
grenser på viktig for barn si vidare utvikling. Vi må huske å sjekke og justere
vår eigen tilstand, og prøve å forstå barnet sin situasjon, før vi set grensa
som må settast. Då kan vi vise at vi forstår, og kanskje også validere barnet
sin følelse, i tillegg til å sette den tydelege grensa. Slik kan barnet bevare
ein god sjølvfølelse etter å ha blitt grensesett. Då er det lettare å klare å
gjere rett vidare.
Barn får ikkje velje sine vaksne. Difor har
vaksne eit enormt ansvar for at relasjonen til barnet er god. Ingen av oss
klarer alltid å gjere alt rett, og det er greitt. Men sidan relasjonane er så
viktige og sårbare må vi ta ansvar og reparere relasjonen når noko dumt eller
uheldig skjer mellom oss. I denne filmen viser vi kva som skal til for å
faktisk reparere det tillitsforholdet ein relasjon er. For det er ikkje ordet
unnskyld i seg sjølv som har effekt. Det er mange feller å gå i, sjølv om dette
eigentleg er ganske logisk og enkelt når ein først forstår kva som har
reparerande kraft.
Dei fleste vaksne er opptatt av å hjelpe
barn til å bli robuste i møte med utfordringar i livet. Det heng tett saman med
å skulle lære livsmeistring. Gjennom denne filmen blir du meir medviten
forskjellane mellom sjølvtillit, sjølvbilde og sjølvfølelse. Sjølvfølelse er
spesielt viktig i eit helsefremmande perspektiv. Med god sjølvfølelse er du
meir robust i møte med det meste her i livet. Du kan også tole å vere sårbar,
når sjølvfølelsen er på plass. Måten vi snakkar med barn og unge på, formar deira
sjølvfølelse. Våre ord til dei blir deira indre stemme. Når vi venner oss til å
snakke på måtar som styrker sjølvfølelse jobbar vi helsefremmande.
I filmen om validering lærer du korleis du
kan møte følelsar. Men følelsar kan vere frykteleg kompliserte. Det er til
dømes ikkje alltid den følelsen vi ser, er den følelsen som pregar barnet mest.
Følelsar kan dekke over andre følelsar. Fleire følelsar kan også kome på same tid.
Og dei kan kome utan at vi forstår heilt kvifor. I denne filmen bruker vi
Hjertehjulet til å gå litt grundigare inn i temaet følelsar. Og du får nokre
tips til kva du kan undre deg over når følelsane du ser, eller sjølv kjenner,
ikkje står i forhold til situasjonen dei oppstod i.
Å gi beskjedar er noko som er kjent for
dei fleste pedagogar. Barn får enormt mange beskjedar kvar dag! Men kva skal
til for at dei både får med seg beskjedane våre, og klarer å følgje dei? På tre
minutt får du her ei påminning om det du allereie kan om gode beskjedar, og i
tillegg nokre tips du kanskje ikkje hadde tenkt på? For også her kan små grep
frå psykologien gjere det enklare å få barn til å gjere det du vil dei skal.
Tiltakspakken for dei vaksne
Alle desse filmane er laga generelle for å
skape eit likt utgangspunkt for å møte barn på helsefremmande måtar på fleire
arenaer. Men opplegga som følger kvar film er spesielt tilpassa ulike
målgrupper. Når du går inn på relevant aldersgruppe på livetogsånn.no, finn du ferdige
personalkurs og temamøter til foreldre både i barnehage, på barnetrinn og
ungdomstrinn. Alle slike økter er laga spesifikt med tanke på å ta så lite tid
som mogleg, vere relevante for det ansvaret ein har for barn/unge, og lede til
generell læring, ikkje til fokus på enkeltbarn. Øktene til foreldre er ulike
for kvart år, medan øktene til dei tilsette kan brukast etter behov. I
personalgruppa anbefaler vi å bruke 20 minutt kvar månad på dette i eit år.
Deretter kan ein repetere årleg eller etter behov. Dette bygger gradvis ein
kunnskapsbasert måte å jobbe meir helsefremmande på i skole og barnehage. 20 minutt for barn og unge si psykiske helse? Det håpar vi alle klarer å finne. Så kan de sjølvsagt gjerne bruke
meir om de vil det.
