1.
Gode intensjoner
Når det nå er gått noen tid etter at de
begredelige søkertallene til lærerutdanning forelå, er det tjenlig å lene seg
tilbake og kritisk vurdere noen av de faktorene som det er blitt hevdet kan
forklare nedgangen. Et overordnet synspunkt er at veien fram til dagens
situasjon i hvert fall delvis er brolagt med tiltak som har tilsynelatende
fornuftige og endog gode intensjoner.
2.
To endringer i 2005
Man bør lene seg så langt tilbake som
til 2005, da Bondevik-regjeringen gjorde to ting som har store konsekvenser for
dagens situasjon.
2.a.
Bytte av forhandlingspartner
Siden læreres lønn har
stått sentralt i mange innlegg om søker-katastrofen, bør som første punkt
nevnes at det var i 2005 at regjeringen gjorde kommunene og ikke lenger staten
til lærernes forhandlingsmotpart. Det ble grunngitt som et fornuftig (om enn
ikke spesielt godt) tiltak: Det var uryddig at lærerne forhandlet med staten,
men ble lønnet av kommunene. Det kan likevel være et spørsmål om hvor rasjonell
denne begrunnelsen var, siden det jo er staten som finansierer kommunene, og
vel kunne ha turnert både inntektssiden og den del av utgiftssiden som går til
lærerlønn.
Les også: Kraftig nedgang i søkertallene til lærerutdanning
Uansett, jeg vet ikke hvor klart man da så det som nå
er blitt klart, at lærerne dermed gikk fra å være en gruppe med middels lønn (i
staten) til å bli en høylønnsgruppe i kommunene. Det hadde nok vært lettere å
få opp lønna hvis man ikke var en høylønnsgruppe. I løpet av de forløpne 18 år
har kommunene fått et større ansvar for helsesektoren, og dermed et større
behov for sykepleiere, som er lønnet lavere enn lærere.
I fjor hadde kommunene gitt KS klar beskjed om at det
var viktig å holde på og rekruttere flere i denne relative lavlønnsgruppen.
Utdanningsforbundet styrket neppe sin posisjon ved et retorisk spørsmål om folk
ville akseptere at en sykepleiervikar kom rett fra videregående. Alle har gått
på skolen, og vet at der kan det fungere så noenlunde med en ufaglært vikar.
Mange vet at sykepleierutdanningen er en utdanning med mye praksis, for at
studentene skal lære seg prosedyrer, for bl a å stikke oss på en måte vi ikke
tar skade av.
Det hevdes jevnlig at man ikke søker lærerutdanning
for pengenes skyld, men har andre motiver. Det er imidlertid svært få som føler
at de MÅ bli lærere, eller som mener de har et gammeldags kall til det. Da vil
uro som streik og tvungen lønnsnemnd kunne bli utslagsgivende for yrkesvalget,
ikke som eneste faktor, men som et viktig moment. Hvis mange, slik det hevdes,
dessuten tror lønna er lavere enn den er, vil utslaget bli større.
2.b.
Karakterkrav
Bondevik-regjeringens andre tiltak var å
innføre karakterkrav ved opptak til lærerutdanning. Isolert sett var dette et
tiltak som var både fornuftig og godt, så meget mer som det årlig kom meldinger
om høye strykprosenter fra lærerhøyskolene. Det er verdt å minne om at det
forslag til opptakskrav som ble fastlagt, 3,5 i snitt samt 3 norsk og
matematikk, var det minst strenge av de fire forslagene som hadde vært på
høring.
Men det viste seg raskt å være litt for strengt. I de
første årene etter at kravene ble innført, ble det ikke publisert oversikter
over hvor mange som møtte fram til lærerutdanningene. Men søkertallene viste at
det var ledige plasser ved en god del allmennlærerutdanninger. Etter at
utdanningene ble differensiert i 2010, var mønsteret de første årene at ca. to
tredeler av tilbudene på GLU 1-7 ikke ble fylt opp, mens dette bare gjaldt en
tredel av tilbudene på GLU 5-10.
Selv om det ikke forelå klare tall, så det ut som litt
under ti prosent av plassene ble stående tomme. Det utgjør ca. 250 i året; over
snaue 20 år, med flere tomme plasser etter hvert, beløper dette seg til ca. 5000
lærere. Det er et høyere tall enn Grunnskolestatistikkens tall for lærere uten
godkjent kompetanse i inneværende skoleår. Med en liten justering kunne vi altså
ha møtt dagens katastrofe med tilnærmelsesvis full lærerdekning.
