Kunstig intelligens og generasjon snarvei

Komikeren Otto Jespersen uttalte for mange år siden om en annen kjendis at det var besynderlig at en som hevdet å ha kontakt med utenomjordisk intelligens, hadde så liten kontakt med den jordiske typen. Det tenker jeg er en passende anekdote til å innlede litt tankedrøs om kunstig intelligens, den nyeste snarveien i kunnskapsutvikling.

Det er nok mange som lurer på både lang- og korttidskonsekvensene av å få fenomenet kunstig intelligens inn i samfunnet. Vi har visst lenge at det bare var et tidsspørsmål før datamaskinene ville kunne kverne gjennom big data i en slik hastighet og et slikt omfang at de ferdige produktene fremstår som både menneskeskapte og gjennomtenkte, men vi har ikke gjort noe for å forberede oss på denne nye situasjonen. Nå er vi der. Ytrer man seg kritisk til utviklingen, er man en fossil eller har panikk. Hvis man ser mulighetene, da er man med i utviklingen og kan med selvfølgelighet innta en paternalistisk og overbærende holdning overfor de mer analogt orienterte.

Generation shortcut

Jeg har ingen problem med å være hverken fossil eller å ha panikk. AI, eller «KI» (kunstig intelligens) som det er mer naturlig å si på norsk, vil kunne skape en generasjon av analfabeter, en «generation shortcut» som helst vil løpe før de har lært seg å gå. Jeg vil bruke språkopplæring og språklig progresjon som bakteppe for å underbygge denne påstanden.

Språklig kunnskap kan sorteres på en skala fra mikro- til makronivå, eller om man vil: fra det lokale til det globale. For å nyttiggjøre seg avansert kunnskap i en kontekst må man også ha kontroll på språkets mindre bestanddeler ned på setnings- og ordnivå. Man må skjønne hva man leser, man må skjønne hva man skriver, og for å bli en god leser og skriver, trenger man å «gå gradene», å internalisere de ulike kunnskapsnivåene over tid og gjøre de til sine egne.

Anekdote nummer to: For over tjue år siden var jeg med en ungdomsskoleklasse i Stockholm i et marint opplevelsessenter, der vi opplevde et den gang helt spektakulært innblikk i livet under havflaten, med en kinoskjerm som buet seg rundt oss, på størrelse med en liten fotballbane. Alle var veldig begeistret og overveldet, men læreren jeg var der sammen med, var ganske avmålt. Hun sa noe i retning av: «Elevene har absolutt ingen forståelse av hvor mye arbeid som ligger bak hvert sekund av denne opplevelsen, så for meg er det en stor bjørnetjeneste å ta dem med på noe sånt». Om vi venner dem til snarveiene, blir de opplevelsestrøtte og blaserte, og det samme vil skje med fullt frislepp av kunstig intelligens.

Les også: Kunstig intelligens inntar klasserommene. Er det nå den levende skriften dør?

Dette vil komme på toppen av utfordringene vi har med plagiat i videregående skole: De som sliter med å skrive lengre tekster og resonnementer, får en ny snarvei der de tar nye sjanser og håper at vi ikke fatter mistanke. Så lenge de klarer å uttrykke et noenlunde koherent spørsmål til den digitale superhjernen, er alt ok. Tror de.

Anekdote nummer tre: For mange år siden spurte jeg en elev om svaret på en matematikkoppgave, og han svarte at det burde jo jeg vite godt selv, som tross alt var lærer. Et godt svar som jeg satte pris på, og som fikk meg til å tenke at det meste av det vi spør omS, har vi jo faktisk svaret på fra før. Det er jo ikke de faglige produktene vi er ute etter, vi ønsker å utvikle elevenes prosesskompetanse til å forstå og jobbe seg frem til en gyldig slutning og ha intellektuelt eierskap til prosessen. Vi ønsker borgere som har kunnskap selv og som ikke setter ut alt krevende arbeid på anbud. Det viktigste arbeidet er det vi gjør selv. I en sånn sammenheng er det totalt uinteressant med en tekst som KI har skrevet på bestilling.

Trussel mot den lange tanke

KI er nok en trussel mot den lange tanke og det forpliktende og utviklende arbeid over tid. Det vil bidra til fremmedgjøring og distanse til kunnskapsstoffet når vi kan spole oss forbi de basale kunnskapsnivåene og frem til ferdige tekster. Om vi ender opp med elever som kan «produsere» sammenhengende og avanserte tekster uten at de trenger å gjøre mer tenkearbeid enn det som skal til for å lage et faglig spørsmål, har vi gjort snarveien til hovedvei.

Vi bygger ikke fremtid på en befolkning som er fordummet av overivrige IT-folk sine ugjennomtenkte nyvinninger. Det at noe kan gjøres, betyr ikke at det bør gjøres. Selv de mest skjerm-orienterte av oss må jo innse at KI til syvende og sist kan innebære en trussel mot det å bruke det digitale til det fantastiske redskapet det kan være. Om vi ender opp med en mistenksomhetens pedagogikk der vi må bruke verdifull tid til å kontrollere originalitet og opphav til alle digitale produkter, er faren at vi må rykke tilbake til en analog og metodisk gjennomsiktig hverdag som ingen av oss vil tilbake til.