Vi må begynne å fase ut ordet kvalitet
Utdanningssektoren har ikke klart å fylle ordet kvalitet med mening de siste 20 årene. Det er fordi vi som mener noe om skole i for stor grad har godtatt begrepet som det er gitt, og vi bruker det uten å egentlig vite hva som menes med det.
Tallene som blir brukt av politikerne til å styre skolen, sier lite om hvor god skolen i Norge er. Men de sier mye om hvor vi ligger på rangeringer. Eleven og samfunnsoppdraget blir borte i tallene.
I regjeringserklæringen til Fremskrittspartiet, Venstre og Høyre står det at de vil innføre en nedre grense for kvaliteten i norsk skole. Men hva er kvalitet? Professor i norsk, Sylfest Lomheim, skriver at ordet kvalitet har fått som implisitt mening at det er snakk om verdifulle, gunstige, vakre, høyverdige egenskaper. Den definisjonen er fremmed for meg som leser mye om kvalitet i skolen.
For meg henger kvalitet snarere sammen med et annet mål regjeringen har, nemlig å kartlegge alle læringsresultater og offentliggjøre disse.
Forholde seg til elever og foreldre som kunder
Vi kjenner til forskjellen på kvalitativ og kvantitativ forskning. I skolen i dag virker det som om kvalitet er blitt det samme som kvantitet. Er det tellbart, er det kvalitet. Et mål på kvalitet i skolen er den internasjonale elevtesten PISA. Forskerne bak PISA setter opp en egen standard for hva man bør lære ut fra et økonomisk perspektiv, uavhengig av kultur, tradisjon, læreplaner og nasjonale formål med skole.
I Store norske leksikon defineres kvalitet som tings måte å være på, beskaffenhet; spesifikk karakter (om sanseinntrykk). Enkelt sagt er kvalitet evnen til å tilfredsstille kundens eller brukerens krav og forventninger. Det tror jeg mange lærere kan kjenne igjen med tanke på forretnings- og konkurransetankegangen som har preget skolen de siste årene.
Når skoleledere og lærere må forholde seg til elever og foreldre som kunder, kan jeg godt forstå at det blir vanskelig å drive en god skole. Spesielt om det er riktig at kunden alltid har rett. En del av det å være barn og unge er at de (heldigvis) er i opposisjon.
Nedvurdering i skolen
Slik politikere og andre bruker begrepet kvalitet i dag, er det blitt en McDonaldifisering av utdanningssektoren. En burger fra McDonald er lik over hele verden. Den skal lages og serveres etter en angitt standard. Går du på en McDonald-restaurant i Oslo eller Detroit får du den samme burgeren.
Det er ingen tvil om at den oppfyller kravene til kvalitet med tanke på definisjonen av ordet, altså om den tilfredsstiller kundens krav og forventninger. Men har du fått oppleve kulturen eller det unike ved matlagingen i det landet du er i? Neppe. På samme måte fører kvalitetstankegangen innen utdanning til at vi får en skole som blir standardisert, kulturelt forflatet og ikke gir rom for å oppfylle hele skolens oppdrag.
Gode eksempler på det er nedvurderingen av praktisk-estetiske fag i skolen og nedvurderingen av skjønnlitteraturen i skolen.
«God skole», «kvalitet» og «lærelyst»
Utdanningssektoren har ikke klart å fylle ordet kvalitet med mening de siste 20 årene. Det er fordi vi som mener noe om skole i for stor grad har godtatt begrepet som det er gitt, og vi bruker det uten å egentlig vite hva som menes med det. Politikernes behov for styringssignaler har ført til at hovedvekten av virksomheten i skolen nå er rettet mot testing av smale, målbare mål. Disse målene er standardisert slik at det skal være enkelt å rangere land. I Stortingsmelding 21 Lærelyst – tidlig innsats og kvalitet i skolen for eksempel er frasen «god skole» nevnt fem ganger, mens ordet kvalitet er nevnt 290 ganger. Lærelyst er for øvrig nevnt seks ganger.
Fordi ordet kvalitet er knyttet til produksjon, til New Public Management, til standardisering og til industri blir hovedvekten av opplæringen rettet mot grunnleggende ferdigheter som enkelt kan måles og til å oppfylle rettighetene til «brukerne». Det er systemet ordet kvalitet beskriver, ikke innholdet.
Den viktige delen del av skolens oppdrag, nemlig videreføringen av holdninger og verdier, det som i de eldre læreplanene ble kalt «gagns menneske», blir nedprioritert fordi det ikke er målbart.
Fornying av læreplanene
Jeg mener at den gjeldende forståelsen av kvalitet i skolen har skadet skolen mer enn den har gagnet den. Tallene som blir brukt av politikerne til å styre skolen, sier lite om hvor god skolen i Norge er. Men de sier mye om hvor vi ligger på rangeringer. Eleven og samfunnsoppdraget blir borte i tallene.
Det er vanskelig å snakke om verdiene, menneskelighet, likeverdighet, åndsfrihet, toleranse og holdningene som holder samfunnet sammen og samtidig snakke om kvalitet. For hvilken kvalitet har din etikk eller dine verdier?
Nå er vi midt i en fornying av det viktigste styringsverktøyet i skolen, nemlig læreplanene. Om vi som jobber i skolen skal ha mulighet til å oppfylle oppdraget vårt, må læreplanene tilpasses formålet med skolen bedre. Det vil si at myndighetenes kontroll- og målebehov må begrenses. Læreplanene må i større grad bli et verktøy for skoleledere, lærere og elever og i mindre grad et styringssystem for myndighetene. Da vil vi kunne få en god skole for alle.
Da jeg gikk på videregående skole på 1980-tallet, lo vi mye av en reklame for Gillette barberingsskum. Det var et gult klistremerke på boksen der det sto: Nå med fyldigere kvalitet! Begrepet gir ikke mye mer mening når vi bruker det om skole i dag. Vi må begynne å fase ut ordet kvalitet når vi snakker om hva som er viktig for oss i skolen. Vi bør snakke om hva vi mener er en god skole.