For perioden fra 2012 foreligger det tall. De viser at
fram til 2019 ble plassene på GLU 5-10 fylt opp, med unntak av to av årene. I
2020 var tallet 94 prosent oppfylling, som så sank til 81 og 74 prosent i 2021
og 2022. For GLU 1-7 er tallene lavere, slik de også var før 2012. I perioden
2012-16 ble bare ca. 74 prosent av plassene fylt. Etter at utdanningen ble
gjort 5-årig, steg dette tallet til ca. 89 prosent i perioden 2017-20. Det sank
så til 85 prosent i 2021 og videre til 76 prosent i fjor.
Tallene for GLU 1-7 er interessante av to grunner: For
det første har de altså tidligere vært like lave som de var i fjor.
Viktigere er det at innføringen av master resulterte i
en økning i frammøtet. Dette svekker et argument som har vært fremmet, om at en
årsak til svakere søkning til lærerutdanning er innføringen av master. Det har
faktisk vært forbedret søkning i noen år, og svikten de siste årene kan dermed
neppe henføres til masterkravet.
Det helt besynderlige er at det gjennom disse snaue 20
årene, med statsråder fra SV og Høyre i de første 16, ikke har vært noen vilje
til å justere kravet litt ned. Det hadde antagelig vært tilstrekkelig å gå ned
en enkelt ti-del, til 3,4. Ingen har fremmet argumenter for at det ville vært
en ulykke for landet å få 5000 lærere med 3,4 i snitt, fremfor å måtte fylle et
tilsvarende antall stillinger med personer uten lærerutdanning eller med
ufullstendig utdanning. Jeg har hatt en fornemmelse av at de rødgrønne ikke
torde røre desimalen fra Bondevik og Clemets tid, av frykt for å bli anklaget
for nivåsenkning. Men det ville vært en uberettiget anklage.
2.c.
Lønn versus karakternivå
Disse to faktorene henger sammen:
Når man ikke vil betale nok, får man ikke søkere som tilfredsstiller
karakterkravene. Og mange som tilfredsstiller kravene, ser at med så gode
karakterer har de mange muligheter – som de benytter. Vi får de lærerne som tar
til takke med det vi tilbyr dem. At de er mer tilfredse med årets lønnstilbud,
er gledelig, men har ikke betydning for de overveielser årets søkere til
lærerutdanning gjorde.
3.
Strengere krav – 4 i matte.
Skjerpingen av opptakskravene, til
4 i stedet for 3 i matte, kunne vært ansett som godt og fornuftig tiltak dersom
det hadde vært begrenset til de lærere som skulle undervise i faget på trinn
5-10. Skjønt det hadde kanskje blitt en papirbestemmelse – det ville neppe
dreie seg om mange søkere som etter en 3-er i matte ville velge matte på GLU
5-10. Jeg oppfatter forslaget som ren symbolpolitikk fra Høyre, som også var
befengt med den svært tynne begrunnelse at det ville heve lærernes status.
Her var Sps standpunkt at kravet måtte fjernes, men
igjen har vel frykten for anklager om nivåsenkning spilt inn i Ap, slik at det
bare ble erstattet med en streng unntaksbestemmelse i fjor: Har du ikke 4 i
matte, må du ha 4 i snitt. Flere Sp-ere (og andre) fikk ikke med seg
kompromisset, og hevdet for lenge at kravet var fjernet helt; dette ble en del
søkere lurt av i fjor, slik at søkningen til GLU 1-7 (som eneste
lærerutdanning) da økte, med ca. fem prosent. Men ved opptaket viste det seg at
mange ikke tilfredsstilte kravene.
Den tallmessige betydning av 4-kravet var begrenset –
hadde man 3,5 i snitt, hadde man ofte også 4 i matte. Nå hevder departementet
at unntaksbestemmelsen har gitt mange flere søkere, men tallene er ikke
offentlig tilgjengelige. Og årets søkning viser at unntaket uansett ikke er
tilstrekkelig.
4.
Nedsnakking av læreryrket
Dette har vært fremmet som en
årsak til at søkningen har gått ned i år. Det er et nokså uklart uttrykk.
4.a.
