Vi
registrerer at det pågår en debatt om skolens rolle i utjevning av sosiale
forskjeller. Aftenposten publiserte nylig et leserinnlegg med tittelen «Kan egentlig skolen utjevne sosiale
forskjeller?», og Forskning.no skriver at
«dagens skole ikke passer til elevene». Skolens
rolle som forskjellsmaskin kommer særlig til lys i møte med elever som ikke
mestrer de forventninger og krav som finnes i dagens skole, så hva med å fjerne
dem fra klasserommet?
I
dag er den norske utdanningsmodellen «en skole for alle», og mer
enn
95 prosent av
norske elever med særskilte behov tilbringer mesteparten av tiden i sine tradisjonelle
skoleklasser, langt mer enn elever i våre nordiske naboland. I Norge faller derfor
ansvaret for å utjevne sosiale forskjeller på lærerne.
Lærerne selv rapporterer at
de ikke har den nødvendige kompetansen til å tilstrekkelig inkludere alle elever,
og at dette kompetansegapet utgjør en sterk påkjenning. Som
kjent stuper søkertallene til lærerutdanningene, samtidig som ferske lærere
sliter med å finne fotfeste i yrket. Nyutdannede Solveig sluttet etter to år fordi hennes rolle som
lærer «bikket over til å handle for mye om omsorg og oppdragelse».
Må
dette ansvaret ligge hos lærerne?
Forskjeller i skolen kan ikke nødvendigvis løses ved å øke
elevdeltakelsen, da forskning viser at dette bidrar til
reproduksjon av sosiale forskjeller. Hva med å «fjerne» elevene
som trenger det? Det vil si; ta dem ut av undervisningen og eksponere dem for
erfaringer som det ikke kan tilrettelegges for i et tradisjonelt klasserom. Dette
kalles gjerne positiv diskriminering, som
innebærer at grupper av individer mottar goder på bakgrunn av særskilte behov
eller ugunstige utgangspunkt og levevilkår.
Dette konseptet er ikke nytt, da
tilpasset opplæring står sterkt i Norges utdanningspolitiske dokumenter. Begreper som tilpasset opplæring, positiv særbehandling og positiv
diskriminering benyttes også gjerne som slagord knyttet til å redusere forskjeller
i skolen og i samfunnet. Men hva betyr det i praksis å fremme likhet i et
samfunn hvor sosiale ulikheter og manglende anerkjennelse av annerledeshet
stadig øker?
Vi mener at skolen bare kan møte utfordringene hvis den åpnes, i både
innholdsmessig, institusjonell og didaktisk forstand. Positiv diskriminering henviser
i denne konteksten til pedagogiske, transformative prosesser som kan bidra til en
endring for både elever som er i fare for å falle ut av skolen, og lærere som i
økende grad er avhengige av ekstra ressurser og kompetanse.
Hvordan kan dette se ut?
Dette foregår allerede i Norge. TAM (Trygghet, Ansvar, Mestring) og Inn På Tunet er to eksempler på det som kan kalles positiv diskriminering i skolesammenheng.
Her får elever med utfordringer i skolehverdagen sjansen til å komme ut av
klasserommet for å gjøre praktiske utendørsaktiviteter som jakt, fiske, dykking,
dyrestell og matlaging. Programmene har høy voksentetthet, instruktørene har spisskompetanse
spesielt koblet til disse arenaene, og elevene knytter ofte nære bånd til
arbeidsoppgaver, medelever og instruktørene på disse alternative opplæringstilbudene.
Det som skiller disse tiltakene fra hva våre europeiske naboer praktiserer
gjennom «spesialskoler», og derfor gjør dem unike i europeisk sammenheng, er at
elevene ikke blir tatt permanent ut av den ordinære undervisningen. Elevene tilbringer et gitt antall dager på
tilbudet i uken, og tar med seg erfaringene derfra tilbake til klasserommet. Slik
kan de likevel oppnå formell grunnskolekompetanse på normert tid, på lik linje
med sine medelever, samtidig som at deres behov og ressurser blir anerkjent på
en måte den tradisjonelle skolen verken har tid eller kompetanse til.
Forfatterne er del av forskningsprosjektet PIONEERED, som
har undersøkt nyskapende utdanningspraksiser som motvirker reproduksjon av sosiale
ulikheter i Europa. Vi finner at forsøk på det vi kan kalle positiv
diskriminering har svært lovende effekter, både på utsatte elevers trivsel,
læringsutbytte og fremtidsutsikter.
En av skolelederne vi har intervjuet, vektlegger
at tiltak som disse har en kjempeviktig funksjon i å hjelpe utsatt ungdom inn i
skole- og arbeidsliv. Videre anslår han at de sannsynligvis sparer samfunnet
for millioner ved å iverksette tidlig innsats fremfor å reparere senere utfall.
Åpner skolen i
dobbel forstand
I en perfekt verden ville
det ikke være behov for tiltak som positiv diskriminering, men vi er nødt til å
anerkjenne at elever har vidt forskjellige forutsetninger, og at disse ulikhetene
vokser i løpet av deres skolegang. Utjevning av sosiale forskjeller har vist
seg å være en stor utfordring for skolen, som er grunnen til at tematikken
hyppig trekkes frem i offentlig debatt.
Gjennom å iverksette alternative pedagogiske prosesser som TAM og Inn På Tunet åpner
skolen seg i dobbel forstand, som institusjon og som en sentral aktør i håndteringen
av dagsaktuelle samfunnsproblemer.
* Forfatterne er medlemmer av forskergruppen PIONEERED.
Referanser
Bernstein, B. (2003). Class, codes and control: the structuring of
pedagogic discourse (Bd. 4). Psychology Press.
https://isbnsearch.org/isbn/0415302900
European Agency Statistics on Inclusive Education (EASIE) (2020). 2020
Dataset (2019/2020 school year) Country Report – Norway [Table 2].
Heie, M. (2023, 28. august). – Manglende
elevmedvirkning gjør at skolen reproduserer sosial ulikhet. Forskning.no.
Inn på tunet (2023). Inn på tunet. Hentet
31. august fra https://xn--innptunet-82a.no/no/om-inn-paa-tunet
Kvaale-Conateh, L. A. (2023, 21. august). Kan egentlig skolen
utjevne sosiale forskjeller? Aftenposten.
Løndal, E. M. (2023, 18. august). Sluttet som
lærer etter to år: – Mistet meg selv. NRK.
Norges Jeger- og Fiskerforbund (2023). TAM.
Hentet 31. august fra https://www.njff.no/hordaland/tam
PIONEERED (2023). Pioneering policies and practices tackling
edicational inequalities in Europe. Hentet 7. september fra
https://www.pioneered-project.eu/
Wang, B.-L. C. (1983). Positive
discrimination in education: a comparative investigation of its bases, forms,
and outcomes. Comparative Education Review, 27(2), 191-203.
