At alle karriereveier leder helt eller delvis ut av klasserommet, gir et dårlig signal til lærerne

Videreutdanning er i dag viktig, uansett yrke og uansett om det er offentlig eller privat sektor. Kompetansen på et arbeidssted vil alltid være litt ulik, og et yrke vil alltid ha bånd til en faglig utvikling på tvers av arbeidsstedene. Ingen arbeidssteder er selvforsynte med aktuell kompetanse til evig tid, og faglig påfyll styrker også identitet, inspirasjon og tilknytning til yrket for den enkelte. Det er ikke gitt at en grunnutdannelse er tilstrekkelig grunnlag for et langt yrkesliv.

Kompetanseheving er kostbart, og videreutdanningstilbudet bør derfor være gjennomtenkt og adressere reelle behov både for den enkelte arbeidstaker og arbeidsstedet. Vi har nå en foreliggende NOU, Med videre betydning – Et helhetlig system for kompetanse- og karriereutvikling i barnehage og skole.

Denne utredningen inneholder forslag til ny modell for videreutdanning, der «karrierevei» er et sentralt begrep. Utvalget bak NOU-en ser for seg at det kan styrke rekrutteringen til yrket. Vi har hatt et forsøk på å lage karrierevei før, med lærerspesialistordningen, som av forskjellige årsaker ble skrinlagt. For å treffe blink, prøver denne NOU-en seg med hele fire ulike karriereveier; fagområde- og barnehageutvikling, fag- og skoleutvikling, forskning og partnerskap, inkluderende praksis og ledelse.

De er ikke dumme, men om man ser på innholdet i dem, har de en slagside. «Fag- og skoleutvikling» virker jo veldig nær den allerede parkerte lærerspesialisten. Alle disse karriereveiene leder uansett helt eller delvis ut av klasserommet. Det er et dårlig signal til en lærer at om du vil velge en karrierevei, leder den bort fra primæroppdraget til skolen.

Grunnkompetansen må være på plass

Om vi legger kvalitetsutvikling til grunn og ser på hva kompetansebehovet reelt kan være, kan det være på mange ulike områder. Primærbehovet i skolen er at den som underviser, har en solid grunnkompetanse og fyller kompetansekravene i opplæringsloven. Primærbehovet i barnehagen er å ha tilstrekkelig grunnbemanning med pedagogisk og barnehagefaglig kompetanse.

Om primærbehovet for grunnkompetanse ikke er dekket, vil ikke de foreslåtte karriereveiene kunne fungere etter hensikten. Uansett hvor god leder du er, kan du ikke kompensere for enkeltansatte sin manglende kompetanse. Er grunnkompetansen derimot på plass, vil de ambisjonene som ligger i de fire foreslåtte karriereveiene, kanskje la seg realisere.

Les også: Blandet syn på lærerspesialist som faglig karrierevei

En ny videreutdanningsmodell bør ikke være slik at nye overordnede målsetninger presser bort de eksisterende og gode videreutdanningstilbudene som allerede finnes for å styrke grunnkompetanse. Jeg tenker da på Kompetanse for kvalitet, som under kampanjen «Lærerløftet» fra 2014 var ment å bidra til at flere fyller kompetansekravene for undervisning. Dette førte til en viss monokultur i videreutdanningstilbudet, der teoretiske kjernefag gikk på bekostning av for eksempel praktisk-estetiske fag. I en undersøkelse blant lærerne i 2007(!) ble det kartlagt et stort behov for kompetanseheving i pedagogisk bruk av IKT og i å undervise elever med spesielle læringsbehov og tilpasset opplæring. Det har likevel vært helt marginalt med videreutdanningstilbud i disse fagområdene. Man kan legge til dysleksi, den store pedagogiske mørkesonen.

Samisk kompetansekrise

Det er engelsk, norsk og realfag som har hatt fokus, og da særlig matematikk, som har fått store midler kastet etter seg. Solberg-regjeringen fjernet jo mellom annet en frukt-ordning til 100 millioner, som hun overførte til videreutdanning i matematikk. Epler og pærer til elevene ble hastig og lystig konvertert til studiepoeng i matematikk. Samtidig har vi også en kompetansekrise i det samiske feltet. Alle samiske barn har rett på opplæring i samisk språk, kultur og fag, men det er for lite grunnkompetanse til å innfri denne rettigheten. Samiske elever får for svak utdannelse i sin doble identitet. Lærere med nødvendig kompetanse er veldig spredt, og det er et stort behov for nasjonale nettverk og videreutdanningstilbud.

Skole- og barnehage sine primære kompetansebehov bør være utgangspunktet for ny modell for kompetansehevende videreutdanning. Det er også ulikt primært kompetansebehov på ulike skoler, ulike kommuner, fylker og landsdeler. 15 prosent av spesialundervisning blir gjennomført av ufaglærte, det betyr at på noen skoler er det mer mens det på andre er mindre. Jeg vil liste opp ulike områder som bør bli styrket gjennom videreutdanning før man begynner å flotte seg med nye ideer. Vi må først få faglærte i alle timer før vi spiser dessert.

• fagkompetanse i alle skolefag

• spesialpedagogisk kompetanse til den som skal gjennomføre spesialundervisning

• praktisk-estetisk fagkompetanse

• arbeidslivsfag i grunnskolen

• småfag i videregående – geografi, filosofi, psykologi, religion osv.

• dysleksi

• atferdsproblematikk

• pedagogisk kompetanse (PPU)

Å ha solid grunnkompetanse som man bygger ut og styrker er den beste karrierevei. Jeg har selv gjennomført videreutdanning på ulike nivå, og på et tidspunkt ville jeg selv ta et karrierevalg. Valgene mine var da å gå for ledelse eller sterkere fagfordypning. Jeg endte opp med fag, og gjennomførte en masterstudie i mitt kjæreste undervisningsfag, norsk.

Denne mastergraden er nå ca. ti år gammel. Konsekvensene av denne videreutdanningen var en større faglig og didaktisk oversikt, og at jeg i langt større grad enn tidligere følte meg som en fullverdig representant både for en faglig tradisjon og en faglig utvikling. Min karrierevei førte meg ikke ut av klasserommet, men til flere ulike klasserom. Grasrot er også karriere. La det bli reflektert i ny modell for videreutdanning.