Vold i skolen
En form for nedsnakking kan være stadige
oppslag om uro i klasserommet og vold mot lærere. Men det er uklart om det er
mer av slike skriverier nå enn før – ungdomsskolen hadde et dårlig rykte i
mange år etter at den ble innført. Det er også uklart i hvilken utstrekning
slike skriverier når fram til søkerne. Det som er klart, er at søkerne har
bedre peiling enn noen annen yrkesgruppe på hva de går til, etter å ha
observert undervisning i ca. 13000 timer. De har nok opplevd en del uro, med
enkelte lærere, men neppe sett mye så vold. I lys av egne erfaringer betyr
kanskje ikke dramatiske oppslag så mye.
4.b.
Unyansert statistikk
Utdanningsforbundet har bidradd med
nedsnakking av yrket i form av en pakke med unyansert statistikk. Denne er
spredt til medlemmene og tillitsapparatet, til bruk i pressen, og er også
benyttet i forbundets egen propaganda. Det høres ikke bra ut at ca. 20 prosent
av lærerne er uten utdanning, etter en nokså spesiell definisjon som benyttes
av Statistisk sentralbyrå. Så langt jeg har sett, nevner ikke forbundet engang
Grunnskolestatistikkens langt lavere tall, på ca. 5 prosent, i det materialet
man sender ut. Da en lærer med utgangspunkt i statistikkpakken skrev i VG at
15-20 prosent av lærerne kom rett fra videregående, ville ikke VG ta inn en
korreksjon, og Utdanningsforbundet gjorde heller ikke noe for å korrigere. Tilvarende
hevder forbundet at det er 40.000 lærere som ikke er i skolen, uten å presisere
at det egentlige tall er 10.000; de øvrige er 20.000 fagarbeidere og 10.000
akademikere som nok har tatt tilleggsutdanning i pedagogikk, men som neppe ser
på seg selv som primært lærere, når de ikke er i lærerstilling.
Når dette er sagt, må det, med referanse til andelen
ufaglærte, også sies at kommunene kan være for slepphendte med hva de
aksepterer som ‘tilsvarende’ utdanning, slik at Grunnskolestatistikken gir et
for positivt bilde. Det var påfallende at denne statistikken ikke viste noen særlig
økning i antall ufaglærte i 2021, det året da det nesten ikke ble utdannet
grunnskolelærere, fordi de fortsatte på sitt femte år i utdanningen, etter
innføring av mastergrad i 2017. Kommunene kan da ha tenkt at ‘vi får ta det vi
får’, og med slik begrunnelse godkjent svak utdanning som ‘tilsvarende’
lærertdanning.
5.
Misfornøyde studenter
Lærerutdanningen utsettes jevnlig for
kritikk. Slik har det vært i de drøye 50 år jeg har fulgt med. Men før var
slike evalueringer helst til innvortes bruk, ved lærerutdanningsinstitusjonene.
Nå publiseres de jevnlig, f eks i form av barometre, som kan være nokså
overflatiske. Og når det er slik at det ikke er mange som føler de MÅ bli
lærere, kan dette være et utslagsgivende moment for å velge noe annet enn
lærerutdanning.
Den vanligste kritikken er at utdanningen har for lite
praksis – som er en kostbar komponent i utdanningen. Jeg mener at det ville
være et godt og fornuftig tiltak med mer praksis.
Men det spiller nok også inn for kritikken at
utdanningen kan virke som å være ‘mer av det samme’ – studentene forberedes for
en institusjon hvor de som nevnt allerede har tilbrakt 13000 timer, og får
undervisning i stort de samme fagene som på videregående. Til sammenlikning er
sykepleierutdanning noe helt nytt.
6. Pandemien
Covid-pandemien har vært antydet som en mulig årsak til nedgangen i
søkning. Men den kan i høyden være en mindre sentral faktor, som kan ha slått
ut i den beskjedne nedgangen i søkning i 2021, og så hatt tilsvarende beskjeden
virkning de siste årene.
7.
Råd fra Oslo Met
Tre lærerutdannere ved Oslo Met og deres
rektor har fremmet tre råd om lærerutdanning til statsrådene. Ett av dem er
finansiering, og det skal visstnok ikke så mye til. Men de går ikke inn på
kostnadene ved mer praksis, jfr ovenfor.
7.a.
