Gud bevare Russland

Det har inntil ganske nylig ikke foreligget noen norskspråklig biografi over Russlands siste tsar, Nikolaj II. Dette har den pensjonerte læreren Torbjørn Hovde gjort noe med. Han står bak en ny og detaljert skildring av livsløpet til den 18. og siste tsaren av Romanov-slekten.

Livsløpet til Russlands siste tsar

Nikolaj følges fra 1881, da han var 13 år. Dette året ble han ny russisk tronarving, og da faren hans døde i 1894, overtok den 26 år gamle Nikolaj tronen. Han styrte det enorme riket fram til han et par tiår senere ble tvunget til å abdisere. Året etter revolusjonen i Russland, i 1918, ble hele tsarfamilien henrettet, som de fleste lesere nok vil huske fra historietimene på skolen.

    Hovde forteller med innlevelse og detaljkunnskap om Nikolaj og den øvrige tsarfamilien. Leseren blir tatt med inn i de innerste sirkler ved hoffet og følger tsarparet gjennom kroning, dagligliv og stadige familieforøkelser. Tsarinaen fødte i tiden omkring århundreskiftet fire døtre, før en sønn endelig kom til verden, men den lille tronarvingen var født med hemofili, en arvelig og livslang blødersykdom. Forfatteren får fint fram hvordan foreldrene bekymret seg for lille Aleksej, og hvordan morens dype religiøsitet ga mystikeren Rasputin, som skulle ha helbredende evner, innpass i palasset.

    Hovde gir i det hele tatt et godt bilde av den rike russiske overklassen, som tsaren var en naturlig del av. Det er imidlertid et savn i boka at livsbetingelsene for det brede laget av folket ikke blir omtalt eller skildret, for tsarfamiliens rikdom og overflod sto i grell kontrast til fattigdommen og nøden som preget befolkningen for øvrig. Med en beskrivelse av dette tilbakeliggende og reaksjonære russiske agrarsamfunnet, ville tsarens beskyttede og isolerte miljø ha avtegnet seg enda tydeligere for leseren.

    Et annet savn ved Hovdes framstilling er et sideblikk til de politiske grupperinger som ble sentrale i samfunnsomveltningene i Russland. Dette ville ha vist at tsarstyret var under kraftig press fra mange hold lenge før revolusjonen i 1917. Disse gruppene, og da i første rekke bolsjevikene, fikk direkte konsekvenser for styret til tsar Nikolaj, også utover Lenins tilbakekomst fra utlandet i 1907, som forfatteren fint fletter inn i beretningen. Det kunne ha vært interessant å lese Hovdes refleksjoner omkring den politiske motstanden mot tsaren. Levde eksempelvis Nikolaj så fjernt fra folket han var satt til å lede at revolusjonen i 1917 kom overraskende på ham, slik det tidligere er blitt påpekt av flere historikere?

    Med den inngående kjennskapen til tsarstyret som Torbjørn Hovde viser i boka, ville han ha vært kvalifisert til å mene noe om den politiske utviklingen i Russland i tiden mellom Krimkrigen og 1. verdenskrig. Mens Vest-Europa utover på 1800-tallet gradvis ble mer liberalt og demokratisk, ser det ut til at tiden i Russland nærmest sto stille. Dersom forfatteren i større grad hadde løftet blikket ut over godset til tsarfamilien, kunne historien om den siste tsaren ha gitt leseren økt forståelse for den særegne politiske utviklingen i Russland.

    Leseren blir med Torbjørn Hovdes bok servert en klar kronologisk gjennomgang av livet til tsar Nikolaj II. Biografien er velskrevet, men manuset kunne med fordel ha fått en ekstra korrekturrunde for å luke bort mange forstyrrende orddelingsfeil. Forfatterens tilgang til og bruk av kilder er dessuten uklar. Det går ikke fram av boka om Hovde har benyttet primærkilder, for den er ikke utstyrt med fotnoter eller andre former for referanseapparat. Dette gjør det vanskelig å bedømme eller vurdere teksten, som isolert sett gir et interessant innblikk i livet bak veggene i palasset til den siste tsaren.