De som ikke er så store, eller ikke gjør så mye ut av seg,
har det med å komme bakerst i køa. Voksenopplæringa er liten og strukturelt
forsømt, men viktig, noe som ikke gjenspeiles i det foreløpige utkastet til ny
opplæringslov.
Det som gjør det hele så forstemmende, er at denne loven skal
være ment å vare i mange år, slik at om det ikke blir gjort noe for å styrke
voksenopplæringen sine juridiske rammer nå, vil disse årene gå videre med en
stemoderlig behandling av et opplæringstilbud som blir bare viktigere og
viktigere.
Det blir heller ikke noe bedre av at de voksne i opplæring tilhører to
lovverk; introduksjonslov og opplæringslov. Det er lite helhetlig, og
splittende for rettighetene, som da gir oss to praksiser for mennesker i
utdanning, som har mer til felles enn det som skiller dem.
De som er i voksenopplæring, er en mangfoldig gruppe.
Bakgrunn og alder, kultur og skoleforutsetninger er langt mer varierte enn for
en vanlig norsk videregående- eller ungdomsskoleklasse. Vi har språklige
minoriteter med kort og lang botid, med fra lite til mye utdanning, og vi har
norskfødte som av ulike vektige og viktige grunner tar grunn- eller
videregående skole i voksen alder.
Tilbudet om voksenopplæring går inn i en tverrpolitisk
diskurs om livslang læring og dyktiggjøring, slik at flest mulig får bruke sitt
potensiale i arbeidslivet, ut fra sine forutsetninger og gjeldende
livssituasjon. De færreste av oss er i en jobb hele livet, og et fleksibelt
utdanningssystem som kan hjelpe oss akkurat er vi er, kan være avgjørende for
at vi holder oss i arbeid.
Elever eller «deltakere»?
For det første er det selve begrepsbruken som er utfordrende
når det gjelder de voksne. De som er i voksenopplæring, får ikke elevstatus,
men blir omtalt som «deltakere», som er et ganske intetsigende begrep. Et
subjekt som ikke finnes andre steder i opplæring, blir her brukt til å isolere
voksne fra den store majoritet av unge «elever».
I siste utkast av opplæringsloven blir det referert til at
begrepet «deltaker» er i bruk i introduksjonsloven, så dermed er det best å beholde
det. Her burde det være opplæringsloven som var det definerende, og
introduksjonsloven som tilpasset seg. Det er et dårlig argument at noe skal
være på en måte fordi det allerede er sånn. Vi burde bruke elevbegrepet bredt,
for alle som tar grunnskole- eller videregående, uansett alder. Det ville være
en garantist for like rettigheter og likeverdig omtale og status. Ett begrep,
en opplæring og ens kvalitet! I stedet blir det to begrep, to opplæringer og
ulik kvalitet på rettighetene.
Les også: Voksenopplæring er sentralt for integrering
Når voksne ikke får elevstatus, følger heller ikke
rettigheten til kontaktlærer automatisk, noe som er helt avgjørende også for
voksne, for å sikre maksimal gjennomføring. Ofte er det tilleggsinnsatsen som
ikke er regulert i faglige læreplaner, som gjør at vi får enkeltdeltakere
gjennom opplæringen. Klarer vi å støtte en eneste en til å fullføre, er det
stor både personlig og økonomisk gevinst i det. Bare en eneste person mer med
fullført grunnskole eller videregående opplæring, ville gitt en samfunnsgevinst
som langt overgår kontaktlærerutgiften for å følge opp en klasse. Kan vi ikke
begynne å tenke fremover?
Eksempler på vanlige oppgaver
Her er et knippe av oppgaver som lærere i voksenopplæringen
vil si er vanlige å gjøre. Noen av de blir vist videre til rådgiver om vi ser
at tidsbruken blir for krevende eller vi ikke har rede svar. Når du står der,
kan svaret, og kan ta samtalen rett etter eller før undervisning, gjør du jo
det. Læreren har ofte også en relasjon som gjør at listen for å spørre om noe,
er lavere enn for å gå til rådgiver. Som følger:
- hjelp til å forstå offentlige brev og korrespondanse
- forklare lover og regler
- se gjennom søknader
- personlige ting, som hjemlengsel og savn, mental og fysisk helse. Ensomhet og isolasjon.