Framskrivinger
Et annet råd er omdømmet til lærerne,
som for en stor del dreier seg om uheldige virkninger av Statistisk
sentralbyrås framskrivinger av behovet for lærere. Det hevdes at
framskrivingene misforstås. Men det ikke det verste. De er også blitt misbrukt,
noe de fire ikke går inn på. Kunnskapsdepartementet sendte 15.3.21 ut en
pressemelding, som man hevdet hadde sin basis i SSBs framskriving det året, og
som viste at vi allerede i 2025 ville ha et overskudd på 200 grunnskolelærere!
Denne kan ha hatt innvirkning på den beskjedne nedgangen i søkning i 2021, og
årets framskriving kan ha virket inn på årets søkning (selv om departementet
ikke har misbrukt den). Forøvrig var SSBs framskriving fra i år utdatert
allerede da den forelå, for så vidt som man hadde lagt søkertallene fra 2021
til grunn, og ikke de svakere søkertallene fra 2022. Med årets søkertall er framskrivingen
allerede foreldet.
7.b.
Tettbygde strøk
Lærerutdannernes tredje råd framstår som
litt pussig: Siden statsrådene «… prioriterer utdanning i hele landet, må de
også huske på de områdene der det bor mye folk». Selv om det ikke sies, dreier
dette seg kanskje om Nesna, der jeg i annen sammenheng har pekt på at et
prosjekt, LæreriNord, med voldsom reisevirksomhet til berørte kommuner, hvor
potensielle søkere bevertes med pizza, vil kunne gi drøye tre lærere om fem år.
Skal man fortette slik, vil statsråden måtte stoppe prosjektet, under
henvisning til at man vil slippe opp for pizza før man slipper opp for søkere.
Isolert sett er Nesna et godt og fornuftig tiltak, men det kan bare overleve
dersom opptakskravene senkes.
For øvrig er jeg redd de fire ikke har tatt inn over
seg tallene for lærermangel i mange utkantkommuner, som har steget jevnt og
trutt, og nå er over 20 prosent i en del kommuner, og større utenfor
kommunesentraene. Deres bekymring for Søndre Nordstrand er kanskje politisk
korrekt, men neppe helt sakssvarende.
På dette feltet er det i et større perspektiv KrF som
har svin på skogen, etter at de i en hestehandel med Høyre fikk gjennom den
såkalte lærernormen, mot at Høyre fikk beholde 4-kravet i matte. Dette var en
norm som medførte høyere lærerdekning i byene (inkl Søndre Nordstrand) og det
sentrale Østlandsområdet. Tilsynelatende et godt og fornuftig tiltak, hvor
imidlertid evalueringen viste at det ikke hadde betydning, verken for elevenes
læring, eller deres trivsel (lærerne satte imidlertid pris på det). Problemet
var at man båndla ca. 2000 lærere, som kunne dekket lærermangelen i utkantene,
dersom man hadde supplert med sterke økonomiske insentiver for å bli der i en
del år.
8.
Sammenfatning
Det er sannsynlig at alle de faktorene
som er nevnt, har hatt betydning for katastrofen, med forbehold angående
antakelsen om at søkere blir skremt bort av masterkravet; denne antakelsen
svekkes av de foreliggende tallene.
Det er sannsynlig at den sterkeste faktoren er lønn:
Lærerstreiken med tilhørende bitterhet etter tvungen lønnsnemnd har hatt sin
virkning i perioden etter siste søknadsfrist. De øvrige faktorene har virket i
flere år, uten tilsvarende katastrofal nedgang i søkningen. Men den relative
styrken av lønn/streik og andre faktorer er det ikke mulig å si noe sikkert om,
uten nærmere undersøkelser.
Nå må politikerne bli enige om å fylle studieplassene,
ved å følge forslaget fra opptaksutvalget om å kutte opptakskravene, og om å iverksette
sterkere insentiver enn de man nå har, for å få folk til å søke utkantene og
bli der et rimelig antall år. De insentiver man nå har, kan på papiret virke
rause, men når antall timer som gis av ufaglærte stadig stiger i utkantene, har
vi altså data som viser at de ikke er rause nok. Inntil disse tiltakene er satt
i verk, har vi ikke lenger en fellesskole her i landet.
Antagelig må man også reversere lærernormen, i hvert
fall for noen år, og heller ha en lærernorm for utkantene, samt ordninger med
fortrinnsrett til stillinger i mer sentrale strøk, for lærere som har gjort
tjeneste i utkantene noen år. Og med svakere studenter må man antagelig gjøre kravet
om masternivå frivillig – det var en kopi av en finsk ordning, uten grundig
analyse av ulikheter i de to landenes forutsetninger.
