Hvor mange barn skal vi diagnostisere eller gi spesialundervisning før vi vurderer å gjøre noe med selve systemet? spør lektor Mirjam Randa Hermansen.

Ill.foto: Mostphotos

Diagnostisering av barn som mistrives i skolen

Debatt: Normalitetsbegrepet kan virke hemmende, særlig når den nye «normalen» blir at alle får en diagnose.

Mirjam Randa Hermansen Lektor i Bergen kommune

Publisert torsdag 02. november 2023 - 12:59 Sist oppdatert fredag 03. november 2023 - 12:04

Antall barn og unge som får en diagnose har økt kraftig de siste årene. Barn med en ADHD-diagnose blir stadig flere,[1] og siden 1990-tallet har det vært en økning i barn som blir diagnostisert med en autismespekterforstyrrelse.[2] Økningen i psykiske lidelser og psykisk uhelse er ukentlig i mediebildet. Det er også flere barn som blir diagnostisert med atferdsforstyrrelser. Symptomene vi ser i skolen har aldri vært mer urovekkende. Hva er årsaken til at det er så mange flere barn og unge med diagnoser?

«Snart har vi alle en diagnose», skrev lege Gisle Roksrud i 2016.[3] Diagnoser bidrar til å sortere og forstå atferd og symptomer, men antyder at noe blir ansett som «normalt» eller «friskt». Norges enhetsskole er tilpasset gjennomsnittseleven. Elever som skiller seg for mye ut, blir ofte gitt én eller flere diagnoser, og vi hjelper dem med å tilpasse seg «normalen». Ingen liker å føle at de ikke passer inn i samfunnet. Diagnoser er mange ganger nødvendige for å kunne iverksette de riktige tiltakene, men noen ganger gjør en diagnose mer skade enn nytte.[4]

I dag er vi vitne til en stadig større elevgruppe som viser symptomer på mistrivsel. Dårlig trivsel gir høyere fravær. Fraværet er større enn noensinne blant elever i grunnskolen.[5] Dette handler ikke bare om trivsel, men også om holdninger vi har til fravær, og at vi har en befolkning som sannsynligvis blir sykere. Volden i skolen har skutt i været. Det fører til flere henvendelser fra foreldre eller lærere som ønsker en utredning for å klargjøre hjelpebehovet.

ADHD-diagnosen er «populær». Det er ikke utenkelig at dette har sammenheng med at ADHD er en diagnose som er lettere å akseptere enn for eksempel en traumelidelse eller en personlighetsforstyrrelse.Vi må være ærlige på at manglende grensesetting også fører til feildiagnostiseringer.

Vi må gjøre noe med systemet

Barn som ikke får tilfredsstillende utbytte av undervisningen, har rett på spesialundervisning. Andelen barn og unge som får spesialundervisning øker med barnas alder. Når det er så mange elever som ikke klarer å tilpasse seg skolesystemet vårt, burde vi ikke da ha vurdert å tilpasse skolen bedre til elevgruppen? Hvor mange barn skal vi diagnostisere eller gi spesialundervisning før vi vurderer å gjøre noe med selve systemet? Kan vi for eksempel utarbeide andre måter å få hjelp og ressurser på, som ikke involverer diagnostisering?

Diagnostiseringseksplosjonen har helt klart sammenheng med de økte samfunnsutfordringene. Normalitetsbegrepet kan virke hemmende, særlig når den nye «normalen» blir at alle får en diagnose. Den utbredte mobiltelefonavhengighet, «diagnosen» vi alle sammen lider av, gjør ikke situasjonen bedre.

Jeg er ikke i tvil om at samfunnstrender bidrar til unødvendige symptomer og tilpasningsvansker. Men jeg har også en tro på at vi har mange dyktige skoleledere, pedagoger, assistenter, skolehelsesykepleiere og andre voksne som gjør en god jobb. Jobben har dessverre blitt for stor!

I 2018 konkluderte en dansk undersøkelse med at diagnostiserte elever øker når det er færre ansatte. En underbemannet skole henviser barn med forstyrrende atferd til utredning med håp om diagnose og spesialundervisning. Flere ansatte fører til at det blir mulig å drive med mer enn brannslukning; vi kan drive med forebyggende arbeid og forhindre at elever blir utsatt for påkjenninger som potensielt kan utløse deres sårbarhet.

Gi oss flere lærere med mer tid, ressurspersoner, lavterskeltilbud til både lærere og elever, mer praktisk-estetiske fag og alternative undervisningsarenaer.