- lokalkunnskap (hvor ting ligger, hvordan man finner frem, hvem man snakker med)
- barneoppdragelse, oppfølging av deltakers egne barn i skolen eller barnehagen
- kjønnsrolleproblematikk
- utfordringer i arbeidslivet
- den gode samtalen om hvor skoen egentlig trykker, med en man virkelig stoler på
- forventninger til opplæringen, rolleforståelse i norsk utdanningssystem for dem med annen kulturell bakgrunn
Utfordringen med manglende formalisering av kontaktlærer
prøver både fylkeskommune og kommune på forskjellig måte å tillempe lokalt, når
lovverket ikke gir tilfredsstillende rammer og krav. Ære være dem for det, men
det er en unødig belastning.
Bakdelen ved lokal improvisering er at dette blir en
ekstrautgift, om man nå frigjør noe av en stilling, eller betaler lærere for å
ha en slags improvisert kontaktlærerfunksjon. I skolen ellers er
kontaktlærertillegg og -funksjon regulert gjennom både sentrale og lokale
avtaler, med litt ulik tidskompensasjon avhengig av om det er grunnskole eller
videregående, noe som også burde gjelde de voksne. Grunnskole har 90 minutter,
mens videregående har 45 minutter etter sist arbeidstidsforhandling. Med
styrket lovverk hadde det vært en lettere jobb å harmonisere kompensasjonen ved
neste forhandling.
En opplæringslov på voksenopplæringens side hadde gitt
elevene våre elevstatus og kontaktlærer, slik at vi med den i hånd kunne krevd
f.eks. en time i kompensert tid, i tillegg til kroner og øre som hadde gitt lik
lønn for likt kontaktlærerarbeid på tvers av skoleslag.
Utdanningsforbundet, Lektorlaget og Skolenes landsforbund er
unisone på dette, men likevel velger man å ikke følge opp dette i lovutkastet. (side 405) «Utdanningsforbundet
viser til at deltakargruppa er meir samansett enn før, og at mange har eit
stort behov for tettare oppfølging. Utdanningsforbundet peikar mellom anna på
at innvandrarar utgjer ein større del av deltakarar i vaksenopplæringa enn før,
at fleire har avgrensa skolegang frå heimlandet, at nokon slit med traume og
psykiske lidingar etter fleire år på flukt frå krig og vald, og at andre kan ha
negative erfaringar med tidlegare skolegang. Utdanningsforbundet meiner at
felles for desse gruppene er at dei treng individuell og tett oppfølging av ein
fast lærar som kjenner dei, og som kan gi dei opplæring som er tilpassa behova
deira.»
Elevene fortjener bedre
Dette fortjener altså ikke «elevene» i voksenopplæringen.
Både kommunal og fylkeskommunal opplæring for voksne hadde fortjent dette
håndslaget, det burde være en selvfølge. Det er skammelig at vi nå går inn i en
fremtid der omstilling og utdannelse blir en del av hele yrkeslivet, mens de
som faktisk må omstille seg i voksen alder, skal gjøre det på svakere vilkår
enn de hadde trengt.
Jeg er veldig bekymret for at søkelyset på denne gruppen er
så svakt som lovutkastet legger opp til, det var faktisk helt uventet at det
ikke blir gjort et eneste djervt grep for å styrke og anerkjenne en gruppe
mennesker som sjonglerer jobb, familie og utdanning på en måte du ikke skulle
tro var mulig i et døgn med 24 timer. Jeg har hatt flere samtaler der
spørsmålet «Hvordan har du det egentlig?» helt klart har gitt svar som har bidratt
til en dialog som har styrket gjennomføringen til den det gjaldt.
Hvordan skal voksenopplæringen få anerkjennelsen for hele
oppdraget sitt, med en opplæringslov fra i går? Det går jo ikke. Hvilken
nedtur.
