Lanserte sjakkbok med uvanlig stunt

Det finnes svært mye sjakklitteratur for ambisiøse sjakkspillere, langt mindre for et bredere publikum. Dette har Atle Grønn valgt å gjøre noe med.

Publisert

Atle Grønn, professor i russisk ved Universitetet i Oslo, har hele livet vært opptatt av sjakk. Han drev det forholdsvis langt som spiller (han er IM, eller internasjonal mester), og selv om han har redusert spillingen betraktelig, regnes han fremdeles blant de 30–40 beste spillerne i landet.

Grønn er minst like godt kjent som formidler av sjakk. I flere år var han redaktør for sjakkforbundets medlemsblad, «Norsk sjakkblad». Han har vært ekspertkommentator under sjakksendinger på NRK, og de siste årene har han hatt sin egen sjakkspalte i ukeavisa Dag og Tid.

Nå har han utgitt en bok om denne hobbyen som har preget så mye av tilværelsen hans, «Sjakken eller livet». 11. oktober ble boka presentert i Cappelen Damms lokaler i Oslo. Kjendiser av større og mindre format var invitert til å kaste glans over boklanseringen. Blant annet var det historiker, krimforfatter og sjakkekspert Hans Olav Lahlum som intervjuet forfatteren om boka.

 

Med bind for øynene

Før selve boklanseringen begynte, ble det gjennomført et uvanlig stunt. Forfatteren og en annen sterk sjakkspiller, stormester Rune Djurhuus, fikk bind foran øynene og spilte blindsjakk mot hverandre. To partier samtidig, med tidsbegrensning. Det ble etter hvert vanskelig, spesielt for Grønn, å holde rede på samtlige brikker i begge partiene, men både spillerne og publikum satte stor pris på stuntet.

Grønns motstander, stormester Rune Djurhuus, var for øvrig ikke den enkleste motstanderen Grønn kunne ha valgt seg. Djurhuus innehar den uoffisielle norgesrekorden i blindsjakk, han har spilt hele 13 partier samtidig uten å kunne se sjakkbrikker eller sjakkbrett mens partiene pågikk.

 

Lidenskap

Sjakkspillet kan ha en sterk tiltrekningskraft, også på de av oss som ikke besitter det kombineringstalentet eller den vinnerviljen som trengs for å bli virkelig god. Bokas tittel, «Sjakken eller livet», henspiller på et spørsmål mange har måttet stille seg selv: Er det verdt det?

I boka si forteller Grønn, med humor og innlevelse, om lidenskapelige sjakkspillere som har blitt stilt overfor dette valget, med ulike utfall.

– Da du skrev boka, ønsket du å henvende deg til et bestemt lesersegment, eller er boka ment for et bredt, allment publikum?

– Jeg hadde en klar idé om å skrive en bok for alle som er opptatt av sjakk, enten de spiller selv eller er fascinert av andre som spiller. Den siste gruppa er blitt veldig stor gjennom TV-sendingene fra Magnus Carlsens VM-kamper. Under forrige VM-match, mot inderen Viswanathan Anand, var 2,5 millioner nordmenn innom TV-sendingene.

 

«Sjakken eller livet» har neppe vært et dilemma for Magnus Carlsen. Det er vanskelig å tenke seg det ene uten det andre. Her i New York, der han skal spille om VM-tittelen i november. foto Kristoffer Rønneberg, Aftenposten / NTB scanpix

«Sjakken eller livet» har neppe vært et dilemma for Magnus Carlsen. Det er vanskelig å tenke seg det ene uten det andre. Her i New York, der han skal spille om VM-tittelen i november. foto Kristoffer Rønneberg, Aftenposten / NTB scanpix

 

– Oppslukt av det unyttige

– Som et litterært grep tar jeg utgangspunkt i egne opplevelser, og derfor dukker Oslo Schakselskap og Russland stadig opp i teksten. Men jeg prøver å skrive slik at personer og hendelser er interessante for leseren uavhengig av bakgrunn. Det er noe dypt menneskelig og fascinerende ved alle som evner å bli fullstendig oppslukt av det unyttige – slik som ekte sjakkspillere, sier Grønn.

– For to år siden ble du intervjuet i Utdanning i spalten «Frisonen». Du ble bedt om å anbefale en sjakkbok, og du svarte umiddelbart André Bjerkes «Spillet i mitt liv». Har din bok noen fellestrekk med Bjerkes bok?

– Bjerkes bok er nok den som har inspirert meg mest. Vi skriver begge om de helt spesielle karakterene i sjakkmiljøet, og vi skriver mye om selvopplevde erfaringer fra sjakken. Men boken min dekker langt flere aspekter ved sjakken, også sider ved spillet som ikke er direkte selvopplevde, for eksempel sjakk og kunst (litteratur), sjakk og vitenskap og sjakkens utbredelse i Sovjetunionen, sier forfatteren.

Grønn trekker også frem en annen forskjell: Bjerkes bok tok inn mange sjakkvarianter i teksten.

– Nesten halvparten av den lille boka «Spillet i mitt liv» består av sjakktrekk som leseren hopper over. Resten av teksten hans har gitt meg mange fantastiske stunder siden jeg første gang leste boka som 15-åring. For å si det på en annen måte: Bjerke var en forfatter som ville skrive som en sjakkspiller, derav alle sjakkvariantene i hans bok. Jeg er en sjakkspiller som vil skrive som en forfatter, altså er det ingen sjakkvarianter i min bok.

 

Kongerekka og Magnus Carlsen

I «Sjakken eller livet» skriver Grønn blant annet om «kongerekka», de seksten verdensmestrene som er blitt kåret i klassisk sjakk siden 1886. Og mest av alt skriver han om Magnus Carlsen, ett av unntakene i en liste som mest av alt inneholder spillere fra land som var en del av Sovjetunionen.

Under lanseringen beskrev Grønn noe av forskjellene mellom Magnus Carlsen og den jevngamle utfordreren, russiske Sergej Karjakin, som i november møtes i New York til kamp om VM-tronen:

– Den unge Sergej ble fortalt av foreldrene hva han skulle gjøre. I Russland er sjakk, på samme måte som ballett og pianospilling, noe du holder på med i åtte timer om dagen under beinhard kustus. For Magnus var det helt annerledes. Foreldrene hans kjørte ham rundt til de turneringene han selv ville spille. I norsk barne- og ungdomssjakk er aktivitetsnivået styrt av barnas egen interesse og vilje. Så på en måte kan man si at mens Sergej Karjakin er et resultat av den sovjetiske sjakkskolen, er Magnus Carlsen snarere et produkt av den norske sosialdemokratiske modellen.